Nybakt mor - ikke deprimert, men heller ikke "overlykkelig og forelsket" - er det noe galt med meg?

[EllaMaria]

Jeg har en sønn på 13 dager, og jeg hadde trodd at jeg skulle føle det annerledes enn jeg gjør. Jeg er jo selvsagt glad i den lille gutten og gir ham masse kjærlighet og kos, men jeg føler ikke denne overveldende "forelskelsen" alle snakker om. Jeg hadde en lang og tøff fødsel og slet fælt med ammingen i begynnelsen, kan det ha noe å si? Jeg vil så gjerne ha denne lykkerusfølelsen jeg trodde at jeg skulle ha, føler meg jo helt mislykket og som en "freak". Jeg er ikke deprimert, men føler meg ganske "vanlig" rett og slett. Er jeg helt alene i verden om å føle det slik?

[Gjest JuniGull-10]

Det er nok helt vanlig. For meg kom denne "forelskelsen" da han var ca 6 uker og jeg fikk de første bevisste smilene!! Da skal jeg si jeg ble en annen...

[EllaMaria]

Tusen takk, det var veldig godt å høre :-)

[Bustehue]

Gutten min var 6 måneder for jeg fikk skikkelig morsfølelse.

 

Det har kommet gradvis, og har alltid vært glad i han altså. Men det var først da at jeg virkelig følte meg sånn forelsket som jeg har hørt andre snakke om..

[LittLykkelig]

Jeg lurte på det samme da min ble født. Ble så overveldet av alt at det tok litt tid før jeg ble "forelska". Det slår vel skikkelig inn når de smiler tilbake

[trollemor86]

Jeg har også hatt det slik! Gutten min er nå straks 4 mnd å jeg har enda ikke den "forelskelses følelsen" som mange snakker om.

Men jeg er selvsagt, som deg, veldig glad i gutten min! Føler båndet mellom oss gradvis blir sterkere da han gir meg mer og mer i hverdagen!

[EllaMaria]

tusen takk alle sammen, dette hjalp veldig. Har jo seriøst lurt på om det er noe galt med meg, og det er ikke noe det er lett å snakke med andre om. Takk :-)

[Pumba78]

Jeg begynte å gråte da jeg så innlegget ditt, akkurat som jeg gjorde da helsesøster spurte om morsfølelsen har kommet. Vet ikke hva hun snakket om, babyen likner ikke på meg og jeg kjenner henne ikke igjen.

Er fryktelig glad jeg har henne og hun er så utrolig søt, og håper ting blir lettere, men nå håper jeg bare hun skal sovne så jeg og kan få meg en blund! Føler meg forferdelig, lurer litt på om det har med tøff fødsel å gjøre jeg og, går gjennom den på nytt hver gang jeg prøver å sove.

Men vi er nok ikke alene! Tror du er helt normal

[Hanna30]

Heeelt normalt:) Jeg var akkurat likedan. Men jeg skjønte egentlig på forhånd at det ville være slik, så jeg tok det hele helt med ro. Det kom litt etter litt, og først etter at babyen begynte å smile og jeg fikk noe tilbake liksom kom følelsene på alvor. Nå er han fire måneder og jeg blir mer og mer forelska:D

 

Tror nok fødselen og amminga kan ha noe å si. Amminga ødela veldig for meg. Jeg slutta å amme da han var nærmere to måneder (delamma til da), og da ble det en ny verden! Da kunne jeg slappe av mer og de positive følelsene tok seg opp! Jeg hadde et vanskelig svangerskap, så det spilte nok også en rolle. Var så utrolig utslitt.

 

Ikke stress med følelsene! De kommer etter hvert!

 

Lykke til!

[EgG]

Kjenner til den ja!

Jeg fikk heller ikke den forelskelsen, men tro meg: den kommer. Snikende, men den treffer så hardt og så langt inn i hjerterota at den sitter godt. :-)

 

[mammaløve]

Det er nok veldig, veldig vanlig. Tror denne såkalte forelskelsen er hauset litt opp, og derfor så forventet. Men hvordan kan man egentlig definere denne følelsen? Jeg trodde veldig mye skulle være anneredes med det å få barn, basert på hva andre fortalte meg og det jeg selv forsøke å forestille meg. Men selv om det er annerledes, er det jo så fantastisk rart, deilig og koselig kaotisk. Men det tok litt tid å forstå disse følelsene. I begynnelsen er man jo nesten litt sjokkskadet og så uendelig trøtt. Tror det bare blir en slags ball av følelser, som nok retter seg ut litt etterhvert. Ikke vær redd, du kommer til å elske barnet ditt over alt på jord og i universet, og gjør det nok allerede uten å helt forstå det enda. Å føde et barn defineres jo faktisk som et traume, så det er ikke så rart man er litt traumatisert etterpå. Dessuten tar det jo litt tid å bli kjent med et nytt menneske

 

Og det skulle være mer aksept for å snakke om disse tingene. Tror mange kvinner går i kjelleren fordi de bare kjenner at dette nye, krevende vesenet er vanskelig å forholde seg til. Mange trenger også litt mer avlastning sånn helt til å begynne med sånn at den nye tilværelsen kan gå seg til mer gradvis i stedet for å bli et slags bombenedslag i livet. Det er liksom så flaut å skulle innrømme at det er tøft. Men det er jo det!!!

[*Frøken Lykkelig med ♂*]

Det er nok helt vanlig:)

Jeg heller fikk ikke denne følelsen før det hadde gått noen uker og jeg klarte å venne meg til tanken:)

Du føler deg nok bedre etterhvert skal du se:)

[gulterkult]

dette tok også tid hos meg!

 

forventet egentlig ikke at det skulle skje med en gang, jeg tenkte jo at det ville ta litt tid å bli kjent med det nye mennesket.

jeg var helt fasinert og glad i babyen selvfølgelig, men først etter noen mnd så merket jeg det mere.

det tar jo tid å bli kjent med/bli glad i en person!

 

så nå, etter 4-5 mnd så kjenner jeg det helt annerledes!

men ikke stress med det, det kommer sikkert naturlig uansett!

[DollyD ♥ Vida & Mikkel]

Hallo,

 

Tror det må være normalt (ref. svar du har fått her..

Med eldste jenta mi tok det lang tid for morsfølelsen kom skikkelig.

Jeg hadde også problemer med ammingen og var enormt sliten psykisk og fysisk.

 

Denne gangen kom følelsen med en gang!

Var stup forelsket fra første pust ;o)

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Signerer DollyD - har hatt det på akkurat samme måten selv; første gang tok det litt tid, mens denne gangen kom den mye omtalte forelskelsen med en gang hun ble lagt på brystet mitt etter fødselen=)