Hvordan er det å slite psykisk å ha barn?

[Anonym bruker]

Feks ha sosial angst å følge opp barnet ditt..

[Gjest ->>-]

Det tror jeg det er nesten umulig å gi et generelt svar på. Jeg har møtt en del foreldre med ulike psykiske vansker via jobb, og de er like ulike som andre foreldre.

 

I eksempelet med sosial angst, mener jeg at man bør aktivt jobbe med angsten og søke behandlingstilbud dersom man skal kunne følge opp barna sine på en ålreit måte. Det er et faktum at lidelser som sosial angst hos foreldre påvirker barnas egen fremtidige psyke (på statistisk nivå, selvsagt finnes det enkelttilfeller hvor dette ikke forekommer).

[Anonym bruker]

Jeg slet frykelig med angst da jeg var yngre (spesielt i studenttiden). Den kan overvelme meg i ny og ne, men føler at ting er tusen ganger bedre nå heldigvis.

Men jeg har funnet ut at det er mye enklere å "overvinne" angsten når man har barn, fordi da fokuserer man så mye på barnet at man glemmer å tenke på seg selv. På en positiv måte altså. Har et litt dårlig eksempel. Jeg er super redd for å ta store båter, blant annet danskebåten. Men det siste året har vi tatt den flere ganger for å besøke søsteren min som bor i Tyskland, og da har vi hatt med datteren vår. Og jeg føler at tiden på båten går så mye bedre når jeg har henne å fokusere på. Hun må jo ha mat, ny bleie osv, og da kan jeg ikke bare sette meg inni et hjørne og tenke på min egen frykt.

 

Så for meg ble det faktisk bedre etter at jeg fikk barn, og jeg tør gjøre flere ting:)

[Anonym bruker]

jeg vet hvordan det er å vokse opp med en psykisk syk mor og det anbefaller jeg ikke

[Anonym bruker]

15:01

 

Jeg har opplevd det samme som deg.

 

Jeg har en angst for å tisse på meg offentlig. Helt absurd, det har aldri skjedd. Det er bare det verste jeg kan tenke meg.

 

Jeg har latt denne frykten ta fra meg mange gleder, som lange turer, bussturer, festivaler osv.

 

Jeg er fortsatt ikke glad i lange bussturer, eller kø i butikken. Men jeg har bestemt meg for at det er bedre å tisse på seg offentlig enn å la datteren min vokse opp med et begrenset liv. Denne tankegangen har gjort at jeg i hele permisjonen har bedrevet effektiv eksponeringsterapi på egenhånd, og i dag har jeg et helt nytt liv. Jeg er likevel redd for at jeg skal overveldes av angst igjen... klarer liksom ikke tro helt på at jeg har overvunnet det etter så mange år.

 

[Anonym bruker]

15:06

 

Psykisk syk er jo et relativt vidt begrep.

 

1 av 3 sliter psykisk, men ikke alle er så syke at de vil påvirke barna sine i negativ retning.

[Anonym bruker]

15:06 her, jeg tror ikke det skal så mye til før barn føler seg utrygge om en av foreldrene er opp og ned i humør og tilstand. fordi det rett og slett blir utrolig vanskelig å forholde seg til

 

min mor er bipolar, men ikke av typen som låser seg inne i tre måneder.

[Anonym bruker]

Samme som over her.

 

Har hatt sosialangst mesteparten av livet, men etter at jeg fikk barn, så løsnet det litt. Nettopp fordi jeg har fokus på barnet.

 

Selvfølgelig sliter jeg enda, men ikke i så stor grad som før.

Når man får barn så stilles det visse krav til en og da er det bare å prøve å legge sin egen frykt til side.

Er ikke enkelt men med litt hjelp så kan det gå:-)

[Anonym bruker]

Å ha en diagnose som bipolar er noe helt annet enn å slite med sosialangst.

[Anonym bruker]

ja, jeg er klar over det. men å tro at sosial angst ikke går ut over barna vitner om dårlig selvinsikt

[Anonym bruker]

utrolig vanskelig.

mye dårlig samvittighet

[Anonym bruker]

Igjen - det kommer helt an på hvor krevende angsten er. Dersom man innser at man har et problem med angst, til tross for et aktivt sosialt liv, sterkt nettverk og god jobb, så vitner det heller om god selvinnsikt. Det er ikke alle med angst som sliter med å ta med barnet på ting, eller gruer seg til foreldremøter (ikke at man er en dårlig mor hvis man gjør det)

 

Skal man høre på statistikk, er det veldig mange barn som sliter under det å ha psykisk syke foreldre - hvis man ikke kan se nyansene i begrepet psukisk syk.