Føler meg litt alene...

[bokormamma]

...med dette svangerskapet egentlig.

Sukk! Dette blir sikkert en skikkelig tømming, tenker jeg. Vi har en veldig skarp fireåring og et meget fysisk ettåring i huset, i tillegg driver både jeg og mannen min egne firma og jobber ganske mye, så det er lange og fulle dager her i heimen. Midt oppi alt dette kommer det et nytt barn til våren. Storesøster rekker å fylle fem like før og storebror blir 2 like etter ankomsten av dette nye familiemedlemmet (som forøvrig kan vise seg å vøre to etter siste rapporter, men det er en annen sak....)

Selv kjenner jeg så klart at dette svangerskapet opptar mye av både energien min og tankevirksomheten. Jeg er for så vidt i god form, men utroooolig sliten og sliter med bekkenløsning, som jo setter sitt preg på hverdagen, for ikke å snakke om gjør det vanskelig å være alene med han på ett.

Mannen min er egentlig verdens mest oppmerksomme og drar mer enn sin del av lasset rundt her, men akkurat nå føler jeg meg likevel helt alene med både svangerskapet og tankene rundt det/de nye familiemedlemmet/ene som skal komme. Jeg prøver virkelig å forklare ham at jeg er sliten og at jeg føler meg alene med dette her, men han bare lytter der og da, kommer med noen "passende" kommentarer og så trekker han seg tilbake til arbeidet sitt eller hva det nå er han holder på med.

Er det andre som føler det slik? Hva gjør dere for å lufte ut alle ventetid-tankene?

 

Det føles om om jeg går bak ryggen på mannen min når jeg klager slik, men jeg skjønner ikke at han ikke har behov for å snakke om babyen/e som skal komme. Han er ikke en gang synlig stressa over tanken på at det som skulle bli barn nummer tre kan vise seg å bli både tre og fire!!! Akkurat det stresser meg litt, kjenner jeg, men for ham er alt bare gøy og moro, liksom.

Er jeg helt fjern som tenker slik? Har hormonene mine tatt over hjernen?

[juliea med pike 07.03.11 <3]

det er jo normalt å føle seg sliten og trett. Men du er faktisk ikke alene han er med han også så prøv å snakk rolig med han og få han til å forrstå du har behov for å snakke ut.

Du er heldig som ikke er alene.

 

Jeg er helt alene, blir alenemor til våren, bf stakk så snart jeg ble gravid og ikke hørt et kvekk siden. Jeg er også første i min vennegjeng som får barn, så absolutt ingen som forstår hvordan jeg har det, mine følesler eller hormoner. Folk forventer jeg skal være sjeleglad hele tiden jeg har tross alt valgt dette selv. JA det har jeg og angrer ikke et sekund, men det betyr ikke det er en dans på roser. Jeg er ensom for tiden og veldig alene og folk rundt forstår ikke at jeg er overfølsom, blir fort irritert,sliten osv..

 

Så jeg vet alt om hvordan det er å føle seg alene med dette. Men det blir nok bedre etterhvert tror jeg. Og du må bare prøve å få han til å forstå hvordan du har det oppi alt dette =) LYKKE TIL!

[Gjest]

 

 

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg føler meg mer alene enn da jeg gikk gravid med min første. Kanskje vi bare trenger litt ekstra omsorg og trygghet nå oppi alt som skjer??

 

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jepp, samme her.. jeg føler meg veldig ensom. Er første gangen for meg, og hele livet mitt er blitt snudd opp ned. Vennene mine snakker omtrent ikke mer til meg lengre, "for jeg er jo ikke gøy når jeg ikke kan være med ut og drikke". Lager avtaler om å treffes både i uken og i helgene, men plutselig skjer det noe vær gang, eller så får jeg denne når jeg ringer samme dagen som avtalen "Ja..øh..eh.. jeg sitter midt oppi noe her nå, kan jeg ringe deg tilbake om litt?" så hører ikke jeg mer.. Jeg er med på vors enkelte ganger, og da lager vi middag sammen så jeg også får noe ut av det. Kjæresten min forstår meg veldig godt, og prøver å trøste så godt han kan. Han er helt fantastisk! Men han har det ikke på samme måten, han har fortsatt muligheten til å gjøre absolutt hva han vil, så han skjønner ikke helt hvordan det er.

 

Og jeg føler også at dette bare er hormonene, at det nok blir bedre med tiden