Why NOT me....? :'(

[Vår-tur-snart?]

Sluttet på pillen i februar. Denne mnd kom TR flere dager forsinket, for første gang fikk jeg virkelig håp om at det var vår tur! (det er på dagen hver mnd så jeg har ikke hatt slike dager jeg har tenkt kanskje, kanskje) Samboeren min har trippet og ventet og håpet disse dagene, men i dag så kom den h*** tanta og jeg måtte nok skuffe han. Hvorfor får liksom "alle" andre rundt meg til å bli gravide? Og gjerne dem som har et ustabilt forhold og på nippet til å flytte fra hverandre ca. hver 2.mnd. For all del, jeg er glad på deres vegne!! Er ikke sjalu på dem eller noe, men..- ja. Skjønner??

 

Mens vi, som virkelig ønsker oss barn sammen, har husplaner og alt på stell... neiii vi får det ikke til. Og det er faktisk ikke slik at vi har stresset med det, vi har tenkt at vi prøver og tar ting som det kommer. Men nå begynner jeg bli utålmodig og faktisk litt trist...Jeg ønsker det veldig selv, men samboeren min gleder seg så vanvittig til å bli pappa (skjønningen og jeg har så lyst til å få det til NÅ (perfekt timing på alle måter...)

 

Flere som kjenner på samme følelsen?

[ønskepønske82]

Skjønner frustrasjonen din så utrolig godt. Jeg har det litt på samme måte. Føler at alle rundt meg blir gravide, til og med de som ikke ønsker det. Mens jeg ikke får det til. Vi giftet oss i vår og skulle vel helst ønsket å vœre litt på vei alt da, men neida det lar vente på seg. Forrige måned var jeg så skuffet at jeg begynte å gråte da tante rød kom, mannen min blir jo så frustrert og lei seg på mine vegne. Og han ønsker jo veldig at noe skal skje snart han og. Vi har en lien trøst og det er at vi har fått det til en gang tidligere, men da mistet vi desverre etter åtte uker. Så snart må det vel klaffe igjen?? Jeg tok meg i min egen tristhet her om dagen og fant ut at andre har det verre enn meg. Det er jo ikke verdens undergang at ting tar litt tid, selv om jeg helst ville at det skulle skjedd i går. En nœr veninne av meg mistet langt ut i svangerskapet for en tid tilbake siden, og jeg følte meg da så utrolig egoistisk som hadde vœrt litt småsjalu for at hun var gravid og ikke jeg. Har funnet ut at jeg skal prøve å ikke tenke og mase så mye rundt det, så skjer det vel når det skjer. Letteresagt enn gjort... Tilfeldigvis snakket jeg med en "synsk" mann om noe helt annet, og han spurte om vi hadde tenkt på barn, da jeg sa ja fortalte han at jeg kom til å li gravid over jul mot våren, så da gjenstår det å se om han får rett?! Vet ikke riktig om jeg kan tro på sånt. Selv om det kanskje lå vel mye i kortene ble jeg engang spådd i en kaffekopp, og han så to ringer i koppen og at det betydde giftemål innen et år. Og jaggu fikk han ikke rett, kjåresten fridde noen måneder senere og nå er vi som sagt gift.

[Kath+3]

Vi er vel mange her inne som er i "samme båt". Vi har nylig begynt å prøve, så frustrasjonen er ikke like stor her (enda). Vi må bare prøve og tenke positivt, og glede oss over det vi har. Det er jo ikke alle her i verden som har en kjære og dele hver dag med. Jeg er ihvertfall like forelsket i min kjære som jeg var for flere år siden Høres litt klisje-aktig ut dette, men vi glemmer jo ofte det vi allerede har. Vi har jo tiden forran oss også

 

tenk positive tanker, si positive ord. Gjør positive handlinger og det positive gror

 

klem

[Vår-tur-snart?]

Takk for gode svar jenter Joda. Det har seg jo sånn at det er ikke en selvfølge at man kan få barn. Er vel derfor det føles litt kjipt når en kjenner andre som "oops gravid åneeei jaja jeg får vel få det også da" og så ønsker en det virkelig selv men får det ikke til å klaffe.. Vi får bare håpe på at det ordner seg for oss også til slutt. Kanskje vi setter enda litt mer pris på det når det faktisk går vår vei?

 

Masse lykke til

[Metti er håpefull]

Signere denne eg !!! Har hatt en veldig tung mnd. Mi næreste vennine ble gravid på første forsøk mens eg som begynte prøve før hu ikkje får det te!! Eg vil så gjerne og det opptar meg hele døgnet., stresse ikkje direkte me det men tenke på det...

 

Har ikkje prøvd så lenge men har gått rett i psyken min for det om