Gå til innhold

Planlangt keisersnitt ble til vaginal fødsel!


Anbefalte innlegg

Lille Noah Alexander skulle komme til verden ved planlagt keisersnitt den 18. oktober 2010. Pjokken ville det annerledes, noe mamma hadde hatt på følelsen i en ganske så lang tid. Jeg hadde merket murringer i kroppen, og den siste uken før fødselen kunne jeg dusje opptil fire ganger daglig. Magen hadde også sunket betraktelig.

 

Det første tegnet på at fødselen begynte å nærme seg, var at slimproppen "gikk", søndag den 10. oktober. Jeg hadde lest mye om dette med slimproppen, og roet meg fort ned. Det kunne ta flere dager og uker fra den gikk og til fødselen var i gang. Da magesmertene begynte å komme, skjønte jeg innerst inne at gutten ville være klar til å komme ut før den 18. oktober. Morgenen, klokken 10.30, den 14. oktober våknet jeg og måtte tømme blæra. Før jeg rakk håndtaket til badedøra merket jeg at noe "løsnet" der nede, og jeg kjente noe varmt renne nedover beina mine. Jeg tenkte først "herregud, står jeg her og tisser på meg? Har jeg mistet fullstendig kontroll over vannlatingen?", men skjønte raskt at det var vannet som gikk. Jeg ilte inn på badet og på toalettet, og vannet bare rant ut. Det var en søtlig lukt av vannet, og minnet meg om en svak klorlukt nesten. Jeg trodde alt av vannet hadde kommet ut, så jeg gikk inn på soverommet. Jeg fant fort ut at vannet bare fortsatte å sive ut, sakte, men sikkert. Det var ekkelt, så jeg la meg ned i sengen. Jeg ringte mamma, og hun sa at jeg måtte ringe sykehuset og sette meg i en taxi. Da sa jeg at jeg ville at hun heller skulle komme hjem å kjøre meg til sykehuset. Det å sette seg i en taxi med vannet som bare rant, fristet ikke særlig mye. Mamma kom hjem, og vi fikk ringt sykehuset. De ville at vi skulle komme så fort som mulig. Vi stresset litt med å få pakket resten av sykehusbagen, og fikk deretter kjørt av gårde til sykehuset.

 

Vi kom frem til UNN kl. 13.30. Da vi åpnet døra til føden, kjente jeg at panikken kom snikende, jeg snudde da ryggen til og gikk gråtende ut i sykehuskorridoren igjen. Mamma fikk hentet en jordmor, som kom og snakket med meg. Hun fikk roet meg delvis ned, og vi gikk inn på et rom for å ta en CTG og sjekke at alt var i orden med barnet. Hun spurte også om jeg hadde fått rier, og akkurat idet jeg sa "nei", kjente jeg den første komme. Ut ifra "ønskebrevet" mitt, hadde jeg skrevet at dersom fødselen skulle starte før planlagt dato for keisersnitt, ville jeg gjennomføre den på en naturlig måte. Dette stod jeg fortsatt for, selv om jeg var kjemperedd. Jordmoren spurte om jeg ville bli værende på sykehuset, og det ville jeg gjerne. Jeg fikk et alenerom, og jeg og mamma satt og ventet og ventet. Klokken 22.00 kom en jordmor jeg hadde ønsket meg, på vakt. Hun het Maria, og var en kjempehyggelig dame. Hun målte riene mine, og det var 4-5 minutters mellomrom mellom dem, og lengden på hver var ca. 40-60 sekunder. Jeg pustet meg bra gjennom riene, og følte ikke at jeg trengte noen form for smertelindring. Det eneste jeg gjorde var å ta en dusj nå og da. Det kokvarme vannet kjentes så deilig mot både magen og ryggen. Da klokken ble 23.00, var jeg veldig sliten, og jordmor Maria foreslo da at jeg skulle få en stikkpille som smertelindring og en sovetablett. Jeg sa ja til dette, og min mor dro også hjem for å prøve å sove litt. Jeg fikk ikke sove fordi riene var litt for sterke, men jeg fikk slappet såpass mye av at jeg følte meg ganske uthvilt. Klokken 01.30, 15. oktober, ringte jeg på knappen, og jordmor Maria kom inn, og ble værende hos meg. Vi pratet og lo, og jeg halvsov litt. Da riene ble enda kraftigere klokken 04.30, trillet Maria meg inn på fødestua. Jeg fikk en ny stikkpille, og tok meg atter en dusj.

 

Klokken 08.00 fikk jeg tilbud om lystgass, og det takket jeg ja til. Jeg opplevde ikke lystgassen som en enorm smertelindring, men det roet meg iallfall litt ned. Det kom en ny jordmor, Lisbeth, og hun var også en kjempesøt og hyggelig dame. Klokken 10.30 måtte jeg få saltvann og antibiotika intravenøst, på grunn av at vannet hadde gått for ett døgn siden, og at det var stor infeksjonsfare. Fosterlyden til barnet måtte nå overvåkes hyppig, og beltene var festet rundt magen min hele tiden. Min mor kom til fødestua rundt klokka 11.30. Klokka 12.00 spurte jordmor om hun kunne undersøke om jeg hadde fått åpning. Jeg hadde ikke lyst, men lot henne gjøre det allikevel. Det endte med at jeg ble livredd og begynte å gråte. Jordmor ble veldig lei seg, og spurte om jeg kunne tilgi henne. Det kunne jeg selvfølgelig gjøre. Det var ikke det at det gjorde så veldig vondt, jeg fikk mer angst da hun tok på meg. Hun kunne iallfall konstatere at jeg hadde en åpning på 2 cm.

 

Klokka 12.30 sa jordmor at vi kunne sette drypp, slik at vi fikk litt fortgang på sakene. Riene hadde begynt å dabbe litt av nå. Jeg fikk også vite at jeg kom til å kjenne at riene ville bli enormt smertefulle når jeg skulle få drypp, og at det kanskje var lurt å sette epidural først. Jeg gikk med på dette. Klokka 13.00 kom anestesilegen inn for å sette epidural. Jeg måtte sitte oppreist med strak rygg, og slappe helt av. Det gikk helt fint til å begynne med, men så traff han nervene mine, og det var en smerte jeg aldri hadde opplevd maken til. Jeg prøvde å forholde meg rolig, men jo flere ganger han traff nervene mine, jo mer og mer urolig ble jeg. Jeg gråt, og hadde mest lyst til å kansellere epiduralen. Jordmoren var omsorgsfull, og holdt hardt rundt meg og trøstet meg. Å få satt epiduralen tok godt over en halv time, men da jeg kjente den varme vesken renne gjennom ryggen ble alt bra. Epiduralen ble satt helt perfekt, og jeg kunne fortsatt bevege meg og gå i rommet. Ikke at det var så behagelig med alt av nåler og slanger jeg nå hadde fått satt inn i huden min. Jeg hadde kanyler på begge hendene - en for antibiotika og en for induksjonen (drypp). I tillegg måtte jeg få mer saltvann etter hvert. Jeg følte meg ganske så immobil der jeg lå i senga med slanger rundt meg, og med stramme belter rundt magen.

 

Da epiduralen begynte å virke, fikk jeg sovet en halv time. Det var utrolig deilig, og jeg følte meg veldig frisk og opplagt igjen. Jeg våknet av en rie, og den kjentes annerledes ut nå enn den hadde gjort før. Jeg kjente den i rumpa og i hoftene. Jeg synes det var veldig ubehagelig, og fikk derfor lystgass i tillegg. Klokken 15.00 kom en ny jordmor på vakt, og hun sjekket åpningen min. Den var nå på 4 cm. Frem til klokken ble 17.00 klarte jeg å slappe veldig godt av, til tross for at riene var enormt ubehagelige. Det kjentes ut som om jeg måtte på do når de kom. Jordmor økte dryppet for å få fart på sakene. Litt før klokka 18.00 begynte jeg å kjenne at angsten kom. Jeg hyperventilerte og gråt. Fortalte at jeg var redd. Jordmor sjekket nok en gang åpningen, og den var nå 9 cm. Nå kjente jeg en enorm smerte og trang til å presse. Jeg ba og gråt om å få keisersnitt. Jeg sa "jeg har virkelig prøvd nå, vi hadde en avtale, jeg klarer ikke mer". Jeg var helt fortvilet, og ingen klarte å roe meg ned. Mamma ba om at en lege skulle komme inn til meg. Legen sa at "alle er opptatte nå. Du kan ikke få keisersnitt". Klokken 18.40 hadde jeg full åpning på 10 cm, og da var det bare å begynne å presse. Jeg var fortsatt midt i et angstanfall, og var i halvørska. Jeg brekte meg og holdt på å kaste opp. Jeg husker at jeg spurte mamma om hvorfor ingen hørte på meg og hjalp meg. Jordmor som hadde meg bestemte seg for å ringe til jordmor Maria.

 

Da jordmor Maria kom, fikk jeg roet meg ned. Smertene var også så uutholdelig at jeg rett og slett bare bestemte meg for at nå skal den ungen ut! Jordmor Maria tok virkelig kontroll over situasjonen og fortalte meg nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Hun viste meg hvor langt ned jeg skulle presse. Ikke vet jeg hvordan hun gjorde det, men det funket. Jeg spurte hvor lang tid det var igjen da klokken var 19.00. Da sa jordmor at det ville ta ca en time. Jeg husket at jeg måpte, og kunne ikke forestille meg at jeg skulle holde på i en hel time til. Jeg hadde så utrolig vondt. For hver gang det kom en rie, presset jeg så hardt at jeg ble overrasket over hvilke krefter som bodde inni meg. Jeg kjente at hodet var på vei ut, og jeg kjente også at jeg hadde revnet innvendig. Det svidde så enormt mye, og jeg bestemte meg for at han skulle ut kjappest mulig. Jordmor ba meg om å ikke presse ved neste rie, men jeg klarte ikke å la være. På dette presset kom barnet ut, og klokka var nå 19.30. Han ble lagt oppå brystet mitt med en gang, og det var en herlig følelse. Han var så myk og god, og smeltet hjertet mitt helt da han åpnet øynene og tittet seg rundt. Jeg husker at jeg lå og skalv og hakket tenner. Jeg hadde klart det!

 

Jeg måtte sys sammen. Jordmor sydde først, men stoppet da hun kom til rifter som var kompliserte. Legene som hadde vært innom tidligere kom for å sy meg sammen, og de måtte ta opp stingene som jordmor hadde sydd først. Bedøvelsen da de holdt på var svak, og jeg pustet lystgass i tillegg. Der lå jeg i vel en og en halv time og hørte på at de snakket om nåler og tråder. Veldig ekkelt! Men jeg var så lykkelig og stolt, at jeg ikke brydde meg noe særlig med det. Jeg klarte ikke å ligge stille, og lå og sprellet med beina. Jeg var så utrolig overveldet av alt. Jeg hadde stått imot angsten og frykten, og jeg hadde født en helt skjønn liten gutt. Til ettertanke angrer jeg ikke på at jeg sa ja til å prøve vaginal fødsel. Jeg var voldsomt nysgjerrig på hvordan det ville være å føde et barn, selv om jeg var redd. Det jeg opplevde som det verste med fødselen var at det tok så lang tid fra vannet gikk og til barnet var ute. Det var slitsomt å få så mye medikamenter intravenøst. Ellers angrer jeg enormt på at jeg sa ja til epidural. Det gjorde så enormt vondt, og til syvende og sist hjelper det ikke på smerten når åpningen nærmer seg 7-8 cm. Jeg taklet jo riene bra før det. Selve utdrivingsfasen var selvfølgelig vond, men det skal være vondt å sette et barn til verden. Det er en vakker smerte, og det er som de fleste sier: Smerten er glemt når barnet ditt blir lagt på brystet ditt.

 

Fra vannet gikk og til barnet var ute tok det 33 timer. Fra jeg hadde 2 cm åpning og til han var ute tok det 7,5 timer. Gutten min var 48 cm og 3350 gram, og det er umulig å beskrive den lykken og kjærligheten jeg føler nå.

Fortsetter under...

  • 2 uker senere...
  • 2 måneder senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...