Å være gravid er da ingen sykdom!!! Mulig dette er som å banne i kirka, men må bare skrive noen ord.

[Født 19.04.11]

Jeg er gravid med mitt 3. barn og jobber som avdelingssykepleier. Må bare si at jeg er forskrekket over hvilken holdninger mange har til det å gå gravid. Både holdninger jeg møter i forhold til mitt eget svangerskap og holdninger mine ansatte og andre har til det å gå gravid. Siden jeg nå har mange ansatte i staben min, og selv har gått gjennom to tidligere svangerskap som sykepleier på gulvet føler jeg at jeg har sett flere sider av dette.

Det skal nevnes at JEG VET at noen har problematiske sv.skap med komplisert og invalidiserende bekkenløsning eller hyperemesis(kvalme) som gjør det veldig vanskelig å gå i full jobb, men dette gjelder bare et fåtall. Det er ikke disse jeg tenker på her. Jeg føler at alt for mange mener at de har rett på å være sykemeldt når de er gravide. Men selv om man føler seg mer trøtt, uopplagt, sliten, vondt i rygg/bekken så er jo ikke det farlige symptomer. Det er endel av det å være gravid og betyr ikke at du er arbeidsufør. Bekkenløsning for eksempel er en helt naturlig del av svangerskapet (ikke dere som blir invalidisert av det). Kanskje noen trenger litt mer tilrettelagt arbeid i perioder, men de fleste kan utføre noe arbeid. Mange spør meg om jeg har tenkt å jobbe fullt ut dette svangerskapet. Jeg kan ikke helt forstå hvordan jeg skal kunne svare på det. Er det sånn at man planlegger at man har tenkt å sykemlde seg? Jeg har i alle sv skap jobbet fullt nesten til det siste, Både med oppkast og bekkenløsning smerter. Det handler litt om arbeidsmoral og kollegialt ansvar. Nå mener ikke jeg å kaste inn en brannbombe her, men det skjer ett eller annet med arbeidsmoralen til folk som er litt skremmende. Ser flere som irriterer seg over at leger ikke vil gi de aktiv sykemelding. Dette skyldes at aktiv sykemelding ikke lenger kan brukes fra 2011, og legene går mer over til å bruke gradert sykemelding. Alle bør være klar over at arbeidsgiver har plikt til å tilrettelegge arbeide for deg!! Jeg har selvsagt stor forståelse for at det kan være slitsomt til tider. Jeg kjenner jo på det selv hver dag - med to små hjemme som også vil ha mamma. Man faller litt sammen på kveldene, men for meg er ikke det grunn nok til at alle andre som jobber skal betale for at jeg er gravid - det er jo tross alt selvalgt. Håper alle skjønner at mitt hjertesukk ikke er rettet mot de som virkelig har plager!!! Men det dessverre alt for mange som kjenner litt for godt etter....

[MissSofie - Jente09Baby11]

Er enig med deg i en viss grad. Men det er som at: "alderdom er ingen sykdom" men det fører meg seg mye smerter og problmerer som gjør at man blir syk og ikk kan jobbe. Akkurat som graviditet.

Jeg jobber ikke i svangerskapet., og vet jeg skal være sykemeldt hele svangerskapet. Ellers blir jeg krøpling etter fødselen pga det er en alt for stor belastning på kroppen min(gidder ikke å gå inn på hvorfor).

Tror vi skal stole på at legen tar riktig beslutnig når h*n sykemelder folk!

De aller fleste blir delvis sykemeldt de siste ukene pga de er kjempe slitne. Man SKAL høre på kroppen når man er gravid, det sier jo alle jordmødre og slikt også! Du skal jo ikek være utslit nr du får ungen din! Jeg fikks nuppa mi i uke 37, så hade ikke rukket noe permisjon før jeg fødte hvis jeg ikke var sykemeldt fra før.

[Littlelady81]

Svimlemor, jeg kunne ikke vært mer enig :-)

[Fru Tuttemor]

Helt enig med deg Svimlemor

Altfor dårlig holdninger,terskelen er altfor liten til at folk legger seg til å vil bli sykemeldt..

[J -76]

Jeg er selv 40% sykemeldt og kjenner meg lite igjen i det du skriver. Jeg har ingen problemer med min arbeidsmoral: jeg følger legens råd. Jeg synes disse diskusjonen ofte går til ytterpunkter og blir lite nyansert. Som med alle velferdsordninger vil det alltid være noen som utnytter seg av de, men det betyr ikke at hovedvekten gjør det. Hverdagen og samfunnet vi lever i stiller stadig større krav, og tross arbeidsgivers plikt til tilrettelegging lar ikke dette seg bestandig gjennomføre i praksis. Det kan oppleves belastende å gå sykemeldt, og det hjelper lite å bli påført skyld og skam i tillegg. Kjempe flott for dere som er i så fin form: dere er heldige! Lykke til videre. J

[min lille spire]

Jeg kan til dels være enig, det er helt klart noen som utnytter det å være gravid. Og det er helt sikkert en del som faktisk kunne vært på jobb, men slik er det også ellers i livet. Hvor mange er det ikke som er uføre, men som helt fint kunne vært i full jobb? er i hvert fall merkelig at de klarer å jobbe svart når det passer de!

Men jeg blir også irritert over de som tenker: "Ja det var ingen overraskelse at hun er sykemeldt nå som hun er gravid, det er jo det de gravide gjør" Jeg er selv 50% sykemeldt nå og har samtidig veldig dårlig samvitighet ovenfor jobben min. Legen ville sykemeldt meg 100%, men jeg sa at jeg ville ha en 50% for å prøve å bidra litt på jobb. Jeg sliter en del når jeg er på jobb, og noen av de på jobb lurer noen ganger på hvorfor jeg ikke bare er hjemme for de ser at jeg ikke har det bra. Men det er de som går rundt og har fordommer bare fordi man er gravid som på mange måter gjør det vanskelig for meg å være både 100 eller 50% sykemeldt. Det er utrolig dårlig at man forhåndsdømmer bare fordi noen er gravid. Vi er alle så veldig forskjellige og en og samme bivivirkning kan påvirke en person på en måte og en annen på en helt annen. Dessuten er det ikke kun på jobb man skal fungere, man skal fungere etter jobb også. Så jeg er ikke enig i at det kun er ved ekstrem bekkenløsning eller oppkast man skal kunne få sykemelding, det finnes ikke en og samme fasit for alle gravide! Man må regne med at systemet fungerer, hvis legen sier at man bør ha sykemelding så er det en riktig avgjørelse. selv om jeg vet at noen leger kan være lettere å overbevise enn andre.. men da er det ikke bare den gravide som tenker galt hva med etikken hos legen?

 

I det store og det hele er vel jeg mest for at folk må slutte med forhåndsdømming av de gravide, også får vi bare håpe at de som utnytter systemet sitter med utrolig dårlig samvittighet! for de er nok med på å skape de dårlige fordommene

[rovilera]

Jeg er også gravid med mitt 3. barn og har jobbet helt fram til permisjonen i mine forrige svangersskap. Jeg har vært heldig og vært i fin form hele tida. I tillegg til å være heldig (dvs sluppet alvorlige plager som noen få dessverre opplever i svangerskapet) har jeg også bestemt meg for at det er greit å skru ned tempoet i visse sammenhenger og det er greit å ta hensyn til at man trenger mer hvile og ro for å få et best mulig svangerskap for seg selv og den lille. Det betyr ikke at jeg ikke vil jobbe, for som Svimlemor påpeker, arbeidsgiver skal tilrettelegge for meg slik at jeg kan stå i full jobb hele veien.

Jeg har aldri opplevd at leger har "slengt" sykemeldinger etter noen, veldig mye avhenger av hva den gravide selv ønsker og tenker. Det er mitt bestemte inntrykk at det er mye klaging blant gravide, og jeg kjenner meg veldig igjen i det Svimlemor skriver om holdninger man møter fra andre og det er mange som mener de er i sin fulle rett til å slippe å bidra i arbeidslivet i svangersskapet. Jeg har møtt folk som omtrent har rista på hodet og ment at det er uansvarlig av meg å være i full aktivitet både på jobb og fritid, jeg som er snart førti år, tobarnsmor og med stor mage. "Nå må du roe ned, ta hensyn til deg selv, og babyen" sier de. Noen oppfordrer entatil (sikkert i beste mening) meg til å sykemelde meg for å " få krefter til tiden etterpå". Ingen takker deg for at du sliter deg ut, har jeg hørt blitt sagt...

Nei, det er noe galt med holdningene visse steder, ja. Jeg er gravid, slett ikke syk. Og de aller fleste kan være i hel eller delvis jobb mesteparten av svangerskapet.

[Sara81]

Jeg er førstegangsgravid og har termin i mars, og til og med sjefen min regner med at jeg blir borte over jul!!! Kan ikke forstå slike holdninger, jeg er på jobb så lenge jeg kan, jeg har absolutt ingen ønsker om å gå hjemme i lang tid før babyen kommer!

[Mrs Smutt & Smilende]

Jeg er ikke ung lenger og har vært i jobb en årrekke innenfor forskjellige bedrifter.

Venter nå nr 2.

Jeg merker at mye av problematikken her er at det har oppstått en ond sirkel. Arbeidsgiver forventer at du blir borte, h*n legger ikke inn ekstra ressurser på å få ting tilrettelagt, den gravide blir mer sykeliggjort enn det som er tilfelle, krever man en tilrettelegging er det veldig vanskelig, den gravide blir stående som en problemskaper, dette skaper en ekstra belastning og man ender opp sykemeldt i en eller annen form tidligere enn ønsket eller behøvd.

Dette har jeg for øyeblikket flere tilfeller av rundt meg. I hovedsak dreier dette seg om privat næringsliv og forholdsvis mannsdominerte yrker.

 

Dette er jo i det store og det hele med på å skape holdninger til graviditet og hva som er vanlig. At flere blir sykemeldt enn det som er nødvendig er jo da resultatet.

 

Jeg ble selv 100% sykemeldt etter uke 24 grunnet en kronisk sykdom, men merket lenge før det at det var forventet at jeg "snart skulle bli sykemeld" pga graviditeten. I tillegg ordnet arbeidsgiver med vikar lenge før jeg forsvant og det er ikke til å stikke under en stol at jeg følte meg presset ut i tillegg.

 

Så jeg er enig med deg på et vis, men det er mange grunner til at det har blitt slik. Det er et resultat av holdninger fra arbeidsgiver, arbeidstakere, leger og den gravide selv.

[trollmamma]

Jo da, sånn tenkte jeg også.

Med nr 1, 2 og 3, gikk jeg i jobb helt fram til permisjon. Man har jo høy arbeidsmoral må vite. Da vi skulle ha nr 4, var jeg innstilt på det samme. Så jeg jobbet og jobbet, da jeg var 7 mnd på veg, sa kroppen bare stopp. Jeg ble skikkelig dårlig, rett og slett syk, utslitt. Etter fødselen var jeg helt avhengig av hjelp fra andre. Klarte ikke å fungere. Alt jeg gjorde var vondt, vondt vondt. Det var helt forferdelig.

Nå venter jeg nr 5, og jeg er sykmeldt 100% og kommer til å være det til termin. Jeg er rett og slett egoistisk nå. Jeg skal gå 9 mnd gravid, men jobbe resten av livet. Og tenker at det er bedre jeg er sykmeldt de månedene her, enn at jeg blir arbeidsufør. Jeg tenker rett og slett langsiktig her. Jeg tror det er billigere for samfunnet at jeg går skmeldt nå, enn kanskje bli ufør osv etterpå. Dette er det vell egentlig legen min som har bestemt, det er jo han som sykmelder

Man aner ikke hvordan livet blir. Man kan være frisk som en hest og sterk som en bjørn og alikevell så kan sykdom/skade slå ned som en bombe.

 

Så man skal være forsiktig med å sitte på sin høye hest og dømme andre. Selv om livet ditt går lyst og smertefritt nå, så kan det snu på ett øyeblikk, og da vil man kanskje forstå og få litt innsikt i korleis andre har det.

Man aaaaaner rett og slett ikke hvordan andre har det.

[sarahmor]

Er delvis enig med deg, har en veninne som er sykemeldt "for sikkerhets skyld", hva nå det betyr!!

Men du har nok også vært heldig i dine svangerskap.

Jeg er ikke sykemeldt men har svangerskapspenger, fordi alle arbeidsgivere tillrettelegger ikke,ikke nok ivertfall. Og det er umulig å være i jobb i barnehage når man svimer av hele tiden. Vi hadde det enormt stressende på jobb og jordmoren min mente at det begynte å bli farlig for fosteret at jeg svimet av hele tiden, større mage, farligere å falle.

Men du skal prise deg lykkelig for at du har "småplager" bare )

[mamseeeen]

Jeg må signere trollmamma her altså.

Jeg er selv gravid med nr 3, er i uke 24. Jeg ble sykmeldt i uke 5 pga sterk svangerskaps kvalme (hypermesis). Gikk inn og ut av st.olav de første ukene for å få næring. Kvalmen gikk gradvis over i uke 19. Prøvde meg da på 50% friskmelding, men dessverre ble tilstanden verre. Jeg har aldri vært så dårlig før. Kan sove hele dagen, har vondt i alle ledd og muskler og går med hodepine hele dagen. Alt dette fikk jeg pga at jeg er sta, har og arbeidsmoral, (graviditet er ingen sykdom) . Noe jeg angrer på nå. Ikke lett og være så dårlig og samtidig være mamma til de 2 andre. Så jeg anbefaler at gravide å ta det med ro, ingen vits i og jobbe og slite seg ut bare fordi at graviditet ikke er noen sykdom. Man kan angre på det etterpå!

 

Må også få sagt at jeg jobbet 100% helt fram til permisjon med mine 2 første, men jeg skryter ikke av det. For nå vet jeg hvor hvor syk og svak man kan bli under et svangerskap.

være forsiktig med og dømme andre.

[fru.mor]

Folk er forskjellige! Fy søren tenk å dømme på en sånn måte.. Må le litt å .. Er jo mange som ikke trenger å være sykemeldt,men detta er vel opp til legen og ikke bare oss? Folk må nok begynne passe sine egne graviditeter og saker, for ingen er like..Jeg selv har det veldig fint nå i mitt 3 svangerskap,men vet at i mitt 2 krabba jeg mer enn jeg gikk! Hvordan kan mann da jobbe?? Og under dette svangerskapet er det dyre behandlinger for at bekkenet skal holde så lenge som mulig! Men men ser jo ut som folk vet best! Hehe!

[Trultesmamma]

Jeg er også forsåvidt enig med deg, men på min side så har arbeidsgiveren min gjort motsatt av hva legen har anbefalt.

 

Først klarte de ikke å tilrettelegge med kun dagvakt også satt de meg tilbake i en stilling som medførerer mer stress. Da jeg forklarte for arbeidslederen hvordan stress påvirker meg var det bare info at legen kan sykemelde meg dersom det blir for mye....Jeg har også vært på to forskjellige avdelinger og nå "hiver meg" frem og tilbake fra dag til dag. Jeg vet kun hvor jeg skal jobbe mandag. Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag trur jeg at jeg skal jobbe en annen plass. Dette er utrolig frustrerende. Jeg har måtte gå til noen alternative behandlere for å få ut frustasjonen jeg har i arbeidet mitt og hvordan de behandler meg.

 

Jeg får også daglig oversik over hvor mye/ lite jeg har gjort hver dag og selv om jeg hver dag har gjort arbeidsoppgavene og mengden som kreves hver dag (ofte mer) så få jeg meldinger under arbeidsdagen "pass på" hvis jeg har hatt en dårlig start på dagen. SELV om de er klar over at jeg alltid gjør mitt beste.

 

Jeg er en person som ofte har gått en ekstra dag på jobb, selv om jeg har begynnende tegn på sykdom. Jeg pleier veldig sjeldent å være hjemme, da må jeg være 100% syk. Men nå som jeg er gravid er det ikke bare meg jeg må tenke på og når jeg har en arbeidsplass som ikke tilrettelegger slik legen anbefaler og jeg ønsker, syns jeg at det ikke er min feil. Nå er fagforeningen aktivt inni arbeidsmiljøet og arbeidspresset og hvis jeg ikke får en snarlig og endelig avgjørelse hvordan min arbeidsdag skal være kommer jeg til å ta kontakt med legen for å be om sykemelding.

[Født 19.04.11]

Tusen takk for så mange flotte tilbakemeldinger:-) Tydeligvis noe som engasjerer mange, og det er bra!! Har selvsagt stor forståelse for at vi alle er forskjellig og har forskjellige plager. dette innlegget var ikke ment mot disse! Men som en skrev her, så er dette som med andre ordninger i samfunnet - noen utnytter det alltid! Og det går kanskje utover holdningen til gravide generelt. Håper alle får et så komplisert fritt svangerskap som mulig!!

[lillespiren2:)]

velger å ikke kommentere innlegget her jeg, på skravlesiden fikk jeg kjeft for enighet med deg.. ( men jeg er enig).

 

ok... da har jeg kommentert d likevel ! just shoot me!

[Lullunutu]

Overskriften din synes jeg er skikkelig upassende... Graviditet er ingen sykdom, MEN, det er en tilstand som kan føre til mange plager for enkelte... Er halvveis i svangerskapet, jobber som vaskehjelp i 100% stilling, ble først sykemldt 25%, deretter 50% og nå 100%, fordi det kan ikke tilrettelegges, vasking er det det er, bekkenløsning er det det er, og jeg har lyst til å jobbe, men klarer ikke på noe måte! Har lyst til å fungere hele veien, spesielt med en 2åring i hus i tilllegg!

Du er tøff som har fungert selv med bekkenløsning i dine svangerskap, noen orker kanskje å presse seg selv, men er det virkelig verdt det? Jeg for min del tenker på min kropp og helse, både psykisk og fysisk, det gjør heldivis legen min også som har bestemt at jeg må være 100% sykemldt allerede, så nå satser og håper jeg at jeg kan nyte tiden jeg har i vente, med kanskje litt mindre plager enn det jeg ville hatt ved å jobbe.. Det verste er at tiden kommer til å snegle seg avgårde, og jeg kommer til å savne teamet mitt på jobb, men det er noe jeg gledelig takler i forhold til å ende opp sengeliggende..

Men, har venninner som er sykemldt pga bagateller, å det synes jeg er usmakelig, så ser poenget ditt så absolutt...

[Matitt ,Mini, og Ny Mage:)]

Jeg synes det har mye å si hva slags jobb man har! Jeg har akkurat blitt sykemeldt selv, men jeg hadde neppe blitt det om jeg hadde hatt en kontorjobb. Min jobb består av 5 timer hiphop-undervisning hver kveld, og det ble rett og slett altfor mye, mye vondt både her og der.

Og når det er sagt; Det er ingen som kommer til å takke dere for at dere presser dere selv til å jobbe like hardt som vanlig under graviditeten. Jeg synes det er viktig å passe på seg selv, passe på barnet i magen, og passe på at man har overskudd til å gi av seg selv til eventuelle førstefødte. Alle kjenner seg selv best!

[AO3]

Jeg synes du har mange gode poenger, HI.

 

Første svangerskap jobbet jeg 100% fram til fire uker før fødsel, og 80% fram til en uke før fødsel. Jeg var sliten, men det gikk greit, bortsett fra de første grusomme ukene med kvalme (da jeg, innser jeg nå, burde vært sykmeldt i stedet for å sitte ved et åpent vindu hele dagen for å la være å kaste opp). Jeg kunne legge meg på sofaen når jeg kom hjem fra jobb, og kom meg gjennom dagene på et ok vis.

 

Selv om jeg store deler av svangerskapet var i bra form, møtte jeg mange kommentarer på at jeg "fremdeles jobbet". Særlig fra jordmødre, faktisk. De virket veldig overrasket over at jeg jobbet 100% etter uke 30, virket det som. "Er du ikke sykmeldt?!" var mantraet. Jeg synes det er litt merkelig at det skal være holdningen, og jeg skjønner godt mange blir "unødvendig" sykmeldt pga det. Jeg har en super sjef som tilrettelegger bra for meg, og da kan jeg være i jobb lenge. Også fra utenforstående fikk jeg reaksjoner på at jeg jobbet!!! Det må gjøres noe med denne holdningen - at det er en selvfølge at man skal være sykmeldt når man er gravid.

 

I dette svangerskapet er ting litt annerledes. For det første har jeg aktiv toåring på hjemmebane, jeg kan ikke ligge på sofaen hele kvelden etter å ha kommet hjem fra jobb. Det er bare jeg som kan være mammaen hans... Dessuten hadde jeg en fæl fødsel og barseltid med første, noe som (delvis) resulterte i fødselsdepresjon og det er fremdeles ting jeg sliter med psykisk i dette svangerskapet. Legen min er nå veldig opptatt av at jeg ikke skal slite meg ut FØR fødselen. Utad kan det nok se ut som om jeg er sykmeldt "uten grunn", siden jeg ser veldig sprek ut (men det er mye takket være muligheten til å sove et par timer om ettermiddagen før jeg henter i barnehagen. Jeg var sykmeldt 70% da jeg var bedritent kvalm i 1tri (tvingende nødvendig), så 50%, og nå jobber jeg 60%. Jeg er rett og slett sykmeldt for å sørge for at jeg har overskudd på hjemmebane + hindre at jeg blir utslitt allerede før fødsel - noe som forhåpentligvis vil gi meg mer å gå på etter fødsel.

 

Jeg skal innrømme at jeg av og til føler at "jammen, jeg kunne jo jobbet 100% nå, jeg er ikke kvalm lenger, og har ikke vondt i bekkenet etc" - og det er jo sant! Men prisen jeg (og min sønn, og magebabyen) kan bli nødt til å betale, kan da bli høy. Legen min er opptatt av å sette grenser for meg, for jeg er ikke så flink til å sette dem selv...

 

Men i utgangspunktet, HI? Jeg er enig med deg. Arbeidsgivere må bli flinkere til å tilrettelegge. Både gravide, leger/jordmødre og "alle" rundt burde gjøre noe med holdningen at "alle gravide blir jo sykmeldt". Det trenger ikke være slik. All ære til min sjef, som setter alt inn på at jeg jobber så lenge som mulig. Som hun sa, den perioden jeg jobbet 50%: "Du får gjort mer fra 08 til 1130 enn mange andre får gjort på en hel dag."

[Guttemamma75]

Synes det er interressant at HI er i helsevesenet og mener at tilrettelegging fungerer så veldig godt.. Slik var det IKKE for meg.. Problemet med tilrettelegging er at det blir mer på de andre som er på jobb, for det leies jo ikke inn ekstra folk!! Pasienter må fortsatt stelles og mates og medisiner deles ut og legevisitt gåes.. Om man da har en person på jobb som går på halv maskin når bemanningen i utgangspunktet er på smertepunktet blir man da en BYRDE istedet for en RESSURS for avdelingen.. Jeg følte meg "presset ut" - jobber som sykepleier og fikk tilrettelegging pga bekkenløsning.. Problemet var at jeg gikk bra på jobb og klarte det meste, men ingen så meg om kvelden når jeg gråt av smerte, måtte ha hjelp til å komme opp trappen og i seng eller når jeg lå timesvis våken i sengen pga smerter.. Når de andre så at "jammen du går jo helt fint jo, kan ikke du ta det stellet der?" ble det vanskelig å si nei - man får jo dårlig samvittighet når man ser at alle de andre på jobb må springe dobbelt så fort pga meg som ikke kan springe i det hele tatt..

Tilrettelegging høres fint ut, og mange plasser fungerer det sikkert kjempefint.. Men det er ikke nødvendigvis løsningen for alle, for selv med tilrettelegging kan det bli for mye.. Det var en lettelse å bli fullt sykemeldt tilslutt...

[trollmamma]

På min jobb ser de sitt snitt til å spare penger om noen får tilrettelagt jobb/aktiv sykmelding. De tar ikke inn ekstra hjelp, så det som skjer er at dine arbeidskollegaer må ta den ekstra byrden, eller så ender det med at du gjør jobben likevell fordi du ikke har samvittighet til å la være når du ser hvor kollegaene dine sliter.

Så hos oss nekter gravide å ta aktiv sykmelding/tilrettelagt jobb, og arbeidskollegaene oppmuntrer til at gravide ikke blir det, fordi de da vet at det blir en ekstra byrde på dem, og de fleste er allerede overarbeidet.

 

Tilrettelegging/aktiv sykmelding hadde vært supert det om det hadde funka. Noen steder går det ikke pga type jobb, og andre steder utnytter arbeidsgiver det. Synd.

[2prinserOg1engel]

Samme her.. jeg jobber som sykepleier og ble rett og slett presset ut av jobb fordi det var mye bedre å ikke ha meg der enn å ta hensyn til alt jeg ikke kunne gjøre. Husker veldig godt at jeg snakket med sjefen min om at jeg gledet meg stort til å komme tilbake i jobb etter å ha vært sykmeldt pga hypermesis de første 4 mnd. Hun satt der å sa at du får huske på at du ikke blir lettere med tida, og mot vintern blir det ekstra tøft å gå rundt på glattisen (jobber i hjemmesykepleien)...så mye dårlige unnskyldinger for å slippe å ha meg der. Så på min arbeidsplass fungerer tilrettelegging DÅRLIG! Jeg har en sjef som har jobbet til dagen før ungene har kommet og hun har ikke vært dårlig en dag gjennom svangerskapet sitt... Jeg har hatt hyperemesis, avbrutt svangerskap i uke 20, morkakeløsning, bekkeløsning og kan ikke akkurat si at jeg har vært så veldig heldig med mine svangerskap. Men kunne jeg ha vært i jobb så hadde jeg selvsagt vært der..nå er jeg gravid for siste gang, for jeg føler meg råtten og så forferdelig tilsidesatt og føler at jeg bare er til bryderi for min arbeidsgiver. Fint og flott at det tilrettelegges andre steder, jeg har ikke sett noe til det!

[Jojo81*snartmammaigjen*]

Jeg synes du er tøff som går ut og sier det mange av oss tenker, og i det ligger vel at jeg er ganske så enig med deg. Det er sant at kroppen oppfører seg annerledes når man er gravid, og de absolutt aller fleste vil legge merke til disse forandringene, men dessverre er det noen som synes å ha en oppfatning om at disse naturlige forandringene er grunn god nok til å sykemelde seg. Jeg er helt enig med deg i at dette ikke gjelder dem som faktisk blir invalidisert av smerter og/eller kvalme, eller som har andre problemstillinger som tilsier at man MÅ ta det med ro med tanke på egen og barnets helse, men de som "syter" ødelegger dessverre litt for dem som faktisk er syke.

 

Jeg sier dette fordi jeg er en av dem som trenger å ta det rolig, og som ikke klarer å stå i 100% jobb som sykepleier "på gølvet" i hjemmesykepleien i en av landets største byer. Jeg er gravid med 3.mann, og det er nummer 2 i denne jobben. Jeg sier at jeg trenger å ta det rolig pga invalidiserende smerter i bekken. Jeg har i tillegg ødelagt ryggen for under et år siden, og får flere og flere syptomer på at prolapsen begynner å komme tilbake. Enkelte dager klarer jeg bare såvidt å belaste beina, og burde nok ordnet meg krykker for en stund siden, bare for å klare å karre meg rundt og gjøre alt det som må gjøres. Jeg har som sagt to barn, på 11 og 3 år, som krever sitt, og et hus som må tas vare på, i tillegg til jobben. Mannen reiser ca halvparten av året, og kanskje enda litt, og jeg sitter derfor mye aleine med alt dette. Jeg har også hypothyreose, og har ikke så mye å gå på, og mange dager ender i gråt. Tenk hvordan det skulle blitt i 100 %!

 

Jeg jobber likevel så mye som jeg klarer (60%), men sannsynligvis mer enn jeg burde, siden jeg også har en oppfatning og en opplevelse av at mange ser på meg som en av "syterne", og jeg vil ikke settes i denne båsen! Jeg ber ikke om krykker fordi det er et meget synlig bevis på at jeg ikke "takler" svangerskapet, så jeg bruker heller en halvtime på å gå hjem fra jobb (bruker vanligvis ca 10 min) og er knust resten av dagen. Jeg vil ikke snakke med legen om annet enn det jeg absolutt må, og gir nok inntrykk av at jeg har det mye bedre enn jeg egentlig har det, og resultatet blir at jeg sliter meg ut. Hvis det ikke hadde vært så mange "sytere" der ute kunne jeg, og sikkert mange andre som har store problemer i svangerskapet, kunne vært så mye sykemeldt som vi trenger og tatt den roen vi trenger, uten å føle skyld for at vi ber om dette. Det er kanskje vanskelig å skjønne hva jeg mener, men de som har stått på slik som jeg har, kjenner seg nok igjen. Idet jeg skriver dette har jeg forsåvidt bestemt meg for å snakke med legen igjen, for jeg fortjener ikke å ha det sånn i 17 uker til, til permisjonen begynner. Og så får folk mene det de vil, jeg klarer dessverre ikke mer enn jeg klarer.

[prøverigjen:)]

du skal være så glad du svimlemor at du ikke har behov for sykemelding eller å jobbe redusert, for en drømmesituasjon å være i !!!!

din heldiggris!!!

 

du er i fin posisjon til å diskutere andres sykefravær syns du selv,

tenk litt over det... det er leger som sykemelder, hva folk skriver her inne,,, kan være mye man ikke vet også, av grunner til folks sykefravær i gravididteter,

 

en attribuerer ofte gode egenskaper til seg selv og negative til andre.

[blå og rosa+lillebror]

Er til dels enig med deg, det finnes folk som snyter systemet på mange måter, da tenker jeg ikke gravide generelt, men ellers i samfunnet og.

Er selv sykemeldt nå i mitt andre svangerskap, og blir ikke å gå tilbake i jobb før fødsel. Grunnen til dette er hyppige blodtrykksfall, som gjør at jeg kan svime av, hvis jeg ikke for lagt meg ned med det samme. Fikk blankt nei fra arbeidsgiver da det ble stilt spørsmål om tilrettelegging, noe jeg også forstår. Jobber i en trang og travel butikk, hvor vi ikke får inn så mye som en stol for meg å sitte på. Men sånn er det bare. Hadde jeg kunne hatt roligere omgivelser og mulighet til å legge meg ned, så hadde legen tillatt meg å jobbe. Må og nevne at jeg ble lagt inn på føden i uke 34 med premature rier i mitt forrige svangerskap, som følge av stress og blodtrykksfall. så er også litt preventivt at jeg er sykemeldt denne gangen. Så kunne ønske jeg hadde en annen jobb akkurat nå ja.