Cerglage, sengeleie og datter på 13 måneder. Hjelp...

[Alexandra69]

Jeg fikk min etterlengtede datter etter stort sett sengeleie de siste 5,5 månedene av svangerskapet. Har mistet flere barn før den tid. En ble født ekstremt prematurt og var hos oss i over 1 år. En mistet vi i uke 22 mens han fortsatt var i magen. Årsaken er svak livmorhals.

 

Nå er jeg gravid igjen. Er selvsagt veldig glad for det, men er også redd. Redd fordi jeg vet hva det neste året vil kreve av meg og ikke minst mannen min om dette skal gå bra. Jeg er redd for å ikke kunne være der for datteren min. Hun er jo over 11 kilo, og jeg kan selvsagt ikke løfte henne så mye lenger. Cerglagen blir vel satt på i uke 14 sånn som sist.

 

Datteren min har fått plass i verdens beste barnehage, og er der et par dager i uken allerede. Hun trives der, det er lett å se. Men aller helst bør hun vel være mye sammen med meg her hjemme. Og hva gjør man da? Når jeg ikke kan løfte henne? Klart jeg kan stelle henne på gulvet, og la være å løfte henne i høystolen når hun skal spise. Men en 1- åring ønsker jo ofte å bli løftet da. Jeg må jo vel til og med ha hjelp til å levere og hente henne i barnehagen. I og med at hun må løftes inn og ut av bilen. Om natten når hun drømmer eller blir urolig av andre grunner er det mannen min som må løfte henne. Han skal jo på jobb så det blir nok slitsomt for han stakkar.

 

Er det flere her inne som har hatt så små barn som jeg og samtidig måttet ligge store deler av neste svangerskap? Noen som kan dele av sine erfaringer angående dette? På godt og vondt.

 

Mange synes nok at jeg burde ventet til hun ble større med å bli gravid igjen, men i min alder er det ikke noen selvfølge å bli gravid i det hele tatt. Og vi ønsker så sterkt at hun skal få søsken som skal vokse opp sammen med henne. Ikke bare de som ligger på kirkegården... Vi ønsker at hun skal ha andre enn oss å støtte seg til i fremtiden. Vi blir jo ikke her for alltid, gamle som vi er ;-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei !Min historie er ikke så dramatisk som din, men jeg vil allikevel skrive noen ord til deg.

Etter tre års prøving ble jeg endelig gravid med førstemann, men i 6.svangerskapsuke begynte jeg å blø litt, og det fortsatte jeg med frem til uke 20. Diagnose truende abort. Jeg ble sykmeldt og måtte holde meg i ro. Etter hvert ble det flere komplikasjoner, og jeg fødte litt før termin, men det gikk bra!

 

Vi ønsket veldig søsken, men turde ikke vente lenge siden det tok lang tid før det klaffet første gang. Da eldste var litt over ett år, var jeg igjen gravid. Det samme som første gang skjedde. Truende abort i uke 6, blødninger og usikkerhet. Jeg fikk streng beskjed om å ikke løfte tungt. Jeg valgte å utvide barnehageplassen, det finnes ofte mulighet for det i spesielle situasjoner, men et par dager i uka var småtten hjemme. Midt oppe i en slik situasjon takler man det man må. Eldste lærte seg å klatre opp i stolen selv, klatre inn i bilsetet med bare litt hjelp og toppen av stellebordet la jeg på gulvet. Ting tok selvfølgelig lenger tid, men tid var vel det eneste jeg hadde nok av! Et lite barn som skal trøstes bryr seg ikke om om det skjer på gulvet eller sofaen. Vi hadde også mange koselige stunder hvor vi leste bøker og sang sanger i senga. Gulvvask og støvsuging måtte mannen ta seg av, men det var ikke noe problem her. Dette er en kort periode av livet ditt, ikke ha dårlig samvittighet for å sette ting på vent.

 

Også denne andre gangen gikk det bra, og de har hatt mye glede av hverandre. Vi fikk også mange kommentarer på at vi fikk de så tett siden svangerskapene var så krevende, men jeg pleier å svare at det er derfor de ble så tette. Måtte bare hoppe ut i det, orket ikke å gå og grue meg til å bli gravid igjen.

 

Lykke til videre, ta imot all hjelp du kan få, dette klarer du!

 

 

 

[Alexandra69]

Tusen takk for svar kjære anonym. Det var oppmuntrende å lese svaret ditt. Får håpe min lillemor kan lære seg å klatre opp og ned av bilstolen. Da hadde mye vært gjort faktisk... Skal på tidlig ul i morgen og er veeeeeldig spent. Hadde en SA i juni...

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Lykke til i morgen, håper alt står bra til og at du får god oppfølging fremover. Du har en tøff tid i vente, men premien er jo formidabel da! Hører gjerne fra deg igjen, dette går bra!

[Anonym bruker]

Var visst flere forhold som ikke kom frem i historien min. Jeg er selv cerlage-barn og har flere premature i familien også. Diagnosen truende abort hadde jeg i begynnelsen av svangerskapene, på slutten var det fare for prematur fødsel som var grunnen for sykmelding. Hodet festet seg tre måneder før termin med førstemann, og legen spådde fødsel i uke etter uke.

 

Min historie kan ikke sammenlignes med din, for jeg har tross alt ikke mistet noen. Men jeg kjenner følelsen av å ikke helt klare å glede seg over svangerskapet, telle timer, dager, uker og måneder.

 

Lykke til videre!