Noen som har lignende historier? Om det å ha krevende barn...

[overrumplet]

Vi fikk for ca 3 år siden ei jente. Hun var fra nesten første dag svært krevende. Ikke helt kolikk, men mye sutring, lite søvn og mye bæring. Dette fortsatte. Hun likte aldri å være alene på gulvet, måtte bæres og bæres, hatet bil, ville ikke sitte stille i vogn, likte ikke bæremeis, var klengete og sutrete uansett hva vi gjorde. Hun var våken flere timer så godt som hver natt, og hylte hvis vi ikke tok henne opp. Så ble hun halvannet år og sov litt bedre, men var VELDIG trassig, det var hyl og skrik og vræl store deler av dagen. Rundt treårsdagen snudde det, og hun er nå vesentlig blidere og enklere. Sover godt om natten og er mye fornøyd.

 

Hun ble sjekket for kiss av manuellterapeut og mye annet av leger, men de fant ingenting. Hun spiste godt og la på seg og utviklet seg normalt.

 

Så fikk vi en gutt for 10 mnd siden. Han har vært noen hakk enklere enn storesøster, men langt fra enkel. Han vil bare sove sammen med oss, dag som natt. Først de siste mnd har han sovet greit i vogn på dagtid. Han er også våken flere timer nesten hver natt, uansett hvor han sover. Han sutrer med én gang han legges på gulvet, og liker ikke å sitte i bil, vogn, vippestol eller noe lignende. Han har vært hos manuellterapeut, kiropraktor og osteopat, men de finner lite, og ingenting har hjulpet. Også han legger fint på seg og virker ellers helt normal.

 

Sånn er vårt småbarnsliv. Utvilsomt tøffere enn mange andres. Jeg synes det er leit at vi skal få det så slitsomt, men prøver å fokusere på at det går over, og at vi tross alt er heldig som har to friske barn. Noen som har (hatt) det som oss?

[-trollemor-]

Ikke lett å få små barn i hus, hadde de bare kommet med en bruksanvisning ;-) ja, da hadde jeg og blitt glad!!

Vi har andre problemer å styre med... Men vedr deres problemer og mitt synspunkt utifra hva du forteller... Tror jeg at dere er litt øm på gråting, hva hvis dere kan la barnet ligge å gråte litt og vedkjenne til barnet at slik er det, og det er ok. Vis hvem som bestemmer. Men ikke over hva som helst... Hysterisk gråt trenger trøst, det gir vel enhver mor også.. Men kanskje prøve å gi litt mer slipp. Barn er veldig flink til å finne ut hva som er greit og hva som ikke er greit. Hva de kan gråte seg til.

Tror du vil merke stor forskjell om dere begynner litt.

 

her har vi også hatt mye gråting og sutring og en følelse av et krevende barn. Vet ikke om det kan sammenlignes, men men.. Jenten vår er 2 år og vi venter en til.

Og jeg er sykemeldt nå, og tempoet har roet seg ned da vi ikke har noe å løpe til. Så dagene går mye bedre. Men er ikke komplett eller helt fornøyd enda. Men vi er blitt litt flinkere til å si nei og holde på det. Vi bruker ikke timeout. Men sier ifra hvis det er noe som ikke er akeptabelt.

 

Men en ting til som har gjort ting mye bedre, er at vi slår på tv mye mindre og nå. Nå er det gjerne bare barnetv om kvelden tv får være på. Hun spør om å få se på dvd/barnetv på dagen enkelte ganger, men etter tid har et nei begynt å bli veldig godtatt. HUn forstår at et nei er et nei, enkelt og greit.

 

Men ser det ut til at gutten din på 10 mnd har det vondt (fysisk vondt) i kroppen når du legger ham ned på gulvet? Eller kan det være han synes det er kjedelig? (jeg var veldig flink å legge jenten min ned å gå fra henne, var ikke flink til å aktivisere henne eller oppmuntre hele tiden. Vet ikke hva du gjør, men slik var det her litt til tider. Jeg lekte ikke sååååå mye med henne osm jeg kunne ønske jeg skulle ha gjort.

 

Er ikke alltid like lett med de små...

 

Du får ha lykke til :-)

[overrumplet]

Vi tar ikke opp barna våre med én gang de piper.

 

Nå har vi feks hatt avvenning på lillebror om natta. Han har ikke fått noe pupp, og ikke blitt tatt opp. Helt konsekvent i TO UKER. Pappaen ligger på en seng ved siden av hans og trøster han. Det har ikke vært NOE SOM HELST bedring. Han er fortsatt våken 2-3 timer hver natt. Sånn var det med storesøster også, ingenting hjalp.

 

Som helsesøster sier: Noen nøtter er hardere å knekke enn andre. Og våre er veldig harde.

 

HI

[-trollemor-]

Ja, nei det er ikke lett.

Ikke meningen å virke som om jeg liksom vet bedre.... Det gjør jeg altså ikke.

Du er iallefall heldig som har en pappa som vil ligge vedsiden av gutten sin om natten. Det hadde ikke skjedd her.

 

Uansett masse lykke til :-)

[Lille tripsi]

Ja kjenner meg igjen, det meste er likt bare her har barna mine sovet greit om natta, og dei blir blidere og mer fornøyd rundt 1 1/2 år. Jeg har 3 barn med fleire år mellom nettopp fordi det er så slitsomt det første året, ikke kolikk her heller men MASSE sutring og klenging. Spesielt sistemann har villet krøpet inn i meg viss hun hadde fått det til:), hun er jente, mer klengete enn guttene.

 

Jeg føler meg fanget det første året og har mange ganger tenkt: hvorfor valgte jeg å få et barn til?! Og missuner alle som har det så enkelt i småbarnsperioden. Men barnet vekser til, og den slitsome tiden glemmes(nesten) og ting blir betre og du får en annen glede over barna.

Forstå meg rett, har alltid vart glad i barna mine i alle aldrer.

 

Og du som har lite søvn i tillegg, ja du har det tøfft. Men prøv og tenk,neste år på denne tiden er alt så mye bedre, og et år går fort.

 

Føler med deg og lykke til.

[Lille meg -<3]

Sukk, sånn har alle våres 4 barn hvert. Spredning i alder fra 17 år til minste jenta som nå er snart 8 mnd...

 

Vi har prøvd alt og blitt sendt rundt til alle spesialister, tatt prøver . Ingen spesifikk svar, bare synsing.....Prøvd ulike typer medisiner

 

Man blir totalt utslitt av konstant sutring, og for lite søvn.

 

Heldige er de som følger rådene for dette i barne bøker og det faktisk virker...

 

Det gjør det ikke her og vi har prøvd alt..ingen ting hjelper untatt og ta tiden til hjelp.................

 

Og å akseptere at min mann og jeg får bare slike barn, men blir jo folk at di og.

 

 

 

 

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Størstejenta vår på 2 år har alltid vært ei blid og glad lita jente, men vi har slitt MYE med både søvn og mat- og særlig det med nattesøvnen har vært tøft... De første 5 mnd av sitt liv tok hun aldri natta før klokka ble nærmere 03-04 på natta, og når vi endelig fikk snudd det, slik at hun sovnet kl 19 istedet, så begynte alle de nattlige oppvåkningene.

 

Søvnen har vært spesielt urolig på kveldstid, med X antall turer inn på soverommet hennes HVER eneste kveld i over 1 år, så alenetid med mannen har det vært lite av. I tillegg til denne kveldsuroen hadde hun som regel en total oppvåkning iløpet av natta- hvor hun gjerne kunne holde det gående i 2-3 timer. Først da hun ble 1,5 år bedret nattesøvnen seg betraktelig, men det er ikke før nå i 2 års alder at hun som regel sover natta gjennom uten noen oppvåkninger.

 

Så det har vært mange trøtte dager og slitsomme netter ja, og gjett hvor misunnelig man blir når man leser om alle dem som har sovebabyer som bare sover og sover nesten okke som, når man selv sitter der m svarte ringer under øynene og drømmer om en rolig kveld på sofaen og en hel natts uavbrutt søvn..

 

I tillegg så har dette med maten også vært et problem fra dag 1- først var det amming m mye trøbbel, deretter flaske med mye trøbbel og til slutt fast føde med mye trøbbel. Småspist er vel stikkordet, laaaber apetitt- på grensen til hva som kan være greit. Hun har ligget på nederste vektkurven hele veien, så ikke mye å gå på heller. Men hun er frisk og rask, har alltid vært det, og utvikler seg som hun skal- så det er nok bare sånn hun er.

 

Minstejenta er bare 5 uker gammel nå, så litt spent på hvordan det kommende året kommer til å bli- hun ser (takk guud) ut til å ha et mye bedre matvett enn sin storesøster ihvertfall, og ammingen går foreløpig knirkefritt. Søvnen er det jo vanskelig å si så mye om enda, mye kan jo fortsatt skje, men hun tar som regel natta på et litt mer fornuftig tidspunkt enn sin søster på den tiden ihvertfall (et sted mellom 24 og 01).

 

Håper, håper at denne babytiden blir litt enklere enn forrige gang- det gjenstår jo å se- holder ihvertfall fingrene krysset og satser på litt mer flaks denne gang;)

 

[overrumplet]

Det er litt godt å høre at vi ikke er alene om å ha det sånn. For jeg føler meg ofte veldig alene. Når jeg ser på venninnene mine som bare får slike "gurglebabyer" som er bare rolige, tenker jeg at det er en helt annen verden enn min. Og at vi ikke snakker samme språk når vi snakker om hva som er slitsomt osv. De synes det er slitsomt å bli vekket 3 ganger om natten for å amme i ti minutter. For meg ville det være helt fantastisk.

 

Men jeg blir stadig flinkere til å blåse i alle andre. Jeg koser meg også mye med barna sånn som de er. Og mannen min og jeg blir veldig sammensveiset av dette. Men fy søren, så slitsomt det til tider er.

 

HI

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

.

[Nikki 75]

Høres veldig slitsomt ut! Jeg hadde en krevende baby de 6 første ukene, og holdt på å gå på veggen av det.

Så jeg kan ikke sette meg inn i deres situasjon, og skal nok også være veldig forsiktig med å komme med gode råd - men jeg ville nå bare dele min erfaring med nattevåkning.

 

Vår gutt blir verre hvis noen ligger ved siden av ham, eller prøver å trøste ham skikkelig. Da kaver han seg skikkelig opp, og blir nesten utrøstelig. Vi fant til slutt ut at vi bare måtte gå ut av rommet, og la ham roe seg på egenhånd, det gikk fortere enn år vi var der.

 

Ennå så herjer han litt på natten, men det virker som om det blir verre hvis vi går inn og prøver å gi smokk eller trøst, enn hvis vi bare ignorerer ham... Han gråter da ikke veldig, bare klager en del...

 

[Gjest]

Krysser fingrene for deg lykkeli! Og til hi kan jeg bare si: Har du også fått to sånne?! Ja, for det du skriver er skremmende make våres.

 

Jeg har vært så frustrert i dag pga dette, at det er så urettferdig at jeg har fått to barn som er så ekstremt urolige, mens andre får sove/gurgle/smilebabyer på rad og rekke. Det er så lite rettferdig!

 

Vi har også prøvd alt, men denne gangen kjemper jeg hardere. Sist gikk vi til kiropraktor og fikk etterhvert sjekket vi han for reflux, men det ga egentlig ikke noe resultat. "Det blir bedre når han blir en mnd gammel, 3 mnd, 4, 5,6,7.. 1 år...». Ye right. Husker da jeg satt og skrek til legen at jeg hadde hørt dette i et år, men hva har blitt bedre?!?! Problemene bytter form, men de er der, noen forsvinner og nye kommer.. Å, bare når vi begynner med mat, bare når han snur seg rundt selv, bare når han sitter, bare når han krabber, bare når han ... blir stor!

 

Denne gangen gikk jeg til manuell terapeut igjen, og han fant ikke noe, kanskje reflux igjen? Jeg visste da alt om reflux og sa at nei, det har hun ikke. Etter 3 mnd gikk vi til en annen men.ter og joda, flere låsninger i nakke, hofte og rygg. Vi går nå til behandling og nå kan jenta vår sitte i vippestolen og ligge under babygymmen. Hun, som broren, sover kun på magen (fra 3 mnd) og vogn/bilstol er skrik og hyl fra de settes i, til de tas ut! Kan sovne utslitt etter 20 min med trilling/tas opp og ned, trilling, opp/ned for så å våkne etter 10-30 min og skrik igjen i vogna. Så her bærer jeg og bærer og bærer, jeg har bært så mye at jeg har ødelagt nakke/rygg. Det tok 1,5 år før første sov natten igjennom, men han har pr. i dag et mye lavere søvnbehov enn alle vi kjenner i samme alder. Spiseproblematikk, trass og vrang.

 

Jeg tror det beste vi kan gjøre er å forsone seg med det. Dessverre så har min forsoning endt med at jeg er ganske "innestengt". Med førstemann så presset jeg meg til å være som alle andre, men man blir jo helt utslitt! Jeg er nå mest hjemme, førstemann er i bhg på dagtid så han får løpt/lekt fra seg der. Det har vært en tøff sommer når jeg ikke har kunnet gå ut med han nesten pga baby som bare griner og vil bli bært. Husker jo spes. godt den dagen jeg stod med en på hver arm i lekeparken som gråt og ikke kom meg noen vei. Men det jeg husker best er alle de stygge blikkene og kommentarene, når du triller rundt på en baby som har alt den trenger, men griner uansett. Hadde et innlegg her tidligere hvor jeg la ut min frustrasjon om den gangen jeg gikk hjem og gråt selv etter stygge kommentarer i butikken. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne sette opp et stort skilt på barnevognen "KOLIKK", for selv om det ikke er kolikk så er det like gale - og så går det jo ikke over!! Kanskje jeg da kunne fått et medlidende blikk eller en medfølende kommentar på at det må være vanskelig med et barn som griner/klager hele tiden. Som sagt så holder jeg meg myyyye hjemme nå. Jeg går og handler det jeg må i turbofart og ellers er jeg stort sett hjemme med barna hele tiden. Det er sånn det er enklest for det er her jeg lettest kan håndtere den minste uten at det går på bekostning av den eldste. Å reise et sted med begge er umulig!! Har prøvd åpen bhg som da er det mest tilrettelagte stedet, men det er mer slit enn kos.

 

Så noen dager står jeg med jenta mi på armen og ser ut vinduet, folk daffer og triller forbi med sovende baby.. Kunne jeg bare fått en tur noen ganger i uken så hadde jeg vært så glad, 1 times trilletur uten gråt?!! Kunne jeg bare fått sovet på natten og våknet uthvilt nok til å iallefall komme meg igjennom dagen. Noen ganger lurer jeg på om jeg er syk, deprimert.. men nei, vi har bare fått to barn som krever mer enn andre.. Mannen min jobber mye så jeg er mye alene med barna, men når han er hjemme så stiller han opp 100%. Vi har ikke familie som kan avlaste, og de vi har av familie har mer enn nok med eget.. de har jo egne barn, så hvordan kan jeg be dem hjelpe til med mine når de har flere selv..?

Det er rett og slett umulig for noen å sette seg inn i hvor strevsomt det er, for jeg vet kun om en annen som har gått igjennom det samme, mens andre får kanskje et barn som ikke spiser så bra, men sover hele natten og halve dagen, ja da har du energi nok til å jobbe med det ene problemet, men hva når alt er et problem. Uro, gråt, klaging, syting, spising og soving...! Jeg har mistet mange venner pga dette, de klarte ikke å sette seg inn i hvordan min hverdag faktisk er. Ikke det at jeg forlangte det, men det ble vel for mye klaging, jeg var alltid trett, kunne bare sitte på cafe i 5 min før jeg måtte gå fra alt pga alle stirret på oss og babyen som skrek/klaget...! Jeg orket ikke å reise noen sted med vogn/bil for det var ikke verdt all skrikingen..!

 

Nå høres jeg veldig utakknemlig ut, herlighet jeg har fått to friske og fantastiske barn, og som du sier, det går jo over etterhvert som de blir eldre. Og jeg er ikke en person som bryr meg om hva andre sier, men jeg føler at de snakker bak ryggen min til tider. Jeg vet om dem med tvillinger og små barn som farter rundt på både det ene og andre, mens jeg takker høflig nei og sier at det klarer jeg ikke med mine små.. Noen ganger føler jeg meg rett og slett så udugelig i forhold til andre..! Men jeg har noen nære venner og familie, de fleste bor langt unna vel og merke, men noen har vært på besøk her over tid og de har sett hvordan hverdagen vår er. Så en telefonsamtale gjør så godt, det å kunne ha noen å klage til på dårlige dager, som forstår hvor slitsomt det er, og om de ikke nødvendigvis klarer å sette seg helt inni situasjonen, så lytter og trøster de i hverdaagens største stormer ! Og så har jeg jo dere på dib, så jeg merker jo at jeg ikke er den eneste alt i alt.. selv om det noen ganger føles slik! Takk for at dere leste, det ble litt langt, men når jeg først var så godt i gang, begynte på en dårlig dag, så var det godt å lesse fra seg noen tanker!

 

Innlegget er forresten skrevet over tid i eget dok. for hver gang jeg har begynt å skrive (og jeg skriver fort) så får jeg aldri gjort det ferdig.. og apropo, snuppa er våken!

 

 

[overrumplet]

Bimboline: Takk for et langt og godt svar. Du setter ord på mye av det jeg føler, og det gjør godt å vite at man ikke er helt alene. For jeg føler meg veldig alene i vår vennegjeng om å ha det sånn. Alle får så enkle barn, og vi snakker ikke samme språk når vi snakker om hva som er slitsomt. Når de klager over at de må amme 3 ganger om natta, blir jeg skikkelig irritert, får lyst til å fortelle dem om min hverdag. Men jeg sier ingenting, blir bare stille. Og tenker at de ikke vet hvor godt de har det. Og føler meg alene.

 

Jeg øver meg på å ikke tenke på hva andre sier, men jeg irriterer meg likevel og blir lei meg over ting andre kan si. Når andre med enkle barn feks begynner å fortelle oss hvordan vi bør gjøre, og anklager oss litt for å være vanskelige når vi ikke blir med rundt på alle ting, da blir jeg sint. Det føles så urettferdig. Det er jo ikke noe problem å være fleksibel og "kul" når babyen bare sover og gurgler, det kunne jeg også klart...

 

Andre mammaer får så god tid til alt, til å dille og dalle, passe på seg selv, ta vare på utseendet, holde babyen ren og pen, kjøpe fine klær... Jeg har gått i joggebukse siden minstemann ble født, og jeg føler meg aldri veldig fresh. Barna får på seg klær, og da er jeg fornøyd. Jeg skulle gjerne dillet mer med dem, men det går ikke. Når jeg dusjer, ligger minstemann på gulvet og hyler. Sminker jeg meg, vil storesøster være med (og minstemann hyler fortsatt). Alt jeg gjør, må skje veldig fort, for det er alltid noen som trenger meg. Det er liksom ingen RO over ting!

 

Med nr. 1 kan man kanskje si at det var vi som påvirket babyen med stress osv (selv om jeg mener vi er avslappede folk, mange førstegangsfødende virker mer stresset enn oss). Men med nr. 2 har vi (pga erfaringen med nr. 1) virkelig vært veldig rolige og laidback. Det har folk også kommentert. Men han er sånn likevel.

 

Vi har prøvd det meste på gutten vår: 1 kiropraktor (fant mye, 6 behandlinger), 2 manuellterapeuter (den ene fant litt, den andre ingenting), 2 osteopater (begge fant bittelitt). Det har vært NULL forandring etter behandlingene. Han er også sjekket for refluks, og har ikke det. Konklusjon: Han er bare sånn. Og det tror jeg jenta vår også var/er.

 

Hvor gamle er barna dine (husker ikke om du skrev det)?

 

[Gjest]

Barna her er 5 mnd og 2,5 år. Jeg syns han på 2,5 år er veldig opp og ned, kan være vanskelig i to uker og så grei, syns han ble bedre rundt 1,5 år, men sliter fortsatt med mat/soving. Men å gå noe sted med han, kjøpesenter el.l. er helt umulig.. Har hatt noen ganger der jeg må dra han med hjem (bokstavelig), men tror ikke det er mer trass en det andre sliter med. Jenta er også mye lettere enn han som liten. Jeg tror ikke at det har noe med oss som er roligere, hun er helt annerledes, men samtidig mye av det samme. Jeg var rolig helt til jeg merket at ting ikke var slik jeg hadde forestilt meg og ikke fikk til noe.. Jeg trodde jo bare at det var luft i magen i beg. og at det ville gå over, så levde lenge i håpet om at etter de 3 første mnd ble det bedre.. og så etterhvert skjønte jeg jo at det ikke var tilfellet.

 

Jeg lurte også på hvordan andre fikk tid og energi til alt de gjorde.. Noen hadde flott manikyr/pedikyr, gikk på trening, frisør og alltid perfekte klær og sminke ja! Kjenner også til at andre gir råd, og så er det kanskje allerede forsøkt men uten resultat, eller ting ble enda verre. Det verste er vel egentlig det å aldri få sove, for da er du alltid trett og hele dagen handler om å få lagt seg ned og sovet, men det går jo ikke fordi barnet aldri sover lenge nok til at du blir uthvilt + at sovetiden er eneste tiden å få gjort noe uten å høre på gråt så det er ikke alltid verdt å legge seg nedpå!

 

Men tross alt så trives jeg godt, jeg elsker mammarollen og jeg ønsker meg uten tvil et barn til, men ikke nå! Når lillesøster blir mer mobil og forhåpentligvis mer fornøyd så skal jeg bruke tiden godt sammen med storebror, for føler det blir ofte lite tid med han. Og nå er det mye stress, som du sier, det blir aldri ro.. skynd deg skynd deg skynd deg.. søster gråter.. skynd deg. Jeg vil jo ikke overføre dette på han, men det er jo ikke like lett når han tuller og styrer på, mens søsteren ligger og skriker, venter på sin tur..!

Nei, på tide å bære litt igjen nå

 

[Tyra01]

Hei på deg Overrumplet Jeg måtte lese her, og si at jeg kjenner meg igjen i mye her, selv om ting nå har blitt mye bedre for oss. Vi slet så mye med amming i starten, og deretter magetrøbbel, alltid hyling både i vogn og i bilstol, byssing og bæring, trilling, vugging, +++ og lenge så var gutten vår et mareritt ang dagsovingen, og det slet meg helt ut. Var til osteopat, han fant ingen verdens ting. Jeg gråt mye, og hadde knapt ork til å kle på meg selv på dagen, hadde bare akkurat nok energi til å såvidt klare å ta meg av han om dagene.

 

Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg løp hjem fra butikken eller trilleturer med en hylende baby i vogna! Kafé var uaktuelt i min verden, kunne ikke forstå alle disse mødrene som bare sitter på kafé med de smilende gurglende babyene sine hele dagen, eller løp rundt på alskens aktiviteter med ungene sine, hvorfor var det ikke slik for meg??

 

Du ser vel kanskje her inne at du ikke er alene om å ha det slik, om enn i varierende grad Her har det bare gradvis blitt bedre og bedre, etter som han har blitt eldre. Nå er han 11 mnd, og en fryd å ha med å gjøre, han har begynt å sove lengre på dagtid, og er stort sett blid som ei sol, og vi har fått en helt annen hverdag! Det er utrolig hvor mye vår hverdag er prisgitt humøret/oppførselen til disse små...

 

Men, uansett, det jeg egentlig ville si: Har dere prøvd akupunktur på den lille? Jeg har en venninne som fikk en liten gutt for en stund siden, og han gråt mye, og de slet veldig med at han nesten ikke sov etc, og de sa at han ble helt forandret etter akupunktur, nesten som en drømmebaby...! Det er jo ikke sikkert at dette funker for alle, men om man er desperat, vil man kanskje prøve det meste