Har det litt vanskelig om dagen...

[Knerten's mamma <3]

 

Åh dette er så vanskelig for meg å si noe om, men jeg forstår selv at det blir kanskje litt lettere hvis jeg klarer å si noe om det.

 

Jeg mistet mammaen min i mai, etter noen intense mnd med sykdom, håp og fortvilelse. Hun hadde lungekreft med spredning til hodet, og det ble ikke oppdaget før 2 dager før julaften i fjor, men hun hadde hatt det i antakeligvis 7-8 år (feildiagniostisert).

 

Det gikk raskt nedover, og verken stråling eller cellegift hjalp, hun ble bare verre og verre stakkar. En av gangene vi snakket litt, så sa mamma at det aller største ønsket hun hadde var å få oppleve at jeg fikk barn! (Jeg er den yngste.) Innerst inne visste jeg at det var ikke sjanse for at jeg kom til å rekke det.. og jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke ble gravid før nå! Nå sitter jeg her 3 mnd på vei snart, og klarer liksom ikke glede meg ordentlig! Jeg er selvfølgelig lykkelig over å være gravid, men sliter så med dårlig samvittighet..det føles litt som om jeg har bytta bort mamma mot babyen. Jeg skulle heller vært barnløs mot å få beholde mamma!!

 

Det å slippe sorgen innover seg har blitt litt lettere med hjelp av hormonene som er i omløp, ellers har jeg stengt mye ute. Det er litt slik at hvis jeg "godtar" at hun er borte, så blir det virkelig...! Er så redd for at sorgen skader babyen min..at h*n blir en trist liten sak?

 

Til helgen har vi tenkt å fortelle vår lille familie at et lite mirakel er på vei, men jeg er tante til en sjuåring som var veldig knyttet til mamma, og jeg er så usikker på hvordan jeg skal si det til han. Han sliter fælt, og har mareritt enda. Han var hos henne annenhverhelg på overnatting, og på besøk flere ganger i uken i tillegg. Jeg er redd han skal føle seg usikker/truet på at det nå kommer et nytt familiemedlem. Han har vært veldig sjalu på et annet tantebarn jeg har (på 2 år). Hvordan skal jeg gå frem synes dere?

 

Det ble langt dette, men det var godt å få luftet litt.

[Forandringfryder ♂♂♂]

Hei du!

Skjønner godt at du har det tungt om dagen! Jeg tror likevel at mammaen din hadde ønsket at du klarte å glede deg over det som skjer nå! Hun ville aldri ment at du byttet henne bort på noen måte! Dette er ditt liv, og din sjanse til å få en egen familie! Mammaen din hadde vært stolt av deg!! Det kan du være sikker på!

Et svangerskap er likevel en stor påkjenning for deg psykisk og jeg forstår godt at smertene rundt din mors død kommer sterkere frem nå. Du savner henne sikkert enormt, og kunne trengt noen gode råd på veien... *klem*

Når det gjelder 7 åringen kan du jo la han ta stor del i svangerskapet, og når bebisen blir født! Kanskje trenger han også hjelp til å komme litt videre!

 

Gratulerer så mye, og masse, masse lykke til!!

 

Klem fra meg

[*Lissi*]

Enig med det forandringfryder skriver! Mistet selv søsteren min da jeg var 11 uker på vei av kreft.

Slet lenge med "skyldfølelse". Hun ønsket seg inderlig et barn til, men ble syk. Nesten dårlig samvittighet at jeg gang på gang ble gravid....

Er 5 mnd. siden hun døde, og det er fortsatt vondt. Tok lang tid før jeg begynte å glede meg til babyen i magen skulle komme. Nå ser jeg frem til å møte den lille. Er på en måte godt å vite at livet går videre. Noen dør, og noen blir født....

[bokormamma]

Min manns mor døde like før vi møttes, og før han eller søstra hadde fått barn. Hennes høyeste ønske var å bli bestemor og hun kjempet mot kreften i 10 i håp om at et av barna skulle få ut finger'n.

Dessverre gjorde de ikke det, og da vi ble gravide opplevde vi at spesielt de andre i familien ble veldig klare over at svigermor ikke fikk være en del av dette. Vi har imidlertid brukt svangerskapet og sønnen vår til å gjøre "grandma" til en del av hverdagen på en konstruktiv måte. Under svangerskapet samlet vi ting som hun hadde kjøpt eller uttrykt ønske om at barnebarnet skulle ha og hengte opp bilder av henne på babyrommet osv. I begynnelsen synes resten av familien at vi var gale, men for oss er det naturlig at hun er en del av livet vårt fordi om hun ikke lever. Datteren min, som ikke er i biologisk familie med "grandma" vet godt at grandma er død og snakker om henne som alle andre.

Nå hjelper det selvsagt at mannen min er medium og dermed ser mora si henge rundt sønnen vår og merker at hun er der ved alle familietilstelninger. Men det er jeg også sikker på at mammaen din vil være. Og kjenner du godt etter, kan du sikkert kjenne nærværet hennes på et vis. Det kan være i små ting, som at du opplever noe og tenker "dette hadde mamma elsket!". Da er hun nok hos dere:-)

Og sjuåringen kan jo kanskje få i oppgave å lære babyen om bestemora som den nye babyen ikke kjenner. Slik åpner du en dør til å få snakket om henne, noe som alltid er godt, og gir ham en ansvarsfull rolle i livet til babyen din.

Lykke til! Og ikke glem å nyte det du opplever. Det ville mammaen din gjort!

[prøverigjen:)]

mistet moren min da jeg var 16, nå er jeg 35 og er gravid.

 

jeg kjenner masse på sorgen ved at hun ikke får treffe barnebarnet sitt, det gjør utrolig vondt. men, har også i graviditeten følet meg veldig nærme henne, under en yoga følte jeg at hun var der.. identifiserer meg vedlig med mamma nå som jeg er gravid, det er en god følelse.

 

jeg har av og til i perioder lånt mødrene til vennindene mine+at jeg treffer en gammel venninde av mamma, dette har hjulpet endel, og oså gjordt det lettere å sørge. Mamma kommer jo aldri tilbake men, lindrer litt når noen andre mødre har vist omsorg for meg.

 

nå er det ikke lenge siden moren din døde og det er svært traumatisk å se en person man er så glad i gå igjennom smertefull behandling og å ligge i dødsleie. det er en krise. ikke rart at sorgen er vanskelig oppi lykken ved å skulle få barn. snakk om hvordan du har det med de rundt deg, kjenn på følelsene. det kan ta tid å sørge, det blir lettere etterhvert, selv om det føles veldig vanskelig.

 

Moren min døde også av kreft og var syk lenge. Opplevde det som ubeskrivelig tungt, og veldig vanskelig å sørge.

 

masse gode klemmer til deg!!!!!

og kunne ønske jeg kunne holde rundt deg!!!

sender over noen gode bamseklemmer!!!

[Knerten's mamma <3]

Tusen takk for at dere deler deres erfaringer og råd med meg! Det varmer skikkelig

Og ja, det hender at jeg føler et slags nærvær, men tenker ofte at det sikkert bare er ønsketenkning.

Jeg vet ikke hva dere tror på osv, men et medium sa til meg at mamma passer på sjelen til babyen vår, og at hun passer på oss! Det var faktisk hun som avslørte at jeg var gravid..ingen visste det da, så det hele var en merkelig opplevelse egentlig. det hadde jo vært fantastisk om det er noe i det

[prøverigjen:)]

jeg er ikke noe religiøs eller slikt, men føler nærværet av mamma alikevel! syns at det er godt og tenker ikke på det som ønsketenkning. mamma er jo en stor del av meg selv om hun er død, jeg identifiserer meg enda mer med henne nå etter at jeg ble gravid, en god følelse

 

kan være at når det er så kort siden moren din døde at det er vanskligere å kjenne på det uten at det blir veldig vondt(fordi det er jo veldig vondt), sorg er jo en prosess, kan oppleves som en skikkelig krise,

når moren min døde tok det veldig lang tid før det var "virkelig" at hun var død, føltes uvirkelig lenge, en må liksom være så sterk igjennom sykdom og begravelse så opplevde det som vanskelig å sørge da, for hadde jo også hatt håp så lenge. følelsene ble helt hultertilbulter følte jeg.

 

jeg tror helt klart man føler nærhet til mennesker man har hatt et nært forhold til selv om de er døde:)

[Knerten's mamma <3]

Ja, du har rett.. alle følelser er virkelig hulteribulter! Forstår det ikke helt enda, og det hender jeg får litt panikk av tanken på at jeg aldri får se henne igjen eller klemme henne tett, enda jeg er fullstendig klar over situasjonen. Jeg tror kroppen min slipper ut litt og litt, ettersom hva jeg tåler.

Jeg har glade og triste dager omhverandre. Som jeg skrev tidligere, så synes jeg at hormonene hjelper meg til å gråte, og la de vonde følelsene få slippe til. Tidspunktet er kanskje ikke det gunstigste, men terminen er noen dager etter det er 1 år siden vi mistet mamma. Søsteren min sier at kanskje det tilfører måneden noe positivt istedet

 

Jeg får ta innover meg nærværet neste gang jeg føler det

 

Takk igjen for gode ord!