Hjelper det å være likegyldig (samboerforhold)

[Anonym bruker]

Sikkert mange som synes jeg er veldig tåpelig nå, men jeg er så lei av å bli tatt for gitt. føler jeg gir og gir og får aldri noe tilbake liksom. Begynner å bli så lei. Jeg skal være så forståelsesfull når det gjelder alt han skal foreta seg,men han er lite forståelsesfull når det gjelder mine følelser. Jeg skal ikke gå inn på detaljer her, for da blir det sikkert veldig langt. Men er det noen som har vært i min situasjon, og hva har dere gjort for å forbedre det? Jeg vil at han skal skjønne at jeg ikke kommer til å være her i all evighet hvis han ikke klarer å vise forståelse for mine behov og følelser. Jeg føler jeg må gi meg gang på gang bare for å bevare husfreden og nå orker jeg snart ikke mere.

Hjleper det å virke litt likegyldig eller?

Hjelp?!

[Gjest ->>-]

Det hjelper nok langt bedre å snakke sammen.

[Anonym bruker]

hva med å snakke med han,regner med du har prøvd det først?

 

kanskje skal du tenke mer på deg selv istedet for å bruke så mye energi på en som ikke bruker like mye energi tilbake.

 

ta tilbake deg selv!sett dine behov før hans,du er viktig du også!

 

han må forstå at ikke han kan komme først hele tiden av dere to,så da får du vise han da at du er viktig du og!

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg var i akkurat den situasjonen og er nå skilt. Forstod etterhvert at jeg kunne gi og gi, være så snill som jeg overhodet klarte, avlaste han og gjøre alt for at han skulle "se" meg og elske meg, men det kom ikke til å endre et grunnleggende faktum: han brydde seg mer om seg selv enn om meg.

 

Nå har det gått 7 mnd siden bruddet og jeg har det kjempefint. Har ikke noe behov for å få noe av han følelsesmessig og det føles så godt.

[Anonym bruker]

Det er umulig for meg å svare deg på en god måte, da jeg ikke forstår hva du mener med at du skal være forståelsesfull men at han ikke er det. Kan du spesifisere hvilke situasjoner det dreier seg om?

[Anonym bruker]

Det har jeg prøvd utallige ganger, det ender alltid i krangling fordi jeg ikke viser nok forståelse i ting han foretar seg (mener han da)

Når jeg tar opp ting, så mener han jeg er bare masete. høres ut som vi er noen småunger, men vi er faktisk i begynnelsen av 30 årene begge to.

[Anonym bruker]

okey..Kan prøve å komme med et eksempel her. I går hadde jeg hatt en skikkelig slitsom dag på jobb å var ikke hjemme før nærmere midnatt. Junior har vært syk de siste dagene, og jeg har vært den som har stått opp om nettene + morgenen, mens samboer sover. Han legger seg aldri samtidig som meg, men sitter å ser film til både 2 og 3 om natten. Uansett, i går kveld spurte jeg om han kunne ta denne natten, slik at han sto opp når tassen våknet, da han våkner flere ganger siden han nå er syk. I tillegg spurte jeg om han kunne stå opp med han på morgenen. Joda, det skulle han gjøre.slik ble det ikke helt. Jeg var opp 5-6 ganger i løpet av natten, og kl 7 sto han opp med babyen. Jeg sov til kl 10, og da fikk jeg høre at jeg ikke visste noe forståelse da han skulle på et intervju kl 12 og trengte å sove mere.

 

Jeg skal være forståelsesfull når det gjelder f.eks at han drar på byen, eller at han trenger tid med kompiser, eller at han vil sover lenge, eller at han vil ditt og datt of forventer at alle inkludert mine foreldre skal slippe alt de har i hendene for at han skal gjøre ting som er viktige for han (mens jeg er på jobb) Jeg har sagt han kan gjøre disse tingene når jeg har fri, og at han ikke kan forvente at alle andre stiller opp.ihvertfall gi oss litt tid. han spiller i band, da er det bandøvelser osv, ingen andre i bandet har barn, vi har to, og da mener jeg de bør ta litt hensyn til det og legge opp til øvinger når jeg er hjemme, slik at jeg slipper å spørre mamma og pappa.

 

er jeg helt urimelig her eller?

[Anonym bruker]

For å svare på spørsmålet ditt først så vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal råde deg til. Å virke likegyldig kan funke på noen, men ikke på andre. Kanskje det går opp et lys for han at du faktisk står med et bein utenfor døra, kanskje ikke. Bare du kjenner han godt nok til å vite hvordan han reagerer.

 

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Partneren min var litt yngre enn meg, og jeg var livredd for at han skulle føle at han var fanget og ikke fikk være ung, så jeg sa "lot" han holde på med sitt. Vi har 2 barn sammen, men allikevel krevde han å kunne spille forball 2 kvelder i uka+ en kveld med kamp. Han var på 5 fotballturer til England på 1 år, og han var ute med jobben eller kompiser. Jeg har aldri vært ei dørmatte, men for å bevare husefreden så lot jeg hans egentid gå ut over min, og dermed var jeg blitt den dørmatta jeg aldri trodde jeg skulle bli. Det endte med at jeg ble dypt depremert, og det hadde han null forståelse for. Plutselig begynte jeg å kreve at han skulle være mer hjemme, fordi jeg var utslitt og til slutt ikke orket å stå opp og klarte ikke se noen gleder ved noe lenger, og det passet ikke han med ei gneldrete kjerring. Alt var bare et slit for meg, og jeg fikk en stikk motsatt reaksjon enn jeg hadde ventet. Så enden på visa var at han stakk, Istedenfor å vise omsorg, mistet han all sympati og empati for meg, fordi jeg ble mer og mer selvutslettende.

Jeg tror moralen i historien min er at du viser andre hvordan de kan behandle deg. Lar du han bestemme og kontrollere alt, så er det tilslutt du som taper på det. Hvis du står opp for deg selv og viser at du ikke lar deg herse med, så vil du ihvertfall føle deg sterkere og klarer å møte motgang med selvtillit og ikke minst selvrespekt. Tok meg et halvt år å komme meg på beina igjen, og jeg sverger på at en mann ALDRI skal få ta knekken på meg igjen. Vi er verdt så mye mer enn det!

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Han ga opp veldig mye for å være sammen med meg, så føler jeg ikke har noe valg enkelte ganger. Egentlig så er det greit for meg at han har disse interessene sine, men syns han kan tenke litt på meg også, at jeg faktisk har behov for å sove enkelte ganger, eller at jeg har behov for å treffe venner en dag jeg har fri. Men han mener at jeg skal være hjemme med barna når jeg har fri, for han er hjemme med barna når jeg er på jobb. uff, vet ikke hva jeg skal gjøre..Tror kanskje å være likegyldig fungerer på han, la han styre på med sitt en periode, ikke spørre hvordan det har vært på jobb, eller hvordan han hadde det ute. Prøve å si at neste gang jeg har fri vil jeg treffe venninner å slarve litt før han rekker å si at han har lagt planer. Kanskje vise han at jeg ikke er så avhengig av han, for det tror han jeg er..og jeg er det vel også egentlig.