Føles så urettferdig :(

[♥ Herligheten ♥]

Skikkelig deppe-dag i dag ja ..

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 4 år, samboere i 3,5år.. Han har aldri vært vant til barn, noe jeg alltid har hatt rundt meg. Har lenge hatt lyst på barn, men han sier alltid at vi må vente. Nå skal det jo sies at han hoppet på et studie, men er ferdig med det i mai. (Som kun er 7 mnd til) .. Jeg ønsker så veldig gjerne at vi skal få barn sammen, og føler jeg har ventet og ventet i evigheter. Alle våre vennepar har barn, og føler meg ganske utenfor. Men til poenget her, jeg føler at vi er klare for å sette i gang "prøvingen", men mannen er selvfølgelig "den som bestemmer", og er ikke enig. Jeg vil jo ikke presse på han noe barn (selv om jeg vet han hadde blitt verdens beste pappa, vi låner jo barna til vennene våre hele tiden), men føler at han skal bestemme alt når det gjelder barn. Han har satt det på vent lenge, hvorfor kan han ikke nå prøve å "bli klar" og møte mine ønsker også?? Vi snakker mye om navn, merker på varnevogner osv osv, men fortsatt - nei =( Mulig jeg er teit og håpløs, men jeg kunne så gjerne ønsket at han hadde møtt mine ønsker også. Tar jo faktisk litt tid før en evt baby kommer også.. Åååh, frustrasjon =(

 

Noen fler i samme situasjon her??

[katrineev]

ikke i samme situasjon men forstår det kan være frustrerende. men vet han hvor mye du tenker på dette?

jeg har en kjærest som er 6 år yngre enn meg og det har vært litt utfordring. jeg hadde en jente fra før og nå er jeg jo 27. han er 21 og har ikke vært klar før nå, mens hos meg har det rasla lenge.

men det er nok en så mye bedre opplevelse og svangerskap om dere er enige da. men kan jo hende han får opp øya om han vet hvordan du har det. kan jo hende han vet det, da er det vel bare å gi han tid da..

forstår du blir fortvila assa.. slitsomt slik...

[Happy87]

Er ikke i samme situasjon, men vil komme med et lite tips.. Hvis du går på p-piller, spiral eller no sånt så ville jeg sluttet med dette med en gang..Kan ta tid før syklusen kommer ordentlig på plass, så da får den tid til å stabilisere seg før mannen din blir klar..

Hadde jeg visst dette så hadde jeg sluttet på p-pilla i januar slik at syklusen kanskje var stabil når vi begynte å prøve i juli.. Er utrolig kjipt å måtte vente 3mnd på eggløsning når man helst skulle bli gravid igår..

 

Håper virkelig at mannen din er klar snart, jeg fikk overtalt min samboer til å begynne å prøve 3mnd før det vi hadde snakket om.. Og godt er det for dette kan ta litt tid..

[♥ Herligheten ♥]

Takk for svar! Føler meg rimelig nedfor akkurat nå..

Han vet at jeg sliter med "lei-meg" følelser rundt dette, og han har ikke noe lyst at jeg skal ha det sånn, men han har heller ikke lyst til å "sette i gang prøving", om du skjønner.. Han har aldri vært vant med barn, så han tror selv at hvis vi får barn vil han miste all mulighet til å være med venner, ha hobbyer, ta seg en fest i ny og ne (uten barn skjer det tre ganger i året, så det hadde aldri blitt noe problem). Samtidig som han ser et vennepar av oss hvor kun pappaen tar de tunge tingene rundt barnet, som å stå opp om morgenen, i helger, ferier, steller, legger osv .. Han tror da at dette er normalt, noe som ikke hadde skjedd her i huset. Det er jo dette som er kos ved å ha barn synes jeg! Han skjønner at jeg har det vondt, vet veldig godt at jeg sliter med dette. Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg, ønsker dette så ufattelig mye, og med akkurat denne mannen. Synes selv jeg har ventet lenge, og han har hatt rikelig med tid på å "bli klar", men avfeier det bare når jeg tar det opp til diskusjon.

Dette er kjempeslitsomt, føler meg som et totalt deppehue hver gang vi er med vennene våre - de snakker jo ikke om annet enn barn..

=(

[♥ Herligheten ♥]

Så hyggelig å høre at dere endelig er i gang med prøving da, håper for deres del at spira sitter snart

Jeg har sluttet med prevensjon og det er han veldig klar over, men han vil heller ikke at det skal være noe uhell underveis .. Jeg har hatt eggløsning denne måneden som første gang etter pilleslutt, så jeg vet at det er "back on track" - heldigvis .. Hjelper ikke så mye når mannen avfeier hele opplegget, men får vel bare smøre meg med tålmodighet en stund til ...

[Happy87]

Hvis mannen i forholdene til vennene deres tar alt det "tunge" arbeide så ser jeg jo at han kan bli nervøs...Men hvorfor ikke skrive en liste over hvordan dere vil ordne det i deres forhold? Hva med å låne et barn noen timer en dag, en overnatting en helg.. Hvis han får oppleve hvordan det er så kanskje han ser hvor koselig det er.. Begynner å bli utrolig tungt for meg å se mange av de jeg kjenner med barn.. Idag kommer broren til min samboer og dama hjem fra sykehuset med sin førstefødte og jeg er jo selfølgelig glad på deres vegne, men kjenner det er litt vondt også når man har så intenst ønske om å bli gravid selv..

[♥ Herligheten ♥]

Huff, føler med deg!! Man må jo bare klistre på et smil, selv om man går i sine egne tanker.. Krysser fingrene for deg jeg! =)

Jeg har en liten lillebror selv (en skikkelig attpåkladd, 21år mellom oss, hehe) som vi låner mye. Han overnatter mye, og er mye med oss generelt. Mannen synes det er veldig koselig, men føler seg vel kanskje ikke voksen nok til egne barn, selv om han takler andres barn utrolig flott! Han elsker å være med dem, også lillebroren min, så det river ekstra i meg når han spør om vi kan få låne andres, vil jo veldig gjerne at vi skal ha vårt eget lille nurk =)

Skjønner godt at han blir nervøs når han ser de andres situasjon, men vi har snakket mye om det og er veldig enige i at vi ikke skal ha det sånn. Vi skal dele på alt, og den som skal tidlig opp om morgenen får sove om natta osv. Alt er egentlig på plass, han elsker jo å være med andres småtasser, leke med dem, stelle dem osv. Derfor er det ekstra sårt når han sier at han ikke vil ha egne barn enda. Jeg må jo bare godta det, jeg bare lurer på hvor lenge jeg skal holde på sånn her.

Tenkte å ta meg en prat med han å si at vi får "fastsette" en månede hvor vi kan starte prøvingen. Da må jeg holde ut litt lenger, og han må roe ned kravene sine. Jeg tror at han på den måten må venne seg til å bli klar, og jeg har noe spennende å se frem til. Har fundert en stund på dette, og jeg tror det kan være en løsning. Synes du det hørtes rart ut, eller hørtes det ut som en ok løsning? Ålreit å høre andres meninger

[Happy87]

Det høres veldig lurt ut å bli enig om en mnd hvor dere skal starte å prøve..Jeg har som sagt hatt lyst på barn i flere år, men han var fast bestemt på at jeg skulle bli ferdig å studere og få jobb.Jeg trengte ikke mase for nå hadde jeg et "mål" å jobbe mot.Når vi var enige så kunne han bare prøve seg å drøye det..Jeg kastet p-pillene når jobben var i boks og nå sitter han her og gleder seg som en unge. Snakk om hva han ønsker og bli enige om et tidspunkt..Husk at det for det første kan ta tid å bli gravid, og for det andre så går du gravid i 9mnd så man har god tid til å forberede seg:)

[Drømme Stress ned-mamma]

Kompromiss er vel eneste "rettferdige" løsningen på sånne situasjoner.

 

Men er du sikker på at du vet hvorfor han er så nølende?

 

Og vet du hvorfor du har så lyst på barn, nå?

 

Ikke noe avhøring her altså. Hehe.. Er bare fort gjort å se seg blind på sin egen situasjon, og da mister vi litt evner på å sette oss inn i den andres situasjon, også.

 

Uansett. LYkke til! Syns ikke den "deal'en" din hørtes ut som en dårlig avtale

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Uff - jeg føler virkelig med deg!! Har vært der selv, selv om situasjonen nok var litt annerledes da vi hadde ett barn sammen fra før. Vi hadde en liten jente på 3 mnd (våren -06, hun var ikke planlagt) da jeg ønsket å sette i gang med å få nr 2, noe han absolutt ikke var klar for!!! Han sa han gjerne ville ha flere barn, men han var ikke klar til å få en til så fort

 

Jeg brukte nesten 2 år på å overtale han, siste året maste jeg ikke noe særlig på han, tenkte at han fikk finne ut av dette selv, men tok det opp med ett par-tre mnd mellomrom og fortalte det slik jeg følte det! Våren -08 sa han plutselig "JA" til å prøve på nr 2 - jeg var overlykkelig!!! Den langeventetiden var liksom over, jippiiiii - og siden vi hadde blitt gravide mens jeg gikk på p-pillen tenkte vi at det tok sikkert ikke lang tid før vi var på vei... Det tok 6 mnd før spiren satt, kom da til uke 12 (mars -09) og fikk en tidlig UL, oppdaget da at jeg bar på tvillinger men at det ikke var liv i noen av dem... stooooor sorg, og vi prøvde igjen etter første mens som bare kom 3 uker etterpå. Jammen satt det ikke en spire igjen - kom til uke 10 og fikk ny ultralyd (30.mai -09) og da var det ikke liv da heller

Så kom syklus i total ubalanse etter 2 MA, men jammen fikk vi det til igjen i august -09, men mistet i SA i uke 5, så gikk det nesten 1 år før vi ble gravid igjen i juli -10, men mistet også da i SA i uke 5, ble så gravid igjen etter første mens og nå er jeg endelig i uke 13+1, har vært på tre tidlige ultralyder denne gangen. Første gang i uke 6 da jeg begynte å blø og trodde det gikk i dass denne gangen også, var for tidlig å se liv da - kom tilbake i uke 7 og fikk se liv og at alt var i orden Fikk ny ultralyd i uke 11+0 og da så jeg en liten minibaby med armer og bein som turnet, sprellet og vinket med den ene hånden sin. En fantastisk opplevelse!!! I dag er jeg 13+1 og hørte hjertelyden til babyen for aller første gang for 2 dager siden - så denne gangen ser det endelig ut til at det går bra!!!

 

Konklusjonen er; fortell samboeren din at TING KAN TA TID!!! Selv om man bestemmer seg for å prøve å få barn - så er det ikke noe bestillingsvare - noen ganger er man heldig og får det til med en gang, noen ganger tar det laaaaaang tid, lenger enn mer tror og i noen tilfeller er det faktisk de som aldri kan få barn, da er f.eks adopsjon ett alternativ, men det vet man jo som regel ikke før man har forsøkt en god stund og etter 1 år uten at man har blitt gravid kan man først få utredning og det kan da også ta tid å finne ut hva som er galt/feiler en.

 

Synes du skal ta en skikkelig alvorlig prat med han om ditt barneønske, gi han også litt tid til å venne seg til tanken, nå vet jeg ikke hvor gamle dere er, men vi hadde akkurat fylt 30 da vi fikk vår første, nå blir jeg 35 år om 1 mnd tid så vi har ikke alderen på vår side, men det er ett argument om man begynner å trekke på årene, hehe - bare ett lite tips da.

 

Uansett ønsker jeg deg bare lykke, lykke til med overtalelsen/samtalen - håper det går din vei og at du/dere ikke må slite så altfor lenge for å få det til når dere har bestemt dere i fellesskap

 

Stooor klem og lykke til ))