æsj, kom plutselig over en artikkel på tv2 nett om kathrine Sørlands fødselsdepresjon og nå kom alt tilbake til meg.

[kokosyklus]

Er det mulig? Nå sitter jeg bare og griner og håper alt blir bedre denne gangen.

Håper alle som opplever dette har vett til å be om hjelp , det gjorde ikke jeg. Jeg er generelt glad for å være gravid men vet at alt jeg sakl gjennom nå kun er prøvelser på prøvelser.

Jeg kjenner meg godt igejn når folk beskriver følsesen av å stå over sin 6 mnd gamle baby og tenke: " babyen er stor, du bør føle noe nå! Føl noe da, FØL!" Eller det vanvittige sinnet som oppstod i meg og hvordan jeg smalt med dører, kastet ting rundt i huset så fort hun laget en liten lyd.

 

Jeg sakl snu på det negative nå og være positiv, men hver gang jeg kommer over noe om fødseldepresjon griner jeg bare og gruer meg til å fortelle jordmor om hvordan jeg løy til helsestasjonen på kontroller.

 

Noen flere gravide som har hatt fødselsdepresjon her?

 

 

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg ser i etterkant at jeg hadde en mild form etter min første. Som du sa slet jeg med at jeg ikke følte det store overfor barn selv om jeg hadde slitt med å bli gravid. jeg var 100% student, barnet hadde kolikk i 6 mnd, jenta var 1870 gram da hun ble født, vanskelig å få i mat, lesing til eksamen osv... Jeg var skikkelig sliten. jeg tenkte ikke da at det var depresjon, men det ser jeg nå. trøsten er at jeg fikk det ikke slik andre gang. da visste jeg at alt er normalt å hadde ett helt avslappet forhold. Jeg fikk den fantastiske følelsen når barnet kom på magen. Så nå gleder jeg meg berre til tredjemann kommer

[kokosyklus]

Så koselig å høre at det gikk bra. Skal si du slet i din permisjon. det er godt å høre at det går bra med nummer to. Jeg har nok justert ned forventningent til dagene denne gangenn og det hjelper nok også endel.

 

Lykke til med nr 3:)

 

[gulda]

Jeg har ikke hatt det, men har folk rundt meg som har vært gjennom det. Har opplevd depresjon utenom svangerskapet da, og det er fryktelig å ikke ha kontroll på det vonde.

 

Synes du skal snakke ut om dette på kontroller, jordmor kommer til å forstå deg så godt. Skjønner at du løy, og det gjør hun også. Det er jo på en måte forventet at du skal være på en rosa sky, så da er det ikke bare bare å ikke føle som en vil. Men det er bra du tenker å være ærlig nå, for da kan du forhåpentligvis få god hjelp.

 

Ei venninne hadde svangerksapsdepresjon med sine to første, men ingenting med nummer tre. Så det er heldigvis ingen automatikk i at det må bli som sit.

 

Håper du får god hjelp, og at du får en mye bedre opplevelse denne gangen!

[malingus]

Jeg vet ikke om jeg kan si jeg hadde en svangerskaps/födselsdepresjon, da jeg har en diagnose og får depressive perioder både titt og ofte.

Også slitt med selvskadingsproblematikk i mange år.

 

Husker at jeg ble rimelig deprimert utover i mitt forrige (og förste) svangerskap. Skadet meg en gang, men unngikk innleggelse.

Husker det gikk bra de förste ukene etter födselen og var veldig gla i datteren min, dog ingen hysterisk hönemor... hehe

Men depresjonen kom snikende tilbake etter en stund. Måtte slutte å amme da hun var 5,5 mnd fordi jeg måtte begynne på medisiner igjen.

Var mye sliten enda jeg hadde en vaeldig rolig og grei unge. Ble fort irritert på henne og hadde mye behov for egentid.

 

Veldig spent på åssen det skal gå denne gang.

Har nettopp sluttet på medisiner (gjorde det den dagen jeg plusset), og lurer på åssen det kommer funke. Skal til en lege innom psykiatrien i dag da, så da får vi prate litt.

I tillegg bor jeg på ett helt nytt sted, langt fra alle jeg kjenner.

Kjenner ingen her og vet ikke helt hvordan alt fungerer her i Sverige.

Mange tanker og bekymringer.

 

Så får si jeg har litt blandede fölelser nå, men såklart overveiende gla.

Men er ikke lett når man föler man "burde" väre gla og opplever noe å stort, og likevel blir deprimert.

Depresjoner suuuuger!

[Tryne_ nr.3 på vei]

For min del tror jeg vertfall å skru ned forventningene hjalp når jeg fikk nr.2. det viste seg at alt ble på en måte bedre en jeg fryktet og hadde erfart tidligere:) Det var mye styr med jente nr.1 ja. Og jeg synes det er utrolig at jeg klarte å fullføre sykepleierskolen (fikk henne da jeg var kommt halveis på utdanningen). Du skal ikke frykte for å bli deprimert, men du skal være forberett. men jeg tror nok at du vil få en mye bedre opplevelse denne gang. man trenger ikke få det igjen. Det at du også nå vet at du er ikke en dårlig mor om du ikke FØLER noe for barnet i begynnelsen. Nå vet du faktisk hvorfor det var slik. Jeg hadde det slik første gang. Andre gang var det ikke sånn. tror nok det var fordi jeg visste at om jeg følte det sånn så var det fordi jeg var "syk".