Hjemmefødselen som ble sykehusfødsel (lang)

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Ludviks fødselshistorie

 

Klokka tre natt til 28/9 gikk vannet, og etter ca. 40 minutter startet knallvonde rier, først sjelden, så ned mot 6-7 minutter. I femtida ringte vi jordmor Kristina som kom i sjutida, riene hadde da avtatt litt i hyppighet, og kom med 10 minutter mellom. En og annen gang hoppet det over en ri, men smertene var intense og jeg slet med å puste meg gjennom. Undersøkelse i åttetida viste at jeg hadde to cm åpning som var tøyelig til fem cm – altså mykt og modent. Riene fortsatte slik hele dagen, klokka fire var det fem cm åpning, tøyelig til rundt ti. Litt akupunktur for å få fart på riene, hvile, litt søvn og hele veien masse mat. Men riene klarte ikke å komme mer i gang. Utpå kvelden reiste Kristina hjem, det var ganske tydelig at det ikke kom til å skje så mye på en stund. Vi avtalte å ringes etter hvert, og så klart om riene kom tettere.

 

Det er vanskelig å sove med intenst vonde rier, men jeg dormet litt gjennom natta. Morgenen kom, det var nå gått over et døgn siden vannavgangen, og det var en ri i halvtimen eller timen, fortsatt veldig vonde. Måtte på sykehuset for kontroll, infeksjonsprøver. Legen på vakt kom innom, og ville veldig gjerne at jeg skulle bli igjen for å settes i gang. Jeg ville vente litt til, jeg var enda ikke klar til å slippe drømmen om hjemmefødsel. Så vi reiste hjem igjen, og jeg sa til både jordmor og lege at det var mulig jeg ombestemte meg om kort tid, jeg var sliten og skjønte jeg ikke kunne holde på slik veldig mye lenger.

 

Hjemme la jeg meg til å sove. Riene var fremdeles sjeldne, og jeg fikk endelig sove et par-tre timer. Våknet til samme rier, litt hyppigere igjen nå, kanskje et kvarter mellom. Nå orket jeg ikke vente lenger på at det skulle komme i gang. Vi pakket en bag med det viktigste, og jeg dro med en følelse av ro, for jeg visste at det ikke var noen annen vei å gå når situasjonen var som den var.

 

Jeg ble undersøkt igjen, det var da gått et døgn siden sist. Da var det altså fem cm åpning, tøyelig til ti. Nå var det to (!) cm, og ikke tøyelig! Kroppen hadde rett og slett skrudd av fødselen. Det var en merkelig opplevelse. Legen kom, og ut fra undersøkelsen ble det bestemt at det beste var modningspille. Riene tok seg litt opp nå, og de ble stadig hyppigere, og fortsatt intenst vonde. Kombinasjonen av de forferdelig vonde riene og utmattelsen gjorde at jeg nå ikke hadde noe mer å gå på. Det var kveld, og nærmet seg to døgn siden vannet gikk. Etter å ha grått meg gjennom et par rier og pauser ville jeg ha epidural. Den virket dessverre ikke så godt på venstre side, men over halve magen og ryggen var i alle fall smertelindret. Det gjorde det mulig å jobbe med riene på en bedre måte. Men det varte og rakk, og til tross for greie rier ble det ikke så stor fremgang som man skulle ha trodd. Pitocindrypp hjalp litt til på ristyrken (auuuuu). Den 29. september bikket over til 30. – og vi fikk ønsket hverandre hjertelig til lykke med ti års bryllupsdag mellom to rier. Smertene var et helvete. Også mellom riene. Det føltes som om jeg skulle revne i to. Rundt halv fire fikk jeg endelig trykketrang, og da klokka var 04:50, 50 timer etter at vannet gikk og over 49 timer etter første ri kom Ludvik. Med armen rundt hodet, den luringen.

 

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Her er jordmors historie: http://hjemmefodsel.blogspot.com/2010/10/familien-med-det-store-hjertet-og-en.html

[Tulla med tre små]

Heisann!

Tusen takk for at du delte fødselsopplevelsen din med oss! Og for en attest fra jordmor da! WOW!

50 timer... Kan ikke akkurat si jeg misunner deg den fødselen... Du må jo være utrolig tøff som holdt ut så lenge før dere reiste til sykehuset!

 

Håper uansett at alt er bare bra med dere alle fem, og at du er kommet greit til hektene igjen!

 

Lykke til videre!

 

Klems!

[nellen]

Gratulerer med lille Ludvik, og med bryllupsdagen!

Det høres ut som du fikk en tøff tørn, maken til langvarig fødsel, helt utrolig. Håper du har litt krefter igjen til å kose deg med den lille luringen din!

 

Jeg er enig med Tulla med to små; historien til jordmor Kristina var

helt nydelig.

 

Nå nærmer det seg for meg også, 53 dager til termin. Jeg begynner å føle meg litt lite bevegelig rundt midten:).

(Og ti års bryllupsdag feiret vi i sommer).

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Jeg har i grunne aldri vært i så fin form etter fødsel som denne gangen - helt utrolig. Vi koser oss massemasse!

[Prinsessegull]

Hei

 

Tusen takk for fødselshistorien din. Det første jeg tenkte på etter å lest innlegget ditt var bare: Woow, du var virkelig sterk!

 

Gratulerer så mye med det nyfødtebarnet, og godt å høre at du er i fin form. Dere får kose dere masse med å bli kjent med den lille Ønsker dere all godt!