Hjelp meg LITT please:)

[Anonym bruker]

Er gravid i 19. uke og venter en jente:) Jeg gleder meg maasse:D har begynt å få en liten kul, og har i det siste snakket en del om graviditeten til både fam, venner og de små barna mine, på 2 og 5 år. Begge er jenter og jeg blir da 3barns mor til 3jenter, noe som for meg er veldig hærlig igrunnen for da kan de meste brukes om igjen av klær og utstyr fra de som har vokst ifra det.

Skal til jordmor imorgen og gleder meg masse til å høre hjertelyden.Håper babyen har det bra der inne, at den ligger som den skal, at jeg ikke har gått så mye opp i vekt osv.

Forholdet til barnefaren er over da han ikke ville at jeg skulle fortsette svangerskapet,han synes det holdt med de to. Vi er flyttet fra hverandre,dvs jeg har flyttet ut til en leilighet noen 6km fra huset han sitt. Ønsker selff at jeg kunne bo i huset,men han betaler jo på det og det er i papirene han som eier det og da var jeg nødt å finne meg noe eget selv. Han har ikke hjulpet meg å finne noe,alt ansvar skyvde han over på meg.. Omsider fant jeg meg en grei leilighet. Han er generelt sett dårlig til å hjelpe og hver gang jeg spør pent er det alltid noe annet som får 1. prioritet. Jeg savner familien min av og til når dagene er travle og slikt,de er snille og trør til når jeg har behov for avlastning og et avbrekk fra ungene. Foreldrene mine bor 6mil unna... Forstår ikke at han bare gir opp alt sammen, bare tenker på seg selv,føler meg så utrolig krenket.. Jeg ville beholde,og nå er vi ikke sammen lenger tross vi har to nydelige barn sammen!! har enda følelser for han,men han respekterer og lytter ikke til meg lenger,vet ikke hvorfor

 

Kjenner meg så verdiløst behandlet,ensom og forlatt,aner ikke hva jeg har gjort som fortjener slikt fra han-jeg har alltid sagt fra starten av at jeg aldri vil klare å ta abort,liker ikke abort,at noen velger denne utveien blander jeg meg ikke noe oppi,dette er jo mitt valg,min kropp,men alikevel er det som at jeg snakker til en vegg,dette er veldig frustrerende og en abort hadde jo ikke løst noenting,når jeg ikke har hjerte til å utføre noe så grusomt,sjelver og blir fysisk dårlig bare ved tanken,tror det har noe med morsinstinket å gjøre eller at jeg har en forbindelse til barnet og dette opplever ikke han på samme måte siden det ikke er hans kropp. . .

 

Er glad i barnet i magen,føler meg trygg på meg selv,er positivt og aktiv. Seff gruer jeg meg til å fortelle den at pappaen ikke ville ha mer med oss å gjøre den dagen ungen har blitt så stor og begynner å snakke, forstå osv, dette aner jeg ikke hvordan jeg skal fortelle på en så skånfull måte at den ikke skal påvirkes negativt av dette. . . litt bekymrede tanker omkring akuratt dette. Men alikevel er det jo ikke våres feil.

Skulle seff ønsket at jeg kunne unngå å havne i denne situasjonen,men dette er hans avgjørelse.. Om vi hadde snakket med dyktige fagfolk så tror jeg det hadde hjulpet veldig lite,dette er noe han har tatt endelig stilling til.. Som det sårer meg!!

Meen,jeg kan ikke ta vekk mitt barn..Det er jo så uskyldig som det bare kan være,hvis han ikke synes vi er verdt mer enn dette,lar jeg heller han få viljen sin,for en abort er virkelig ingen utvei eller redning for meg...Har også fått se en liten nydelig spire på Ul og den var velskapt og hadde perfekte mål og ingen misdannelser. Var såå godt å vite!

 

Så, dere der ut som leser dette:

Gjør jeg feil i å beholde,eller skal jeg prøve å redde forholdet slik at han kanskje vil ha oss tilbake? Er redd ting ikke blir som før,derfor tviler jeg på om han er glad i meg,og tenk da om jeg angrer etterpå,da har jeg mistet en verdifull skatt som så absolutt fortjener bare det beste. Den vil ikke ha en far men den vil ha en mamma som elsker den fra topp til tå, i motgang og i medgang, akuratt for det den er, et perfekt lite menneske,tror babyen vil få det godt og vil tilvenne seg situasjonen,den vil jo aldri være helt aleine,når den er 1år skal den gå i barnehage og leve et normalt liv som andre familier gjør flest, at noen kanskje synes min avgjørelse er egoistisk,men akuratt det kan jeg ikke bry med mindre om,de kjenner jo ikke situasjonen min og heller ikke følelsene mine, så å kritisere meg for dette syns jeg er urettferdig og hensynsløst

 

Men hva hadde dere andre der ute gjort?Om du var i min situasjon?

En annen ting er at jeg har kommet med advarsel til han om at hvis han ikke viser at han bryr seg mer om barna framover, kommer jeg etter nyttår til å kontakte advokat og kreve alene omsorgen til alle barna. Når jeg sa dette responderte han med et tomt svar, noe som " ja, bare gjør det"... Hva i all verden mener han med dette?? prøver han å skremme meg, derfor han er sånn?

 

Noen synspunkter hadde vært fint.

[Anonym bruker]

En sier mye i opphetede situasjoner som en ikke skulle ha sagt, og som en ofte ikke mener engang =) Jeg tror ikke du skal legge så mye i det tomme svaret hans, han bryr seg nok mer enn det.

 

Du virker som ei reflektert og oppegående dame, så jeg er sikker på at dere kommer til å få det bra, alle 4 =) Dere kommer jo til å være en familie, selv om han har trukket seg. Bare en litt annerledes en, som så mange andre.

 

At du en dag må fortelle barnet at pappa ikke vil ha noe mer med dere å gjøre.. Ikke fremstill det som at det var på grunn av svangerskapet, det trenger jo ikke barna å få vite. Pass også på at ikke de to barna du allerede har, går rundt og tror at det er på grunn av dem at mamma og pappa ikke vil bo sammen lenger. Eller at de får "snusen" i at det var på grunn av tredjemann.. Hadde ikke vært noe særlig å ha to storesøstre som klandrer babyen for samlivsbruddet.

 

Jeg ble stolt på dine vegne jeg, da jeg leste innlegget ditt =) "Her har vi ei sterk, modig jente som slåss for det hun mener er rett", tenkte jeg, og fikk så lyst til å slå armene rundt deg og gi deg en kjempeklem =D

 

Er så fint å høre om folk som kjemper for det de vil, og egoistisk vil jeg overhodet ikke kalle det. Dere var 2 om å skape, med 2 helt vidt forskjellige innstillinger til hvordan takle konsekvensen. Jeg for min del, hadde nok valgt det samme. Jeg hadde funnet det svært vanskelig å leve med noen som satte seg selv foran både meg, og det ufødte barnet. Som er villig til å "miste" hele familien, for å skåne seg selv. Jeg tror respekten for ham hadde fått en så grundig knekk, at det ville tatt uendelig lang tid å bygge det opp igjen.

 

Om ett års tid, sett deg tilbake, la tankene vandre, se på hva du har, alt du har å fylle dagene med, barnelatter og barnegråt fyller huset, minner fra barndommen deres som du vil ha resten av livet, du får være der og oppleve verden og livet med dem, dele sorger og gleder.

 

Det er uendelig trist at han ikke vil være en del av det, men det var nå det han valgte. Kanskje han ombestemmer seg når han ser hvor fint du greier deg? Hvem vet, og ikke vet jeg om du vil at det skal skje, men vær forberedt på at det KAN skje.

 

Du skriver ikke så mye om grunnen til at du vil kreve aleneomsorgen for alle barna, tar han ikke godt nok vare på de? Henter/leverer han dem ikke når han skal? Er han ikke glad for den tida han har sammen med dem?

 

For hvis han ER glad for å tilbringe tid med dem, og ER omsorgsfull og pålitelig, så gjør det du kan for at barna og pappa får en kjempefin tid sammen. Hjelp ham til å bli en god "helgepappa", det vil barna dine nyte godt av, og det er jo det viktigste av alt =)

 

Lykke til, håper du vil holde oss oppdatert på hvordan ting går =)

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, hjalp godt med en oppmuntring.

 

Har vært i tenkeboksen noen dager og prøvd å samle tankene mine, tiden har gått så sykt fort og prøver å danne meg et overblikk over den siste tiden før jeg bestemte meg for å flytte. Jeg begynner å venne meg til situasjonen og prøver å finne ut hva jeg skal gjøre videre, men en abort en siste utvei så det blir aldri snakk om det lenger, jeg lar meg ikke vippe av pinnen så lett av en mann. Jeg er ikke i tvil at jeg har tatt det riktige valget!

Elsker de søte barna mine så utrolig mye - de gir meg så mye glede, kjærlighet, varme, håp, en felles forståelse om at alt kommer til å ordne seg. Helt fantastisk, skjønner ikke at han vil gi avkall på et nytt lite individ-men hvis han ikke vil ha noe med det å gjøre er det jo han sitt tap,ikke mitt. Har drømt om barn siden jeg var 11!

 

Ja vi kan si mange ting vi ikke mener oppriktig,men nå orker jeg virkelig ikke mer av den nedrakkende og negative holdningen,han ser virkelig ikke ting fra mitt perspektiv,dette barnet jeg bærer på er elsket uansett og jeg skal så absolutt vise at jeg kan,innerst inne tror jeg han vet det det også,han vil bare ikke innrømme det....

 

Det er vanskelig å fokusere på forholdet og oss nå,jeg har dårlig erfaring med å prøve å rydde opp i sånne kompliserte situasjoner,og det blir ikke mindre vanskelig når vi i utgangspnkter har vidt forskjellige meninger. Det går kanskje greit for en periode,så blir man skuffa igjen.... er stygt redd at det vil skje,dessverre, med mindre han endrer seg til en mer positiv holdning ford nå føler jeg følelsene mine ikke er betydningsfulle i det hele tatt... Ja, så får vi kanskje håpe at det er mulig å komme tilbake til hverandre om han begynner å ta meg seriøst. For det er ekstremt viktig at han lytter til meg også, om dette skal få til å fungere.... I og med han jobber hele tiden kan jeg ikke helt forestille meg at han er så motivert til en samtale med meg.

 

Han er dårlig å stimulere ungene,leker lite med dem,lite aktiv,lite kreativ og jeg er ikke trygg når han skal ha de alene hos seg.... Når han ikke klarer å glede seg over denne graviditeten sier det en hel del om hans oppførsel og til dels tankegang omkring barn. Kunne ønske han visste bedre, for barna vil bli påvirket gjennom hans holdning og innstilling,som for meg er helt tragisk og hårreisende.. Hvist han mener de ordende han sa, beviser det helt klart hans personlighet. Han er likegyldig.

 

Jeg skal nok klare dette,jeg angrer ikke på mitt valg,faktisk har det aldri vært noe valg, det finnes bare et hav av muligheter! heldiggvis. Babyen kan jo ikke noe for at den ble til... Ja håper han innser at han er nødt å oppgi stoltheten og begynne å prioritere riktig. Familie er viktigst av alt!

 

Uansett hva folk måtte mene og tenke, jeg er svært lykkelig med valget mitt:)