Gruer meg...

[Anonym bruker]

Det viser seg at fosteret inni magen (som hadde en nakkefold på 9-10 mm) som fryktet er alvorlig sykt. Jeg skal i nemnda på mandag, får tabletter, og på onsdag skal jeg få cytotec for å støte fosteret ut.

 

Jeg er frustrert, skuffet og lei meg, men det som overskygger alt er frykten for hvordan aborten blir å gå. Kommer til å være 13+6 på onsdag når det skal skje.

 

Noen som har noen erfaringer med hvilke smertestillende man kan be om, hva som hjelper, hvor lang tid det hele tar, hvilken fase som er verst, hvordan formen var etterpå, hvor lenge man blør, hvordan man blir ivaretatt/hva kan man kreve?

 

Jeg har såvidt blitt forespeilet at jeg kommer til dagenheten på onsdag morgen, blir liggende på åpen stue med bare gardiner mellom sengene, får paracet, pinex forte og voltaren, og må være der til de har sett at fosteret har kommet ut. Normalt sett skjer det innen 4-6 timer. Jeg er skeptisk til å ligge på samme rom som andre. Verst blir det nok for de andre, for min erfaring med rier fra før av tilsier himla mye jamring, gråting og "au-ing". Jeg lurer også på om det er vanlig å ha mannen min med meg hele tiden? Jeg er litt redd de smertestillende de tilbyr ikke hjelper noe særlig. Jeg kunne forhøre meg om petidin hvis det blir veldig vondt. Ikke lystgass eller epidural. Jeg spurte om muligheten for noe beroligende, men de mente det var så viktig at jeg var helt tilstede for å kunne samarbeide. Jeg er redd for å bli så skremt av aborten at fødselsangsten jeg har slitt med de siste 5 årene skal komme tilbake slik at jeg ikke tør blir gravid igjen... Jeg skulle helst sett at jeg kunne legges i narkose mens de utførte cytotec-metoden...

 

Håper noen har noen erfaringer å dele...

[Anonym bruker]

Heisann kjære deg..

Dette var en trist lesing og sender deg mange klemmer. Jeg måtte selv avbryte svangerskapet i fjor da fosteret i magen var dødt i uke 20. Jeg satt med veldig av de samme spm som du gjør nå.

Siden jeg var litt lenger på vei ble det sagt at jeg måte føde.Jeg ble lagt på fødeavdelingen med egen fødestue. Fikk cytotec tabletter hver 3 time og av smertestillende kunne jeg få hva jeg ville. Alt fra hva jeg trengte. Paralginforte til spinal bedøvelse. Fostervannet gikk etter noen timer og jeg fødte gutten ut 8 timer etter at vannet var gått.

 

Jeg blødde i 3 uker etter fødselen. Og jeg ble godt oppfulgt av sosionom i etterkant. Du kan jo ptøve å høre med de på sykehuset omn du kan få prate med noen.

Jeg hadde også lyst å bli lagt i narkose, men jeg er veldig glad idag for at jeg fikk være med på selve fødselne. Tror jeg hadde taklet det ennerledes om de plutselig bare hadde fjernet det.

 

Håper det går bra mewd deg og ønsker deg l ykke til.

 

 

Mange klemmer fra meg.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Da var det overstått og det gikk faktisk veldig bra.

 

Heldigvis var jeg kommet så langt at jeg slapp dagenheten. Jeg fikk enerom på gynekologisk sengepost, en egen sykepleier for meg selv, fikk veneflon med petidin intravenøst og hadde god effekt av det. Det var vondt, men ikke uutholdelig. Fikk første tablett kl 6 på morgenen, allerede kl 7 merket jeg at det begynte å gjøre vondt, og kl 10 roet smerten seg. Kl 11 kom fosteret ut da jeg var på do. Valgte å ikke se det siden det hadde store avvik. Sykepleieren tok et bilde som skal legges i journalen min. Pga av at UL etterpå viste en del blod i livmora, som kunne være morkakerester, ble det bestemt at jeg skulle ha utskrapning etterpå. Måtte vente til kl 9 på kvelden før det skjedde, men fikk næring intravenøst så fastingen var overkommelig. Narkosen var bare deilig, og jeg er fornøyd med at det nå er mikroskopisk sjans for at det er rester igjen. Kanskje blør jeg ikke så lenge heller.

 

Legen mente jeg burde vente hvertfall 1 mens, helst 3 før vi prøver igjen. Jeg blør ikke noe nå, så har egentlig håp om å komme raskt i gang igjen. Venter masse billige graviditetstester i posten så jeg kan sjekke når hcg er ute av kroppen.

[Anonym bruker]

Hei kjære vene.

 

Så bra at det gikk bra med deg. Jeg føler med deg og din historie rører meg veldig. Til trøst for meg selv og andre vil jeg gjerne dele min egen opplevelse med dere. Jeg ble helt uventet gravid med kjæresten min sist sommer, var i denne uka kommet i uke 19 og vi gleder oss begge to til ultralydundersøkelsen i uke 20. De siste ukene har jeg følt en del uro rundt svangerskapet og har ikkje kjent noe konret liv, så jeg så virkelig frem til å få se det lille barnet inni meg. Kjæresten og jeg har de sist ukene forberedt oss på alle mulige måter for å imøtekomme og legge til rette for den lille. Familier på begge sider har vært veldig engasjerte og mye glede har skapt seg i form av forventningene. Så til vår alles fortvilelse så viste det seg at det ikke er noe liv i magen min. Sist onsdag oppdaget jeg en merkelig utflod med litt blod i og jeg ringte kjæresten min umiddelbart. Han beroliget meg med at det sikkert ikke var noe galt og at det kunne være normalt. Jeg slo meg til ro med dette denne dagen siden det ikke kom mer blod og jeg ikke hadde noen noen form for smerter i magen. Neste dag på samme tidspunkt skjedde det samme, men til forskjell fra dagen før var mengden av blod mer. Et kaldt gys for inni ryggmargen min. Frykten tok meg med en gang og jeg følte øyeblikkelig at det er noe som ikke stemmer. jeg kontaktet så lege og fikk en akuttime (dette var sist torsdag). Legen fant ikke hjertelyd så han henviste meg direkte til gynegologisk avd på sykehuset. På akuttavdelingen undersøkte de meg nærmere med ultralyd og kunne fastslå at forsteret hadde sluttet å utvikle seg. Jeg fikk selv se på skjermen at det var knøttelite og legen anslå at det allerede i uke 8-9 hadde sluttet å utvikle seg, men kroppen hadde ikke frastøtt det. I går ble jeg lagt inn på dagkirugen og fikk utført utskrapning med narkose. Personellet var helt suveren og tok godt vare på meg hele veien. Operasjonen gikk uten komplikasjoner, jeg har ingen smerter og kun litt blødning.

 

Nå sitter jeg igjen med alle følelsene og spørsmål som ingen kan svare på. hva skjedde.... hvorfor har ikkje kroppen min frastøtt det tidligere.... vil jeg noen gang kunne gå inn i et nytt svangerskap uten engstelser og uro for å misste det... vil jeg kunne bli gravid igjen...

Det er så rart å tenke på at alle drømmene vi har hatt de siste månedene brått er blitt revet bort. Det er vel best at vi også få komme igang igjen etter et par måneder og kanskje vi får et lite mirakel igjen <3

[Anonym bruker]

Hei kjære vene.

 

Så bra at det gikk bra med deg. Jeg føler med deg og din historie rører meg veldig. Til trøst for meg selv og andre vil jeg gjerne dele min egen opplevelse med dere. Jeg ble helt uventet gravid med kjæresten min sist sommer, var i denne uka kommet i uke 19 og vi gleder oss begge to til ultralydundersøkelsen i uke 20. De siste ukene har jeg følt en del uro rundt svangerskapet og har ikkje kjent noe konret liv, så jeg så virkelig frem til å få se det lille barnet inni meg. Kjæresten og jeg har de sist ukene forberedt oss på alle mulige måter for å imøtekomme og legge til rette for den lille. Familier på begge sider har vært veldig engasjerte og mye glede har skapt seg i form av forventningene. Så til vår alles fortvilelse så viste det seg at det ikke er noe liv i magen min. Sist onsdag oppdaget jeg en merkelig utflod med litt blod i og jeg ringte kjæresten min umiddelbart. Han beroliget meg med at det sikkert ikke var noe galt og at det kunne være normalt. Jeg slo meg til ro med dette denne dagen siden det ikke kom mer blod og jeg ikke hadde noen noen form for smerter i magen. Neste dag på samme tidspunkt skjedde det samme, men til forskjell fra dagen før var mengden av blod mer. Et kaldt gys for inni ryggmargen min. Frykten tok meg med en gang og jeg følte øyeblikkelig at det er noe som ikke stemmer. jeg kontaktet så lege og fikk en akuttime (dette var sist torsdag). Legen fant ikke hjertelyd så han henviste meg direkte til gynegologisk avd på sykehuset. På akuttavdelingen undersøkte de meg nærmere med ultralyd og kunne fastslå at forsteret hadde sluttet å utvikle seg. Jeg fikk selv se på skjermen at det var knøttelite og legen anslå at det allerede i uke 8-9 hadde sluttet å utvikle seg, men kroppen hadde ikke frastøtt det. I går ble jeg lagt inn på dagkirugen og fikk utført utskrapning med narkose. Personellet var helt suveren og tok godt vare på meg hele veien. Operasjonen gikk uten komplikasjoner, jeg har ingen smerter og kun litt blødning.

 

Nå sitter jeg igjen med alle følelsene og spørsmål som ingen kan svare på. hva skjedde.... hvorfor har ikkje kroppen min frastøtt det tidligere.... vil jeg noen gang kunne gå inn i et nytt svangerskap uten engstelser og uro for å misste det... vil jeg kunne bli gravid igjen...

Det er så rart å tenke på at alle drømmene vi har hatt de siste månedene brått er blitt revet bort. Det er vel best at vi også få komme igang igjen etter et par måneder og kanskje vi får et lite mirakel igjen <3