Fortvilet- trenger råd!!

[Anonym bruker]

Dattera vår på 2år og 3mnd. skremmer oss med oppførselen sin. Vanskelig å forklare men vil kalle det at ho slår seg på en måte total vrang - annen hver dag, noen ganger hver eneste dag 1-2 ganger. Det er et eller anna som går ikke som ho vil og da hisser ho seg veldig opp. Skriker, griner, biter, slår, kaster ting rundt etc. For eks. hvis vi skal avgårde og ho må da kle seg for å gå ut, skal ha på seg pysj. ... ! jeg står på mitt og gir ikke etter og det gjør bare alt enda verre. jeg har fått merker av bitingen og ho har slått meg hardt(!) i ansiktet. Dette er noe jeg ikke tolererer men kjefter jeg og gir ho en klaps blir alt bare verre. Sier jeg ingenting er det like ille. La jeg sitte ho aleine freser ho bare enda mer- kommer etter meg, holder jeg døra igjen blir ho redd. Ho roer seg best på hvis jeg bare holder ho og uansett hvor sint ho er så virker det om ho bare trenger nærhet.Men det tar tid hver gang og koster mye energi. Jeg/ vi er fortvilet. Dette skjer ikke i Bhg, Selvsagt kun hjemme.Vet ikke hva vi kan gjøre men er redd dette kommer ikke til å bli bedre med mindre vi begynner nå å gjøre noe med det. Hvor skal vi henvende oss? Føler fastlegen min tar meg ikke på alvor heller ikke de på helsestasjon. Tar gjerne imot råd....

[Anonym bruker]

Hei :-) Nå er lillemann bare snart 2, men han kan også slå seg helt villvrang og har både slått og kløpet meg.

 

Synes det høres ut som om det riktige for ditt knøtt er nærhet og tid i situasjonen.

 

Prøv å gå igjennom hva som skjer forut for utbruddet. Ofte prøver de å si ifra om noe (på sin måte) som vi ikke får med oss, eller misforstår. Snakk med henne når du gjør ting feks kler på henne, forbered henne " nå skal vi ta på sokker, bukse etc etc og så skal vi gå ut". Forberedelse kan gjøre at endel utbrudd unngås.

[Gjest]

Dette er noe de aller fleste med barn mellom 2 og 3 opplever. Det er trassalder og de kan ofte få raserianfall og gå helt inn i en sinnsyk tilstand kan det virke som. Det beste er bare å holde ho fast så ho ikke kan slå og bite, eller la ho ligge og grine fra seg, dere må selv se hva hun trenger. Det hjelper ikke å kjefte og bli sint. Dette er en naturlig del av utviklingen til å bli selvstendig og en veldig viktig del av utviklingen. Nå raseriet er over kan du prate med ho om at vi ikke har lov å slå og bite fordi det gjør vondt. Si at du forstår at ho blir sint, men at vi ikke må gjøre andre vondt.

 

Og ikke klaps ungen din, det er ikke bra uansett! Det eneste en oppnår med det og høylytt kjefting er at barnet blir utrygg og redd for deg!

 

Det går over og man må bare holde ut. Det betyr ikke at det kommer til å være slik for alltid.

 

Vi hadde en periode med gutten vår også. Men nå har han roet seg. Stod på om verst fra 21-24 mnd. Nå har han godt språk og vi forklarer han i forkant hva vi skal. Hvis han slår seg veldig vrang f eks ved påkledning, hender det jeg sier han skal få et klistermerke om han kler seg fint. Fortelle eventyr mens jeg kler han fungerer også.

 

Hvis du merker raseriutbruddet nærmer seg så prøv å avlede med noe annet, syng en sang, fortell noe gøy dere skal gjøre senere osv. Hold deg rolig og beherket og tell til 10:-)

[Anonym bruker]

Da jeg leste at du klapset barnet ditt så ble jeg helt stum. HVEM gjør det nå?? Det er jo ikke rart barnet ditt også tyr til det. Du lærer henne jo at det er greit.

 

Jeg har ei på 2 år. Vi prøvde å være strenge i stemmen, det gjorde ALT verre. Hun hylte i lange lange tider. Vi prøvde dette i noen uker.

 

Så fikk jeg nok, det kunne bare ikke stemme at det skulle være sånn. Jeg visste jo at hun ikke trasset, hun ville bare veldig gjerne gjøre noe som hun ikke visste hvordan hun skulle formidle. Så jeg tenkte meg om hvordan jeg og min samboer reagerer på oppførsel og kommunikasjon til andre. Imøtekommenhet ble stikkordet. Blikkontakt, en enorm tålmodighet.

 

Hun og jeg har sittet leeeeeengeeee sammen mens jeg har snakket rolig lenge, distrahert henne uten å virke panisk. Kjent roen inni meg så hun merker den. Setter meg alltid ned med henne. Når hun begynner å hyle sånne sinnsyke hyl så spørr jeg hvilke ord hun heller kan bruke, jeg foreslår ord og av og til så sier hun at noen av de stemmer, da er alt så veldig veldig greit. Ikke noe problem.

 

Når jeg ikke finner ut hva hun vil, så sier jeg det. "Mamma vet ikke hva du mener, skal vi prøve å finne ut av det?" JAAA sier hun av glede. Det er en lek. Ser på oss i speilet, lager grimaser å forteller hva uttrykkene betyr. Så kan hun fortelle og peke at det er sånn hun er.

 

Det er jo ikke alltid det lykkes, men det er en prosess

 

 

Det jeg kan si jeg har lært av min 2-åring er at en fanger bier med honning og tålmodighet.

 

Og bare så det er sagt så er hun overhode ikke kjemt bort av dette. Barnet sitter med bordet til alle er ferdige med å spise. Setter skoene fra seg på plassen sin i gangen, gaper som en helt når tannpussen skal igang osv osv.

 

Jeg tror at hun lærer hva tålmodighet er, og da blir det også lettere.

 

Og vi øver på det å vente på tur, vente på ting som skal skje, at det ikke kan skje med en gang.

[Puddingmama]

Det høres kanskje brutalt ut, men jeg har god erfaring med å holde sinte barn. Da mener jeg ikke å skvise dem, men å holde dem fast kjærlig og bestemt. Jeg har flere ganger erfart at det gir trygghet. De ønsker jo ikke å skade andre eller ødelegge tingene sine og dersom den voksne hjelper dem til å unngå det så er det en positiv erfaring.

 

Det at dette ikke skjer i barnehagen betyr nok bare at jenta di er tryggere på mamman sin enn på de voksne i barnehagen. De fleste av oss har færre hemninger hjemme enn ute.

 

Jeg hørte forresten et eller annet klokt menneske si at vi ofte tar feil når barn er sinte og gir dem kjeft, mens det de faktisk trenger er trøst. Kan jo ikke bare trøste hele tida, men må nok tolerere at de blir sinte, men ikke at de sparker og slår osv.. Men, uff så vanskelig det er i praksis! Lykke til!

[Anonym bruker]

Bare det at du har forsøkt å klapse en toåring som straff for trass, forteller at konfliktløsningsmetodene hjemme hos deg er fullstendig på glattisen. Du må jobbe med hvordan du selv forholder deg til motgang. Hvis du klarer å endre deg, kommer kanskje jenta etter, har du flaks vel og merke. For øvrig er det helt normalt å slå seg vrang en og to og tre ganger daglig når man er to-tre år, og dette er en del av utviklingen som skal sees på som kjærkommen. Man løser det ved å være fast på hva som er greit og ikke, jenke litt på kravene for å la dem utvikle seg og masse kjærlighet når de opplever de store skuffelsene.

Jeg beklager at jeg er så beinhard med deg, jeg tviler ikke et sekund på at du er en kjærlig mor som vil barnet vel. Men du har jo ikke filla peiling, og burde oppsøke hjelp.

[Anonym bruker]

Jo da...alt går så greit hvis man bare snakker pent til barna. Tro meg enkelte har et temperament som er ikke sant og fortjener, hvis de ikke hører etter flere ganger, tydelige grenser og det kan innebære et klaps på rompa. Det fikk vi selv og og vi hadde ikke vondt av det når vi virkelig terget foreldrene våre.Har på ingen måte sagt at det er greit å slå barn. Bare så dere forstå det. Vi ser jo hvor godt det går i verden nå tildags - og hvor oppdragen de fleste unger er....det har vært jammen bedre før! Men nå tørr jo nesten ingen å snakke barnet sitt til rette en gang. Og foreldre skal liksom tåle alt. takk. alt for barnet. uansett. Og NEI jeg ser det ikke som kjærkommen å bli slått og sparket av en 2 åring og nei det har ho ikke lært av meg men barnehagen vil jeg si - der hun måtte begynne som mange andre vd 1års alder noe jeg synes er alt for tidlig. Så før dere dømmer meg her burde dere se hele bilde og det hva jeg har spurt etter er forslag - ikke annet!! Ja jeg har prøvt å få hjelp men det er lett for barn med temp. å bli stemplet i dette landet med for eks.ADHD og medikamenter stapper jeg ikke i henne!

[Anonym bruker]

Nå skjønner jeg deg ikke helt, HI

 

Du ber om tips og råd..som du jo får- men kanskje ikke helt det du hadde ønsket deg? Så da begynner du med at vi dømmer deg?

 

Vel..Jeg er helt enig med noen andre her: du burde kanskje begynne med deg selv først..Ja- enkelte har et kraftig temperament, meg inkludert..Da var det jammen ikke rart at ungen vår også begynte med et salig leven med slag, rop etc etc..

Jeg måtte rett og slett gå i meg selv!! Og det har faktisk hjulpet..Samt kommunikasjon: det hjelper faktisk å snakke med ungene sine, ikke klype/klapse dem eller hva..Er jeg sur og gretten, sier jeg til ungen vår at mamma er sint- det er lov, men da bør man helst være litt alene..Så derfor går mamma i gangen en liten stund..

 

Om du mistenker at jenta di har ADHD, så bør du få en vurdering på dette når hun er ferdig med trassalderen..Hvis det blir positivt utslag på ADHD, bør du jo gi henne medisiner, for det er faktisk til hjelp for henne! Det er lov å være skeptisk til legemidler altså, men å ikke medisinere en unge med ADHD er faktisk omsorgssvikt...

 

Bare husk at unger er forskjellige- noen trasser mer ekstremt enn andre..Det går over, men hvis du takler det på feil måte, så vil det lære henne en atferd som blir veldig lite heldig over tid..

[Anonym bruker]

Fy fader du høres ut som en taxisjåfør.

Tydelige grenser ingenting å gjøre med fysisk avstraffelse. Og ungen min begynte også i barnehagen før han fylte året, har mye temprament (i likhet med meg) og er nå i heftig trass. Jeg holder ham fast hvis han prøver å slå, og lar ham ligge og skrike seg blå. Jeg VET at ikke det holder å snakke pent. Men du lærer jenta di at man holder andre i sjakk ved å bruke fysiske knep - en klaps, dask , ris eller klyping spiller ingen rolle, det lærer henne at man ikke trenger ord for å løse konflikter. Veldig dumt, og selvfølgelig 100 % utdatert. Men det siste vet du jo selv siden du refererer til egen barndom. Skjønner ikke at man skal måtte forklare det for folk i dag!

[Anonym bruker]

Siste var sef til HI..