Har dere møtt en lege som har trivdes i jobben?

[Anonym bruker]

Alle de jeg kjenner er så misfornøyde (og jeg kjenner mange leger). Hvorfor er det sånn da?

[Anonym bruker]

Ja det har jeg.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner også mange leger, og de fleste trives utrolig godt i jobben.

[Anonym bruker]

Jeg er sykepleier og er enig i at mange virker misfornøyde. Mye klaging. Men det er ikke så rart heller. Det er en ekstremt slitsom jobb, mye jobbing, og de må tåle mye kritikk.

 

Har også en far som er lege og han er mye misfornøyd (selv om han ikke klager direkte har jeg alltid skjønt at han mistrives).

[Anonym bruker]

En venninne av meg er lege, og hun trives - men vil heller være hjemme med barna nå som de er små :-)

[Anonym bruker]

Mannen min er lege og hater jobben sin, men det vet ingen andre enn jeg. Han er sola selv på jobb, og de fleste som kjenner han tror nok han trives.

 

Det er litt tabu å hate en jobb hvor man hjelper andre. Leger skal liksom elske jobben sin.

 

Har flere gode venninner som er leger og som angrer på yrkesvalget.

[Anonym bruker]

Kjennerbege deler. Tror det har med hvorvidt man takler ansvaret og presset bra, og hvilken type stilling man har, om man føler man får tatt i bruk evnene sine og slikt. Som i absolutt alle andre yrker. Men for leger er det liksom ikke "lov" å si at de mistrives, de skal jo både være stolte over å ha et slikt viktig yrke, og elske å hjelpe andre.

 

Jeg har jobbet i nær kontakt med mange leger i mange år. Og da møter man både de som brenner for yrket sitt (som feks Mads Gilbert, han er fantastisk, men også ekstrem), og de som bare gleder seg til vakta er over. Akkurat som man møter remaansatte som elsker jobben sin, og remaansatte som helst vil hjem til bikje og hagearbeid.

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en lege og er selv sykepleier. Jeg synes faktisk sykepleiere, hjelpepleiere og fysioterapeuter klager mer enn legene (kjenner mange leger, både i venneflokken og på jobb). Min mann elsker jobben sin, men han har valgt en retning med lite arbeidspress og lite vaktbelastning. Mange leger har en helt syk vaktbelastning (kirurger, anestesileger etc) og da skjønner jeg kanskje at de klager litt, samtidig så har de ganske bra tillegg for vaktene, men om det er verdt det er jo et annet spørsmål.

[Anonym bruker]

Ha, skjønner det du sier om kirurger. Men anestesileger har jo den slækkeste jobben. Det er de jo kjent for. Har en kompis som nylig gikk fra jobben sin som barnelege, til anestesi, nettopp fordi det er så rolig på anestesi.

[Anonym bruker]

Jeg har selv studert medisin i noen år, men valgte å slutte pga ulike årsaker, begynte på et annet studie, mye bedre. Men i løpet av studietiden ble jeg kjent med flere medisinstudenter og leger som var misfornøyde med valget sitt (mange tør ikke slutte når de først er kommet inn). Flere leger sier de ikke kommer til å anbefale yrket sitt til sine barn på grunn av det arbeidspresset og tidspresset man opplever til enhver tid. Nå er det sikkert slik at personlighetstype har mye å si for i hvilken grad man opplever stress eller ikke, men det er uansett ingen tvil om at legerollen er en av de mest krevende yrkene man kan velge. Det er vanskelig å kombinere med barn og familie, og lønnen er ikke så bra dersom man ser på antall timer som man faktisk jobber. Dersom man velger en retning som er mer 8-16 jobb (skjønt det ikke er mange av dem innenfor legeyrket, iallefall ikke nå som det de fleste kvinner har tatt disse jobbene), vil man ha betydelig lavere lønn. Det er de lange vaktene som gjør at leger tjener bra. Jeg tror at leger som trives i yrket har gjerne valgt yrket fordi de er glad i mennesker, liker et praktisk rettet yrke, og ønsker virkelig å hjelpe andre (uahengig av prestisje). For man må ofre en del av sitt eget liv i en slik bransje, det er ikke bare en vanlig jobb.

[Anonym bruker]

Jeg sluttet etter nesten 4 år på medisin, og er sjeleglad for det!

 

Det er det vanskeligeste valget jeg har tatt noen gang, men samtidig det jeg er mest fornøyd med. Jeg hadde mistrivst innderlig med å jobbe i helsesektoren dag inn og dag ut resten av livet....

[Anonym bruker]

Hei du som sluttet etter nesten 4 år...tusen takk for at jeg fikk vite det. Jeg gikk 3,5 år på medisin, men mistrivdes liksom hele tiden, og det var et kjempevanskelig valg å slutte. Alle sier til deg.."du må fortsette, vet du ikke hvilken super utdanning det er du tar, den er jo så prestisjetung og god lønn, du kan gjøre så mye bra for andre, du må jo ikke finne på å slutte...", jeg er så lettet over å slippe å jobbe som lege, men godt å vite at det finnes flere som meg. Jeg kjenner også flere leger som angrer i ettertid og som slet med de samme kvalene som meg i studietiden.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner også flere som til tider angrer på yrkesvalget, men gjør ikke alle det da når det står på som værst? Men jeg kjenner også et par stykker som virker jamt over fornøyde. De jobber typisk som allmennleger og er typen som trives godt med småprat og å skrive ut paracet mot forkjølelse

[Anonym bruker]

Du har nok rett i at andre yrkesgrupper også kan angre på sitt yrkesvalg, men jeg tror likevel legerollen er mer utsatt for dette en andre yrkesgrupper. Det er ikke for ingenting at flere leger sliter med rus- og pillemisbruk, dårlig psykisk helse og topper selvmordsstatistikken. Men jeg tror det er vanskelig å forstå hva legerollen innebærer med mindre man har prøvd det. Det å skrive ut smertestillende i allmennpraksis er vel den letteste delen av jobben. Jeg kjenner ganske mange leger, og noen er ganske fornøyde (men de sier de er stresset), men den dominerende delen synes stresset i jobben er uoverkommelig og opplever at de bare får kjeft og kritikk og ingen ros. Ikke minst stilles det mye mer krav til en lege i dag enn for noen få år siden mtp at pasienter er blitt mer og mer bevisste på sine rettigheter. I tillegg har jeg inntrykk av (etter både jobb i sykehus og praksis) at arbeidsmiljøet på sykehuset både mellom leger og mellom leger og sykepleiere er dårlig....jeg skal ikke slå alle under en kam (det kommer litt ann på hvor du jobber), men det er iallefall hovedbildet mener nå jeg. Skal du bli lege bør du være vedlig trygg på deg selv, og kunne stå oppreist i hardt vær.

[Anonym bruker]

JA!!!!! Jeg kjenner mange!!! Å tenk på oss legesekretærene som går rundt disse surpompene som klager og syter hele tiden - å gjør utrolig mye for de!

[Anonym bruker]

Det var så flott å høre. Kan jeg spørre deg hva du gjør nå eller hva du gjorde isteden etter at du droppet medisin? er bare nysgjerrig siden vi er i samme båt...Kanskje jeg kan lære noe av deg:)

[Anonym bruker]

Det var så flott å høre. Kan jeg spørre deg hva du gjør nå eller hva du gjorde isteden etter at du droppet medisin? er bare nysgjerrig siden vi er i samme båt...Kanskje jeg kan lære noe av deg:)

[Anonym bruker]

Japp - min mor. Hun stortrives med selve jobben, men syns arbeidstiden (jobber turnus) og ikke minst arbeidsmengden er slitsom til tider.

[Anonym bruker]

Enn du? har du gått i dine mors fotspor mht utdanning, og hvis ikke, hva var årsaken til at du ikke ville bli lege slik som din mor? Jeg tenkte, dersom din mor trives så godt ville det kanskje være naturlig at det påvirket deg i ditt jobbvalg?