Trenger noen synspukter ang min bestemor og alzheimers..

[Anonym bruker]

Hun har hatt det i mange år nå,har vært flere år på sykehjem.Jeg har selv valgt å ikke besøke henne siden hun er helt "borte", hun kjenner ikke igjen noen,hun fungerer heller ikke så hun må ha hjelp til alt. Men nå i det siste har jeg lurt på om jeg burde ta barna med på besøk så de i allefall får se oldemoren sin,minste ungen min har aldri sett henne og er nå 4 år.Vet jo ikke hvor lenge hun kommer til å leve jeg har jo litt lyst til at barna skal hvite hvordan oldemoren iallefall ser ut.Hva ville dere gjort,besøkt henne med barna eller latt det være?

[Anonym bruker]

Jeg ville besøkt henne. Men forklar godt på forhand, så barna forstår at hun er litt surrete og nok ikke vet hvem noen av dere er. Du må jo forsøke å forklare for henne hvem du er også da. De fleste har klare øyeblikk, og setter pris på besøk selv fra "fremmede" og selv om de glemmer at du var der liek etter du har gått igjen. Jeg har gode minner fra oldeforeldre som var helt vekk, og vet at de smilte til meg og syntes jeg var en søt liten pike selv om de ikke fikk det helt til å stemme at vi skulle være i slekt. Jeg er glad for at jeg fikk møte dem.

[Anonym bruker]

Jeg besøkte min bestemor som hadde alzheimer med sønnen min som den gang var ca 5 mnd. Hun forsto overhodet ikke hvem jeg, moren min eller sønnen min var, men hadde glede over besøket og syntes det var stas med "smågutten". Vi har bilder av møtet mellom oldemor og oldebarn så vi kan vise ham når han blir eldre. Bestemoren min døde ikke lenge etterpå og jeg er veldig glad for at sønnen min og jeg besøkte henne.

[Gjest]

Jeg har en farmor som er sterkt dement og husker til tider svært lite. Hun mente i jula, da jeg var gravid, at jeg måtte slanke meg fordi jeg var blitt tykk, hun fikk tauet inn bilen min fordi hun ikke visste hvem som eide den (http://vinterverket.wordpress.com/2007/09/18/hun-vet-ikke/ ) og hun lurer på når jeg skal gifte meg med pappa`n til Julie ("Julie" har ingen tilstedeværende pappa og "Julie" heter ikke Julie).

Men vi besøker henne hver fredag. Hun husker aldri at vi skal komme og noen dager er hun sint fordi vi aldri besøker henne, men jeg vil at "Julie" skal lære henne å kjenne, på et vis, og jeg liker å besøke farmor.

 

Nå er ikke demens like ille som alzheimers og det må være trist å "miste" noen til den sykdommen.

Men jeg ville forklart barna litt om det å ha alzheimers slik at de vet litt om hva de kan forvente og så dra å besøkt oldemor. Da har de iallfall sett henne og møtt henne.

[Anonym bruker]

Dette er mine synspunkt etter å ha arbeidet med demente i mange år:

 

Selv om den gamle ikke kjenner igjen noen, er det stort sett en stor glede å få besøk. Kanskje det gjør det verdt et besøk for deg, selv om du ikke får noe igjen. Om dere ikke har noe å snakke om (om hun ikke kommuniserer noe særlig mer), møt opp til et måltid og hjelp henne, så slipper du at det blir vanskelig og rart å være der.

 

Selv om du mener du ikke får noe ut av besøkene nå, kan det være at du angrer og føler savn om noen år om du ikke besøkte henne når du hadde sjansen.

 

Barn har godt av å se livets realiteter. De fleste tar dette på en naturlig og fin måte, og det gir dem nyttige erfaringer å ta med seg i livet.

 

Jeg hadde absolutt tatt med meg barna, men det kan være lurt å snakke med dem på forhånd. Og som sagt, legg gjerne besøket til et måltid, da slipper du at hele greia blir kunstig og rar.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar,ja jeg tror nesten jeg må gjøre det. Så slipper jeg å angre for at jeg ikke gjorde det etter at det er for sent.

[Anonym bruker]

Alzheimers sykdom er en demenssykdom, den aller vanligste.

[Anonym bruker]

Min mamma jobbet en tid på et hjem for demente, der det vel bodde ti-tolv stykker. Hyggelig sted, med mye omsorg og omtanke. Jeg gikk på skole rett ved jobben hennes, og satt av og til på med henne hjem. Nesten hver gang jeg kom dit kom en eller annen gammel krok bort til meg og fortalte meg hvor hyggelig de syntes det var å få besøk. Jeg satt i gangen, og ventet på mamma, men jattet med på alt som ble sakt. Det var bare hyggelig det, og de gamle ble jo glade.

[Gjest]

Mente at hun altså "bare" er dement og ikke har fått diagnosen alzheimers

[Anonym bruker]

Besøk henne For hennes del, for barnas del og for din egen del

[Anonym bruker]

Hei Vinterflickan. Måtte lese linken din, det var en nydelig og sår beskrivelse.

 

Demens er en samlebetegnelse på alle sykdommer som rammer den kognitive evnen, og alzheimers er den største (mest vanlig diagnostiserte) varianten. Ved alderdomsdemens (senil demens) ser man de samme endringer, men de kommer ofte saktere, og senere enn ved alzheimer, og menneskene som rammes av senil demens er ofte allerede så gamle og fysisk/psykisk redusert at man ikke søker å få en diagnose.

 

Og til HI: dra og besøk henne! Jeg har sett alt for mange eldre som blir sittende uten besøk når demensen blir overskyggende for samtale og samspill. Dra ikke tomhendt, ta med noe som "myker opp" besøket, konfekt, gamle bilder, noe du vet hun hadde kjært når hun kunne huske. Da har dere noe å gjøre. Eller dra når det er middag feks. Ta med avisen, eller en barnebok og les høyt. Det viktigste er ikke hvorvidt hun kjenner deg igjenn eller husker at dere har vært der, men den gleden hun føler når hun får besøk. Noen med demens lever i nuet, og en time besøk lyser opp dagen, selv om de etterpå ikke husker det.