kan noen komme med en helt ærlig mening...

[min2.spire]

...for jeg er så spent, redd, engstelig - ja alt på en gang.

Vi har to strå på frys, og jeg har avlyst time etter time. Vi ønsker oss ett barn til, men jeg merker også at jeg er redd for at vi ikke skal ha råd til barn til (har bare ett fra før, men mor er student i voksen alder) - at tiden ikke skal strekke til slik at vi kan følge om hun vi har på skolen, idrett osv. - joda, jeg engter meg sikkert veldig mye unødvendig, men vil så gjerne være en god mor. En som tar livet til barna seriøst, følger opp på alt, stiller opp på alt, kan være der for dem fra A-Å, gi de trygghet, omsorg, mat på bordet, de klærne og det de trenger (altså økonomisk) og dette gjør meg faktisk litt sliten og redd for å få nr. 2 - tenk om nr. 2 ikke er helt frisk, da har vi ennå dårligere råd, nr. 1 får automatisk mindre tid og pleie siden nr. 2 krever mer. Huff, nei det nytter ikke å tenke slik, sier mange. Men jo, jeg må jo ha tenkt konsekvenser også, for det kan jo skje.

Vi ønsker oss veldig ett barn til, og ikke minst det å kunne gi hun vi har en søster eller en bror, slik at når vi er borte så blir hun ikke alene her i verden. Blod er tykkere enn vann, og vi trenger søsken =)

Nok en gang har jeg fått flyttet timen min for innsetting - nettopp fordi jeg trenger mer tid på meg til å tenke....noe som tydeligvis ikke er helt sunt.

Kanskje vi bare bør ha ett barn? (selvom vi ønsker oss to)

Herregud, begynner jeg å bli så gammel at jeg bare grubler og grubler på alt....og ingenting. Men det er jo viktig og tenke over konsekvensene også hvis om atte, dersom atte....skjønner dere hva jeg mener?

Håper noen gidder å ta seg tid til å si sin ærlig mening, selvom dere sikkert synes jeg er utrolig teit som sier dette.

[titi-07]

Hei, jeg syns at du burde gjøre som er best for deg /dere, jeg selv har et barn fra før og jeg prøver og få søskenbarn men hvis jeg skal være aerlig må jeg si at jeg vil ikke ha mer barn , er 38 år gammel og det eneste jag tenker er ( kanskje han/ henne føder handikap) du vet alt det der, men det handler ikke om meg eller oss lenger det handler om mitt eneste barn jeg har , jeg kommer fra et annen land, har ikke familia her i norge , og familia til min mann har vi ikke sett på årevist , så barnet har bare mamma og pappa her , spørsmål er nå (skal jeg la ungen være alene uten familia ?????, jeg gråter når jeg tenker at dette kan jeg ikke gjøre til det eneste barn jeg har!!!!! jeg har ikke penger ,må låne for å gjøre dette men vet du hva? jeg skal klare dette og det kan du/ dere hvis dere vil , ikke tenk så mye !!! hvis du gjør det da blir aldri noe , jeg ventet i 4 år og nå har jeg nesten ikke egg og sjanse for det er minimal , og husk hvor et spiser kan 2 også, lykke til

[min2.spire]

Hei Cuba38, og tusen takk for innlegget ditt. Ja du har rett i det du skriver, og vi klarer det vi vil =) men vi bekymrer oss kanskje mer enn nødvendig. Ble litt usikker på om du mente at du skal ha et barn til eller ikke - for siden du skriver at du "...hvis jeg skal være aerlig må jeg si at jeg vil ikke ha mer barn" så fikk jeg følelsen av at du ikke vil ha flere barn, men så skriver du " jeg har ikke penger ,må låne for å gjøre dette" og da virker det som du er i en IVF-pasient. "arrester" meg om jeg misforstår deg. Skal du prøve å få et barn til, er det så?

Tusen takk for støtten og flotte ord.

klem

[min2.spire]

Hei Cuba38, og tusen takk for innlegget ditt. Ja du har rett i det du skriver, og vi klarer det vi vil =) men vi bekymrer oss kanskje mer enn nødvendig. Ble litt usikker på om du mente at du skal ha et barn til eller ikke - for siden du skriver at du "...hvis jeg skal være aerlig må jeg si at jeg vil ikke ha mer barn" så fikk jeg følelsen av at du ikke vil ha flere barn, men så skriver du " jeg har ikke penger ,må låne for å gjøre dette" og da virker det som du er i en IVF-pasient. "arrester" meg om jeg misforstår deg. Skal du prøve å få et barn til, er det så?

Tusen takk for støtten og flotte ord.

klem

[blåmeis:)]

Det er ikke teit å være ærlig på hva man er bekymra for.

 

Min helt ærlige mening om spørsmålet ditt er at jeg er helt sikker på at det økonomiske ordner seg. Og om det skulle bli litt stramt i perioder, så har ikke barn vondt av å lære seg at ting koster penger, og at de ikke alltid kan få alt de har lyst på. Dere kommer helt sikkert til å klare å gi de det de virkelig trenger!

 

Dersom dere virkelig ønsker dere et barn til, så tror jeg dere kommer til å angre om dere ikke prøver nå.

 

Håper dere finner ut av det uten alt for mange bekymringer! :-)

[min2.spire]

Takk for det blåmeis-78, og jeg vet at du har rett. Vi har det jo greit idag, men man vet jo aldri hva slags situasjon man kommer opp i, hva fremtiden bringer m.m - jeg er bare så redd for å komme i en situasjon hvor man ser tilbake og sier "vi skulle aldri fått nr.2" - selvom vi ønsker oss nr. 2 - om du skjønner. Kanskje jeg bekymrer meg fordi disse ligger på frys. At jeg føler at barnet kanskje ikke blir som det skal av den grunnen, eller er det en intuisjon jeg har. Det er det mest skumle. Hvorfor grubler jeg så fælt, er det et tegn på at jeg skal stoppe fordi jeg skal unngå å få et sykt barn f.eks - tenk om jeg ikke lytter nå, også havner jeg i den situasjonen jeg frykter, nettopp fordi jeg fryktet fordi jeg fikk et tegn/varsel??? Huff, dette er så utrolig vanskelig. Alltid lett å være etter-på-klok. Nei, jeg må nok bare ta et valg, og det må skje nå i november. Skal, skal ikke! Skal man følge hjertet, eller hjernen/frykten! Tør jeg eller tør jeg ikke, er vel heller spørsmålet.

[blåmeis:)]

Jeg skjønner frykten, men for det første så er ikke resultatet av et fryseforsøk sikkert. Alle håper selvsagt på en positiv test, men det er det ikke sikkert man får... Får man en positiv test er det fortsatt mye som kan gå galt, man har dessverre ingen garantier, men de aller aller fleste får et sunt og friskt barn. Jeg kan ikke huske å ha sett noe om at de som gjennomgår IVF og fryseforsøk oftere får syke barn. Av de få som får et barn som på en eller annen måte er sykt, så kan jeg ikke huske å noen gang ha hørt at de angrer på at de fikk barnet. Selvsagt kan det være slitsomt, og i perioder kan man sikkert ønske eller tenke både det ene og det andre, og jeg skal ikke skyve under en stol at et sykt barn kan være en stor påkjenning for parforholdet, men når alt kommer til alt, så tror jeg ikke man angrer på de barna man har fått - uansett. Håper jeg ikke skremmer deg mer ved å også nevne at ja, noen får syke barn, men for min del så synes jeg faktisk at det hjelper å tenke på realitetene. Hva er det verste som kan skje? Kommer vi til å kunne takle det om "det verste" skjer? Og svaret jeg har kommet fram til er faktisk ja. Vi kommer til å takle det om barnet skuller være sykt. Det er uansett et etterlengtet barn. Det neste spørsmålet jeg stiller meg selv er: Hvor stor er sjansen for at barnet ikke skal være friskt? Den er faktisk utrolig liten! Skulle gjerne ha gitt deg noen beroligende tall, men det har jeg dessverre ikke i farten. Håper jeg ikke har skremt deg, men håper at du klarer å innse at man må ta noen sjanser noen ganger for å oppnå det man ønsker.

 

Jeg ønsker i allefall ikke at frykt og bekymringer skal bestemme hvordan livet mitt blir, så jeg ville ha fulgt hjertet ;-)

 

Lykke til!

[Søskenhåp adopterer]

Er disse 2 eggene på strå de siste dere har? Eller har dere tenkt flere ivf forsøk etter det? Er dette de 2 siste eggene og dere ikke har tenkt fortsette med ivf etter dette så synes jeg du skal vente. SÅ gammel er du ikke enda hvis du er født i 78. For meg er det veldig tydelig du er usikker og ikke klar.... det er heller ingen nederlag å ha enebarn. Jeg vet at det er sånn samfunnet oppfatter det, og "alle har godt av å ha søsken" osv. men ingen har godt av å ha en utstlitt mor som ikke makter heller. Jeg synes det er DU som skal føle på dette, kanskje er det for deg helt greit med ett barn? Kanskje har du ikke behov for flere? Det er du som har fasiten, ikke samfunnet rundt oss..... Jeg er selv oppvokst som enebarn og har greid meg helt fint, men helt ærlig så har jeg savnet søsken. Ikke som liten, men i voksen alder. Vi skal adoptere nr 2 etter 9 mislykkede forsøk på søsken. Min sønn er nå 4 og jeg må si at det for meg er helt passelig å tenke på at det blir stor aldersforskjell mellom barna. Jeg har mer enn nok med å følge opp han jeg har og kose meg med han, men vi startet opp tidlig med ivf igjen (da han var 1 1/2) pga. min alder og fordi vi visste det kunne ta sin tid.... ikke fordi vi ønsket oss "2 tette". Jeg ser på de jeg kjenner med 2 tette at dette er slitsomt og egentlig ikke noe jeg misunner dem. Jeg tror du vet selv når du er klar: og det er kanskje ikke nå?

[min2.spire]

nei det er ikke frykten for å få et sykt barn som plager meg, men det å føle at man ikke har tid, råd og alt det der...til flere barn. Bekrymringer er vel det alle foreldre plages med, er det ikke. Det å tenke konsekvenser og det å ha konstant dårlig samvittighet for om man gjør det riktige for barna. Ja ja, vi får nå se hva som skjer. Først må jeg bli frisk nok =) så får vi se. Takk takk...skal nok følge hjertet mitt ja.

[min2.spire]

Hei søskenhåp for Edvart - det var utrolig godt skrevet. Ja det er disse to eggene vi har, gullegg sådann selvfølgelig. Så vi ønsker ikke å "sløse de bort" ved at vi f.eks ikke er helt sikre, at jeg er for sliten eller syk eller annet. Når de evt settes tilbake skal alt være 100% riktig og bra =) Jeg er født i 73, så jo...min klokke tikker faktisk fortere og fortere, og pga helsa også så blir det nok nå eller aldri. Tanken på å "gå bort" mens barna fortsatt er små, er usmakelig. De trenger foreldrene sin til de selv er voksne nok, og om vi da er for gamle, så mister de oss for tidlig. Jeg har heller ikke lyst til at frøkna (2) skal være for stor før vi evt får en til heller, jeg vil at de skal ha glede av hverandre. har selv søsken som er 6 år eldre og 6 år yngre, og vi har derfor veldig lite til felles.

 

Var så utrolig deilig å lese det du skrev:

....det er heller ingen nederlag å ha enebarn. Jeg vet at det er sånn samfunnet oppfatter det, og "alle har godt av å ha søsken" osv. men ingen har godt av å ha en utstlitt mor som ikke makter heller. Jeg synes det er DU som skal føle på dette, kanskje er det for deg helt greit med ett barn? Kanskje har du ikke behov for flere? Det er du som har fasiten, ikke samfunnet rundt oss.....

 

takk....=) jeg skal virkelig tenke og føle på dette nå. Time min er utsatt, nok engang, nå til uke 47 fordi jeg er syk og fordi jeg ikke føler meg klar. Jeg trenger litt mer tenketid, og ordene dine "støtter" jeg meg litt til.....så får vi se =)

[lindynatt]

Dette med at søsken alltid er der for vherandre osv er noe (beklager) sprøyt. Det er en fin illusjon, om noe som burde være. Men virkeligheten ser annerledes ut.

 

Har selv to søsken og min bror snakker jeg med max 2x i året, søsteren min oftere men kan jeg stole på at en av dem stiller opp for meg hvis det blir nødvendig?

NEI

 

Jeg kan derimot stole på gode venner og min mann og jeg tror tom en av svigerinnene mine.

 

Så vent til du vet om du absolutt vil ha et barn til og kos deg heller med han/hun du har nå

[min2.spire]

Det har du helt rett i Lindynatt =)

takk for gode og kloke ord.

 

alle sier at blod er tykkere enn vann - men familien ser man kanskje sjelden eller har liten kontakt. joda de stiller kanskje opp akkurat når det er krise, mens venner og mann/egen familien stiller opp hver dag.

 

Hmmmm....absolutt noe å tenke på.

 

Så gode dere er - dere gir meg på en måte lov til å si at jeg tror jeg klarer med med ei og vil kose meg med henne. Takk.

 

Nå skal jeg bare følge hjertet...så får vi se om det blir ett forsøk til (vi vet jo likvel ikke resultatet, det kan jo gå dårlig).

[Søskenhåp adopterer]

Bare hyggelig det ... :-) Husk nå på at fordi om du blir eldre så blir ikke eggene det, de er "på stedet hvil" i fryseren.... Av egen erfaring kan jeg si at det er slitsomt med en 2 til 3 åring. Nå når sønnen min nærmer seg 5 så er det annerledes. De fleste jeg har snakket med nevner 5 årsalderen som en "milepel" da barna har mere fornuft og empati samt at de er mer selvstendige, sånn sett er det kanskje "perfekt" å få et barn til når førstemann er 5 eller litt eldre. Nabobarna våre er det 2 1/2 år imellom - jente og gutt, de BARE krangler. Veldig slitsomt i flg. naboene. Min påstand er at "jevne" barn også blir i mye større grad konkurrenter, så ikke så helt sikkert at "2 tette" vil bety at de har veldig gjensidig glede av hverandre.

[min2.spire]

Takk for gode ord, nok engang. Det vil uansett bli minst 3 år i mellom våre barn. Og jeg tror nok at hun vi har vil bli en fantastisk storesøster =) Det kan jo være at de krangler mye, men det kan jo også hende at de er gode venner og har glede av hverandre. Uansett må jeg tenke på hva jeg/vi ønsker, orker og er klare for. jeg kan ikke tenke på at hun har godt av søsken, det blir litt feil fokus føler jeg. Jeg har 1 år og 2 mnd igjen å bestemme meg på. De ligger jo i fryseren i maks 5 år, så vi får se. Kanskje vi venter til neste år, selvom det hadde vært utrolig deilig og fått det nå, før jeg blir ennå eldre. Sliter veldig med helsa, så det er også en bekymringsfaktor. Greit å være i form så lenge man har små barn. Vel vel....jeg får tenke litt mer...eller kanskje jeg bare skal følge magefølelsen og ikke tenke så alt for mye, for det er kanskje det som gir meg alle disse dårlige følelsene. Spent er jeg iallefall.