Hvordan skal jeg klare å gå fra samboeren min?

[Anonym bruker]

vi har 2 barn sammen, som er 3 år, og 8 mnd.

Grunnen til at jeg vil gå fra han, er for at jeg ikke elsker han mer. Følelsene mine er helt borte. Og vi fungerer bare ikke sammen. Vi snakker ikke sammen, vi bare lever sammen som venner egentlig.

Men hvordan ta skrittet ut av forholdet?

Jeg er for det første redd for å flytte fra han, ettersom barna våre er vant med at vi bor sammen. Barnet på 3 har jo barnehagen sin her. Og skal jeg flytte fra han, flytter vi en time unna, til mitt hjemsted. Jeg har aldri fått meg noe mye venner her eller noe sånn, og det er lettere å få seg jobb der jeg kommer fra. Det er et mye større sted. Og der har jeg familien min.

Men jeg er redd for hva slags skader barnet på 3 år får om jeg tar det ut fra barnehagen, hvordan barnet får det uten at mamma og pappa er sammen?

Jeg er så oppsatt på at barna mine skal ha et bra liv, der de føler seg trygge, at jeg kunne blitt i forholdet resten av livet. Men føler samtidig for å være lykkelig selv.

 

Noen som har gode råd?

[Anonym bruker]

Sånne perioder har da de aller fleste når man har vært sammen noen år. Sånt ordner seg om man jobber med forholdet. Å gi opp mindre enn 2 år etter at forholdet var så bra at det føltes som en god ide å velge å sette et barn til verden høres for meg helt sprøtt ut.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok du bare må tenke på hva som er best i lengden, og ikke hva som er best/verst akkurat her å nå. Barna har ikke godt av å være sammen med foreldre som ikke elsker hverandre.

 

Det vil nok bli litt tøft i starten, for dere alle. Men kanskje det beste til syvende og sist? Lykke til iallefall!

[Anonym bruker]

Og så om et par år når hun "ikke elsker" neste mann hun finner så blir det en ny runde med oppbrudd for barna?

[Anonym bruker]

Ja, for alle forhold og menn er helt like, og hun er sikkert ikke i stand til å avgjøre dette selv.

[Anonym bruker]

Så jeg skal altså holde sammen med min samboer som jeg ikke elsker?? Og alle har da vel valgt feil her i livet. Hva er en god grunn for å kunne gå ifra hverandre da anonym 23:43? Aldri vært sammen med noen andre enn min samboer, vi har vært sammen i 11 år, men vi har slitt mye etter at vi fikk barn nummer 2. Jeg har vært endel deprimert osv.

 

HI

[Anonym bruker]

dere har vært sammen i 11 år, og dere kjenner hverandre godt. at ting har vært tøft etter dere fikk siste mann, og at du har vært en del deprimert er helt sikkert veldig vanskelig!

 

men akkuat det tilsier vel at du ikke er i en situasjon hvor et brudd er den beste avgjørelsen og ta akkurat nå. barnet deres er 8 måneder. ting er jo tøft og vanskelig, i tillegg har dere en fra før.

 

gi det litt tid. kanskje følelsene kommer tilbake med overskuddet.

snakk i det minste med noen først, en samlivsterapaut eller noe.

 

ikke bare gi opp!

[Anonym bruker]

Om du har vært en del deprimert osv, tar du tak i det og går til feks en psykolog. Det erf 8 mnd siden dere fikk det andre barnet deres.

Så dere har slitt i 8 mnd. Du og mannen din må jobe, jobbe, jobbe for forholdet deres, med tanke på barna først og fremst. Dere to har valgt å sette to barn til verden, da får dere ta det ansvaret det er.

Familieterapi er det noe som heter. Svelge et tonn med kameler kan en fint gjøre og. Mener selvsagt ikke at det skal være sånn resten av livet, men dere må ihvertfall prøve å få dere på rett kjøl igjen.

Mulig du har svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

jeg føler jeg bare har kommet inn på et spor der alt er håpløst. tenker på å gå fra han hele tiden, og føler han ser på meg som en dårlig mor. han har aldri sagt det.er bare en følelse jeg har. kansje den kommer av at jeg er deprimert. Vi har jo ikke snakket om dette en gang. Er bare sånn jeg ser det.

 

HI

[Anonym bruker]

Er nok mange som har hatt det som deg, som har kommet seg gjennom det. Selv har jeg hatt lyst å flytte fra min samboer noen ganger, men det erliksom baresånn det er.

Vi har vært sammen i snart 11 år og har to barn på 7 og 9.

Nei, ta et tak og kom dere ut av "krisa".

 

Lykke til.

 

2359

[Anonym bruker]

det er ikke rart at du ser det sånn når du er deprimert og har to små barn og ikke får nok søvn og alt er litt mye.

 

men jeg tror ikke nødendigvis at den beste løsningen er å forlate han. snakk med han. si hva du føler. si at du føler at han syns du er en dårlig mor og at du syns alt er vanskelig. spør om han kunne blitt med i terapi sammen deg. fordi du trenger det akkurat nå.

 

 

ikke bare gi opp! det er ikke alltid gresset er grønnere på andre siden, og det er apselutt ikke lett å være alenemor til to små heller.

[Anonym bruker]

Du har 2 små barn, og ikke tid til å kjenne på forelsketfølelsen nå. Sånn er det å ha barn i de fleste forhold. Du er sliten, litt deppa(eller ordentlig deprimert. Dette er to forskjellige ting).

 

Et forhold går ikke helt av seg selv. En må jobbe for det. Men nå er tiden for småbarn

 

Du har plassert vanskene i det at du tror du ikke elsker din mann lenger. Men det er ikke sikkert det er der det ligger. Forelsket og elske er også to ulike ting. Det siste er mye trygghet i at partneren er der. Du skriver jo selv at dere er venner. Hva tror du langvarige forhold er basert på? nyforelskelse? nope....

 

Hva tror du blir bedre med å være alenemor til to små? Er du sliten nå, så vet du ikke hva du går til som eneste forelder i hverdagen til 2 barn... Da kan du snakke om sliten, da.

 

Noen som er alene ønsker seg en mann for å bli lykkelig. Du ønsker å gå fra din for å bli det.... Plasser ikke ansvaret for egen lykke på andre personer. Da forblir en ulykkelig....

[Anonym bruker]

Du skylder barna dine og samboeren din å arbeide med forholdet. Dere har ikke snakket særlig, der har du nok grunnen! At en føles mer som venner og ikke kjærester i småbarnsperioden er normalt.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er i samme situasjon.. bare at jeg har 1 barn på 18 mnd.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal få dette til å fungere.... Vi har nå jobbet med forholdet i over 1 år og ingenting er forbedret, heller forverret. Er følelsene død vil de ikke vekkes til live igjenn føles det for meg i allefall. Jeg har ikke lyst at mitt barn skal se meg deprimert. Alle barn fortjener da en lykkelig mor og far uansett faen om dem er sammen eller ikke!!?!!

Det er vel ikke slik at man SKAL eller MÅ være sammen fordi man har barn sammen? hvorfor er da min sambo sammen med meg å ikke moren til stedatteren min? Uansett.. Jeg vet at vist jeg forlater han vil det bli tungt på sikkert alle måter. Men en nedtur betyr opptur. Vist du føler at det er dette som er rett for deg så må du gjøre det, ikke bare tenke det. Når du er nødt å spørre deg selv "Hvor lenge klarer jeg å ha det sånn hær" da er det på tide. Livet varer ikke evig! Opp å håpp Lykke til å får håpe det ordner seg for oss begge:))))

[Anonym bruker]

Hvorfor må du ta 3-åringen ut av barnehagen? Hvorfor kan han ikke fortsette der? Det er vel ikke automatisk sagt at han skal bo sammen med deg? Hvis far har daglig omsorg for barnet(a) trenger han jo ikke å bytte barnehage, og det blir en ting mindre å bekymre deg for:-)

[Anonym bruker]

Står mye bra her, om det å ha tøffe tak i forholdet i perioder... har hatt det selv, men heldigvis MYE bedre. Det er en del av gamet det... Bruker ikke mer tid på det. Håper ikke dette er en første løsning, før en har prøvd familieterapi etc... Det å leve i et forhold er å jobbe hardt hele tiden.. av og til føle man stanger i veggen og har hatt samme diskusjon HUNDRE MILLIONER ganger og ENDA er det slik.. og så er det dager med mye humor, glede og stolthet over å ha kommet seg over kneikene, og å greier å leve sammen til tross for utfordringer..

Sånn hr det alltid vært. Jeg kan ikke se for meg et mer romantisk og perfekt par enn mormor og morfar.. Men det har ikke bare vært rosa skyer der heller... "Det var ikke bare å pakke kofferten å reise hjemat til mor og far om jeg kunne hatt aldri så lyst av og til"... Så dette er ikke noe nytt..

 

Men som ei anna sa her: Hvorfor skal du BÅDE gå fra mann, rykke barna opp fra barnehage, bosted etc? Hvis DU velger å flytte, så må du uansett prøve å sette ungene først. Kan de få bo i huset de er vant til å bo i? Kan de fortsette i samme bhg? Kan de ha samme venner?

For en omveltning alle disse ungene går igjennom.. helt uten at noen spør dem?

 

Og så spør noen: Blir man lykkelig av å ha foreldre som ikke er forelsket? Om man lever sammen som venner, er glade i hverandre og har det fint sammen, kan det være like riktig som å ha foreldre som er forelska og har nye partnere hele tiden?

 

Som en mann så fint sa en gang, da han ble spurt om hvordan de hadde holdt sammen i alle år:

"We never fell out of love at the same time!" For den ideen som evig nyforelskethet og romantikk som vi i den vestlige verden er imprentet med, er kanskje ikke bare nyttig.. Gjør at vi tror livet skal bare være "lykkelige dager"..

 

Uansett: Sett ungene først!!!!!!!

[Anonym bruker]

vent et år før du bestemmer deg

i mellomtiden - finne tilbake til hvorfor dere ble sammen

snakk med ham om at du ønsker at dere skal prøve å finne gnisten igjen.

 

"elsker ham ikke lengre" er ingen grunn til å forlate når dere har klart å pådra dere to barn på 3 år. Regner med at du var med på å lage barna?

[Anonym bruker]

så det du sier er at man skal leve i "depresjon" resten av livet sitt bare fordi man har 3 barn sammen? eller bare være venner å aldri meir ha en romanse eller finne den mannen man kunne tenkte seg å dele resten livet med. Hva skal du fortelle barna når de bli store og kommer å spørr etter råd?

 

"Nei du må bare ha det "jævlig", dere har barn sammen. Ingen vei tilbake"

Life sucks and then you die.

 

Min menig er da uansett at man skal ikke gå bakover i noe som går ingen vei.

 

Men alt er verdt et forsøk;) for all del.

Jeg mener at man skal da ikke leve ulykkelig for å skåne barna. Barna vil finne nye venner og de vil bli vant til situasjon og vil rette seg etter forholdene. Det vil jo garantert bli ganske hardt og trist for barna ja, men det går over! å jo tidligere jo bedre spørr du meg, jo større barna blir jo værre blir det vel? da de forstår mere.

 

Mine foreldre flyttet fra hverandre da jeg var 5-6 år. Det var trist og vanskelig. Vi flyttet og jeg fikk nye venner. Men det gikk helt greit! Jeg hadde vært forbannet på min mor den dag idag om hun bare var sammen med min far pga meg. Nå er hun gift med mannen i sitt liv å er kjempe lykkelig. Det er jeg GLAD for! Samme med min far, han er også gift og har det kjempe fint!

 

Ikke hold deg selv tilbake pga barna. Du er jo faktisk et menneske du å.

Barna vil forstå da de er eldre og er vant til at mor og far ikke bor sammen.