Min fødselshistorie (Litt lang)

[=Lillemora= Fødeklar<3]

Jeg våknet kl 06 på termindagen 6.oktober og gikk på toalettet. Oppdaget at jeg hadde blødd litt. Gikk å la meg igjen, og kjente jeg hadde små tak i magen. Ikke spesielt smertefulle, men vondere enn kynnere. Prøvde å ta tiden mellom dem, og det var ca 10-15 min. Lå og halvsov litt, og når samboern sto opp for å gå på jobb så sa jeg til han at jeg trodde noe var på gang. Vi ble enige om at han skulle reise på jobb, og heller evt komme hjem igjen om det ble nødvendig. Jeg regnet med at dette kom til å ta sin tid. Utover dagen fortsatte de små takene, men de tok seg liksom ikke opp. Jeg prøvde å slappe av så godt jeg kunne, og sov også endel innimellom. Sånn gikk resten av onsdagen.

 

Mot kvelden syns jeg takene dabbet av, og tenkte med meg selv at det muligens bare var maserier. Jeg fikk sove den natten. Og torsdagen kom og gikk på samme måte.

 

Da vi la oss natt til fredag 8/10 kjente jeg at takene i magen tok seg opp. De ble vondere og kom oftere. Gjennom natten var det ca 5 min mellom. På morgenen var de såpass vonde at jeg vekte samboern og sa at jeg gjerne ville han skulle bli hjemme fra jobb. Smertene økte på, og jeg måtte nå puste meg gjennom takene. Ringte føden ca kl 09 og de ba meg komme til en sjekk. Vi reiste til sykehuset, men ble litt skuffet da undersøkelsen kun viste 1-2 cm åpning. Vi ble bedt om å reise hjem og komme tilbake senere på ettermiddagen.

 

Hjemme fortsatte riene med ca 5 min mellomrom. De var vonde, og jeg prøvde å puste så godt jeg kunne. Kl 17 reiste vi tilbake på sykehuset, egentlig forberedt på å bli skuffet igjen, men heldigvis viste undersøkelsen 3-4 cm åpning. Jordmor sa jeg hadde jobbet godt gjennom dagen, og ville nå ta vannet for å få litt fortgang i sakene. Vi hentet bagen i bilen, fikk i oss litt mat og ble tildelt fødestue. Skrekkbladet fryd:) Vannet ble tatt ca 18.30, og ganske snart begynte riene å ta seg opp. Jeg skulle få epidural når vi kom til 4 gode cm åpning, og tenkte med meg selv at det sikkert ikke ville ta så lang tid.......jeg tok feil. Ble satt på drypp for å få litt fart på ting. Riene kom tettere og tettere, og var VONDE. Fikk lystgass uten noe som helst effekt. Ofte kom 2-3 rier rett etter hverandre, og jeg følte jeg ikke fikk tid til å puste i mellom. Ble sjekket etter 2 timer, men fortsatt bare 3-4 cm. Dryppet ble skrudd opp... Jeg gråt og var fortvilet. Skjønte at dette kom til å ta tid. Samboern var fantastisk, maserte ryggen min og ga meg drikke og pratet rolig til meg hele tiden. På dette tidspunktet lå jeg på siden i fødesengen. Syns det var helt forferdelig. Skjønte ikke hvordan jeg skulle klare meg kanskje hele natten på denne måten. Etterhvert hjalp de meg opp på beina, og jeg fikk en prekestol å henge over. Det hjalp veldig, hadde mye bedre kontroll over riene i den stillingen, og følte også jeg fikk bedre pauser mellom hver. Riene kom nå med ca1 min mellom.

 

Kl 23 hadde jeg endelig 4 cm åpning, og anestesilegen kom med epiduralen. Min reddende engel. Det var helt fantastisk. Jeg kommer ihvertfall aldri til å føde uten, det er sikkert! Smertene forsvant så og si etter ca 20 min. Jeg kjente fortsatt riene godt, men mer som et slags press enn som smerter. Det var nydelig, endelig fikk jeg hvile litt. Dryppet ble skrudd opp igjen, for dette tok for lang tid. På dette tidspunktet begynte babyen i magen å klage litt, han fallt i puls etter hver rie. Han taklet heller ikke at jeg lå på ryggen eller på siden, jeg måtte sitte eller stå oppreist. Etter 2-3 timer fant vi en stilling jeg kunne ligge litt i, så jeg fikk hvile litt. Men de måtte skru av dryppet, babyen var lav i puls.....

 

Kl 02 kom vakthavende lege inn, hun hadde fulgt med på babyen og ville nå ikke vente lenger. Han tålte riene stadig dårligere, og hun ville ha han ut nå. Det ble gjort klart til keisersnitt. Jeg var bare glad for at ting gikk fort herfra, jeg var redd for babyen og ville egentlig bare ha han ut.

 

Siden han ikke tålte at jeg lå på ryggen måtte de vippe operasjonsbordet mens de holdt på, så jeg nesten hang litt på siden.

Kl 02.40 kom endelig gutten vår til verden. Han var litt blå, men skrek så fort de jobbet litt med han. Det var fantastisk, jeg var overlykkelig for at han endelig var ute. 3260 g og 51 cm lang. En perfekt liten prins.

 

Jeg måtte bli på intensiven en stund, så pappaen fikk stelle han og kose seg med han noen timer alene. Litt trist å bli skilt sånn med en gang, men sånn ble det bare. På morgenen fikk vi eget rom på barsel og fikk sove og kose oss sammen. Jeg var i litt dårlig form dagen etter, men så kom formen seg gradvis. Vi reiste hjem på 3. dagen. Nå koser vi oss bare hjemme og nyter vårt lille vidunder.

 

Jeg har ikke blitt skremt av opplevelsen, syns virkelig vi møtte et system som fungerte. Alle gjorde jobben sin, raskt, og effektivt for å få lillegutt ut. Hadde ønsket å føde på vanlig måte, men når det ikke ble sånn så gikk det alikevel så bra som det kunne gå.

 

Lykke til alle dere som venter, opplevelsen å bli mor er fantastisk, gled dere! Kommer til å savne å være her inne, titter nok innom innimellom likevel;)

 

 

[Voyeur]

Gratulerer så mye med lillemann!

 

Så bra at du ikke har fått skrekken, og at du har hatt en fin fødselsopplevelse, selv om ikke ting gikk helt som planlagt!

Kjempebra at du deler historien slik at andre får lese at systemet fungerer som det skal;)

 

Kos dere, og lykke til videre!

[Voyeur]

Gratulerer så mye med lillemann!

 

Så bra at du ikke har fått skrekken, og at du har hatt en fin fødselsopplevelse, selv om ikke ting gikk helt som planlagt!

Kjempebra at du deler historien slik at andre får lese at systemet fungerer som det skal;)

 

Kos dere, og lykke til videre!

[cadence]

Gratulerer så masse:)

Godt at alt gikk så bra selv om det ikke ble som planlagt.

Kos dere masse, og lykke til videre:)