Når fortelle til familie/venner?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er en enslig kvinne som snart skal dra til København for inseminasjon med donorsæd. Bor og jobber på et lite sted. Øsker at de nærmeste skal få vite det men er usikker på når jeg skal fortelle det. Stoler ikke helt på at de vil klare å holde på hemmeligheten. Vil ikke at "alle" skal vite det før jeg vet at jeg er gravid og at alt er bra. Samtidig hadde det vært godt å ha noen å dele det med. Når og til hvem har dere fortalt det til?

[Snømusa2013]

Vi fortalte til min mor og mine svigerforeldre før vi dro, ønsket ikke å fortelle flere før vi visste at det ble til å fungere, og det gjorde det jo på 1. forsøk :-) Godt at noen vet!

[Isola71]

Hei,

 

Jeg er singel og har nettopp startet IVF-behandling. Jeg har fortalt det til de fleste vennene mine og alle er veldig positive. Jeg er en person som har behov for å prate om det som opptar meg, så for meg var det naturlig å fortelle hva jeg holder på med. Så har jeg noen som kan støtte meg både i oppturer og nedturer.

 

Broren min vet hva jeg holder på med, men moren min venter jeg med til jeg evt. blir gravid.

[tingeling71]

Jeg er singel og har nettopp vært i Køben for min tredje inseminasjon.

For meg har dette vært en lang prosess og til å begynne med snakket jeg med mange om dette, rett og slett for å høre reaksjonene deres. Men etterhvert som det ble mer seriøst fra min side så har jeg sluttet å prate om det. Jeg fortalte til mor at jeg ville prøve ut dette, men hun vet ikke at jeg er i gang. Jeg har mine utvalgte som jeg kan prate med om det og som jeg vet holder tett i forhold til andre. Totalt er det en som får vite alt før, under og etter ting skjer, 1 som får vite alt med jevne mellomrom og 1 som vet når jeg har vært nede og som får vite resultatet

For meg holder dette i massevis. Jeg har ikke lyst å fortelle noen flere. Jeg er litt sta og ønsker å få oppleve dette på samme måten som et par ville opplevd det - og de holder jo tett til det har gått 3 mnd. Så dersom jeg blir gravid så kommer jeg til å fortelle det når jeg føler for å fortelle det. Dette er min greie og alle som er nysgjerrige får bare lære seg å holde nysgjerrigheten i sjakk.

 

Men helt klart... en fordel å ha en å snakke med dette om for det kommer mange følelser i sving. Hva med å prøve å finne en her inne som bor i nærheten som går an å bli kjent med? Da vil du jo få en å snakke med som forstår deg bedre på kjøpet.

[satser & vesla]

Jeg var i tenkeboksen halvt år og tok den endelige beslutningen sammen med mine foreldre. Jeg ville ha deres "velsignelse" før jeg satte i gang. Er glad for at jeg innvolverte dem, de støttet meg hele veien og nå storkoser de seg som besteforeldre. Jeg fortalte også til min nærmeste venner. Resten fortalte jeg når jeg var ca 15 uker på vei. Jeg ventet så lenge pga jeg hadde mistet par ganger før og ville få duotesten unnagjort før jeg fortalte.