Forteller dere barnet at dere har brukt donor?

[Anonym bruker]

Hei alle dere som har brukt donor og er i et parforhold med en mann: Forteller dere barnet/barna at dere har brukt donor? Jeg er gift med en en mann, og vi vurderer å bruke sæddonor, men er usikre på hvordan det vil bli for barnet dersom vi på et eller annet tidspunkt må fortelle det at vi har brukt donor. Jeg er så redd for at barnet skal få problemer med å ikke kjenne sitt biologiske opphav. Det hadde vært fint å høre hvilke tanker og erfaringer dere andre har gjort dere omkring dette litt ømtålige temaet.

 

Er det ellers noen som har opplevd å bruke donor for så å få problemer med dette etter at barnet er født? For eksempel at den som ikke er biologisk forelder til barnet får problemer med sine følelser for barnet? Takknemlig for svar.

[Ugla er mamma!]

Nå er jeg ikke i et hetrofilt forhold...så for oss blir det naturlig å fortelle fra starten.

Men ja!

Åpenhet er omtrent en forutsetning for å benytte donor mener jeg. En ting er et faktum man har blitt komfortabel med. Noe helt annet er den enorme skuffelsen om barnet opplever at det har blitt løyet for, dersom dette skulle komme for en dag.

Som voksne mener jeg at vi må stå for de valgene vi tar for barnet, deriblandt hvordan vi velger å få barn.

Og om man ikke er komfortabel nok til å fortelle barnet om dette, så finnes det kansje andre alternativ?

 

Masse lykke til med valgene!

[Snømusa2013]

Hei!

 

Vi er som dere veldig nye i denne prosessen, men har rukket å bli gravid med donor :-) Vi har valgt full åpenthet for omgivelsene og vil også gradvis fortelle barnet om det. Grunnen til at vi har valgt åpen donor og å være åpne om det er fordi vi ikke ønsker å gå rundt å være redde for å "avsløre" oss på noen måte. Vi har slitt med å få barn i mange år og det er så mange som vet om det. Jeg tenker at det er bedre at barnet vet det fra tidlig alder enn å få et sjokk når han/hun er 13-14 år f.eks. Vi blir til å gjøre det til en naturlig ting, men heller ikke en altfor viktig sak. Min mann er helt med i prosessen og gleder seg til å bli pappa. Det er jo enda tidlig, er bare 5 uker på vei, men jeg har ingen tvil om at han elsker barnet like mye som meg! Det som kanskje er vanskeligst for han er å fortelle sine nærmeste omgivelser ( altså venner og kollegaer) om måten vi har gjort det på, siden det er manndommen hans det går ut på. Men vi har bestemt at vi blir til å si det til de nærmeste vennene direkte, hvordan det har skjedd og så får alle andre vite det hvis de spør. Alle får jo selvsagt vite at vi skal ha baby :-) Send meg gjerne en personlig melding hvis du lurer på noe annet!

 

Klem fra Mimix

[englegull]

Hei.

Jeg er heterofil, men singel. Jeg tenker at problemer med å ikke kjenne til sitt biologiske opphav vil være det samme, enten donorbarnet vokser opp med singel mamma, to mammaer, eller mamma og pappa.

 

Men.... tenker dere at det skal være mulig å holde dette hemmelig for barnet hele livet? Hvordan vil det være for dere å bære på denne hemmeligheten, og å vite/frykte at sannheten en vakker dag mest sannsynlig vil komme frem? Hvordan tenker dere det vil være for barnet å få vite dette i tenårene, eller kanskje enda verre: i voksen alder? DET tenker jeg vil være et svik mot barnet Jeg tror det minst skadelige for barnet, vil være åpenhet helt fra starten. I hvertfrall fra barnet er gammelt nok til å forstå/stille spørsmål ved hvordan barn blir til. Uansett har barnet kun 1 PAPPA. Donoren er bare en mann som hjelper pappa å bli pappa.

 

Når det gjelder fars følelser for barnet, har jeg ingen erfaring. Men jeg kjenner flere foreldre som har adoptert - de elsker sine barn høyere enn himmelen :-) Jeg kjenner også stefedre som har tatt stebarna til sitt hjerte og elsker sine stebarn som sine egne. Så hvis mannen din selv ønsker å bli pappa på denne måten, så tror jeg nok at følelsene kommer:-)

 

Om det ikke er så mange "donorpappaer" her - så kanskje en medmor kan svare? En medmor har heller ingen biologisk tilknytning til barnet.

 

Masse lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal man fortelle sannheten. Det synes jeg (uten tvil) barnet har krav på.

[Ster IL]

Enig med 22:08.

En annen ting er hva svarer du hvis dere er hos en lege som spør om det er allergier i fam?

Er så mange spørsmål vi har fått av feks leger som ikke vet at vi har donorbarn, vi forteller da at de er donortvillinger og donors side er og blir ukjent.

[bobbygirl♥♥m/tvillinggutter]

Hos oss er det jeg som trengte eggdonor, pappa er pappa. Dette er ikke noe jeg på noen som helst måte er flau eller trist over, det er sånn det er! Hadde det ikke vært for at en ung donor hadde doner egg til oss, ville jeg nok ikke vært gravid i dag. Dette vil jeg formidle til barna mine. Og har egentlig et ønske om å være åpen med de jeg kjenner også, syns det er for mye tabu rundt ufrivillig barnløshet som det er.

 

Men det er utrolig belastende å være åpen når man er midt oppi forsøk og ikke vet hvordan dette vil gå. Jeg tenker derfor at hvis jeg er så heldig å bli mamma denne gangen, skal jeg fortelle det til barna fra de er små, slik at det blir en det av historien om hvordan de ble til. Da har jeg kanskje også mot og krefter til å stå fram å være med å gi ufrivillig barnløse et ansikt? Jeg blir i allefall imponert og takknemlig hver gang noen andre gjør det for meg!

[vimssa]

Hei!

Jeg er kona til Eira2010. Vi har en datter på tre år født av meg og en liten sønn i magen til min kone.

 

Jeg tror helt ærlig at fruen og jeg føler akkurat den samme kjærligheten til vår datter. Vi elsker henne like høyt, er like frustrert over treårstrassen og like stolte av vårt lille vidunder.

Jeg skal innrømme at det er litt rart å være på den andre siden av et svangerskap enn sist gang, men det er ikke mindre verdifullt. Det å få barn er noe kona og jeg har valgt å gjøre sammen. På denne siden av svangerskapet er jeg fortsatt veldig opptatt av hva som skjer inne i magen og jeg prøver å involvere meg så mye som det lar seg gjøre. Jeg har ingen biologisk tilknytning til dette barnet, men jeg føler likevel at det er min sønn som ligger der inne og jeg gleder meg like mye som sist.

Det er mulig at jeg, som andre som ikke er full av mammahormoner, vil bruke litt tid på å sortere følelser etter fødselen, men jeg vet allerede at jeg ikke vil elske gutten vår mindre enn jenta vår.

[tingeling71]

Vimssa, bare lurer på en liten ting. Har dere gjennomgått en adopsjonsprosess for datteren deres? Bare lurer fordi jeg lurer på om man får lov til det i Norge. Tenker på en mulig fremtidig kjæreste/sambo/ektemann om det er mulig for han å adoptere det barnet jeg snart håper å bli gravid med.

[Anonym bruker]

Hei alle sammen, og takk for gode svar! Grunnen til at vi vurderer å ikke fortelle barnet om donor, er at vi hele tiden har tenkt at det vil være verre for barnet å ikke ha mulighet til å kjenne til/bli kjent med sitt biologiske opphav enn å vokse opp i uvitenhet om at pappa ikke er biologisk pappa (vi velger nok åpen donor dersom vi gjennomfører dette, men barnet har da uansett ikke rett til å få vite hvem donor er før han/hun er 18 år). I tillegg ville det nok ikke være så lett å fortelle dette til våre respektive familier, de fleste familimedlemmene våre er nok av den oppfatning at man ikke burde bruke donor for å få barn. Dette har med livssyn å gjøre.

 

Det skal også nevnes at vi har diskutert muligheten med en lege ved et norsk sykehus, og han anbefalte oss å ikke si noe til noen den første tiden, for så å se situasjonen an etter hvert. Men jeg ser selvsagt problemet med å holde dette hemmelig et helt liv - det kan ikke være lett. Og antageligvis er det heller ikke lett for barnet å oppdage dette i voksen alder, hvis det skulle skje. Men det avhenger jo igjen av hvor viktig biologisk far er for barnet. Dersom det ikke er viktig å vite hvem biologisk far er, og det først og fremst er sosial far som betyr noe for barnet, så vil det jo være tilsvarende mindre dramatisk å få vite dette i voksen alder.

 

I utgangspunktet er jeg nok av de som synes at dette ikke er helt enkelt, men vi er så desperate etter å få barn at vi vurderer alle muligheter. Vi må nok uansett tenke oss godt om før vi eventuelt går for bruk av donor. Godt vi har fora som dette der vi kan lufte problemstillingene våre :-)

 

[vimssa]

Hei!

Det skulle gå fint det =)

http://www.bufetat.no/adopsjon/innenlands/stebarn/