Redd for å ikke bli tatt alvorlig denne gang

[En lykkelig mor...]

Fikk en liten skjønn gutt i mars 2010 som allerede var veldig aktiv i magen. Dagen han ble født la jeg plutselig merke til at jeg ikke kunne huske noen bevegelser siden igår. Jeg ringte til sykehuset og ble ikke tatt alvorlig. Allikevel dro vi ditt og dem skulle ta UL bare for at jeg kunne sove rolig (det var det de sa til meg) Etter at dem hadde tatt UL gikk alt plutselig veldig fort. Legen som tok UL forklarte INGENTING. Han bare mente han skulle undersøke meg litt. Så tok han vannet!!!! Jeg skjønnte jo ingenting og spørte hvorfor han hadde tatt vannet. Han måtte feste noe på hodet til ungen for å kunne høre hjertelyden. 3 minutter senere var ungen ute (katastrofe kaisersnitt) Det eneste jeg husker var panik da dem løp med meg i senga over gangen. Alle løp, alle ropte noe,.... Jeg ble kobler til alt mulig og fikk narkose. MEN den hadde ikke virket enda da dem begynnte å skjære. Gutten min overlevde og er bare verdens herligste barn! Legene kom å unnskyldte seg etterpå. MEN er det en garantie for at det ikke skjer igjen???? Siden det har jeg aldri mer hørt noe om det!!! Ikke noe oppfølging INGENTING!

Ikke lenge siden måtte dem skjære ut en byll jeg hadde fått på armen med lokal bedøvelse. Og da kom alt opp igjen...jeg begynnte å gråte, å hyperventilere og hadde rett og slett panik! Sykepleieren anbefalte meg å ta en terapie. Men terapeutene avslo søknaden min!!!

 

Nå er jeg gravid igjen!! Jeg gleder meg veldig! Men det er mange, mange spørsmål som kommer opp:

Kommer jeg til å bli tatt alvorlig denne gang?

Følger de meg bedre opp(som de hadde lovt meg)? Og hvem tar ansvar for det?

Hvorfor merker ingen at ungen ikke hadde det bra sist gang?

 

OG jeg er livredd for KS!!! Livredd for at jeg en gang til føler at jeg bli skjært opp!!!

 

Noen som har opplevt noe lignende og hva har dere gjort???

 

 

 

[AO3]

Huff, for en opplevelse! Stort verre kan det vel neppe bli?! Jeg har ikke opplevd noe lignende, jeg har "bare" opplevd et vanlig hastesnitt hvor det slett ikke var så kritisk.

 

Det var jo fint at legen kom og unnskyldte seg i ettertid - til hans forsvar var det neppe tid til å gjøre ting annerledes, i en så kritisk situasjon som et katastrofesnitt er, er det ofte ikke tid til å informere mor/far om noe som helst. Da er alt fokus på å få barnet ut av magen, uten å kaste bort så mye som ett eneste sekund. Du har nå et friskt barn - takket være at DU fulgte med og tok barnets signaler på alvor + legen, som fikk deg på operasjonsbordet umiddelbart. Du skulle imidlertid fått gode forklaringer og oppfølging etterpå! Det kan det ikke være noen tvil om.

 

Jeg fikk fødselsangst etter min opplevelse (som, som sagt, ikke var på langt nær så traumatisk som din), og jeg fikk pga kommunikasjonsproblemer dårlig oppfølging etterpå. Da jeg ble gravid igjen, tok jeg mot til meg og fortalte ALT til fastlegen. Jeg har møtt kun sympati og forståelse fra fastlege, jordmor, gynekolog... I første rekke vil jeg anbefale deg å be om henvising til gynekolog på sykehuset, slik at du kan gå gjennom alt som skjedde forrige gang. Få svar på de spørsmålene det er mulig å få svar på (ikke sikkert at de kan svare på alt, det må du være forberedt på). Kanskje kan de si noe om hvordan det vil bli neste gang, i forhold til fødsel vs ks og om du skal ha ekstra oppfølging når du nærmer deg termin. Hvem som skal ha ansvar for oppfølgingen, må du få et klart svar på fra sykehuset. Legg en plan for oppfølgingen, få så mye forutsigbarhet som mulig. Ikke gi deg, du skal ikke være nødt til å gå rundt slik! Dessverre er det jo slik at de sterkeste, som står på og krever, får mest hjelp. I en situasjon slik den du er i nå, kan man være så langt nede at man ikke har krefter til å be om hjelp - men forsøk! Få gjerne med deg mannen din eller noen andre som forstår som støtte, hvis du skulle sitte der og gråte og ikke klare å si noen ting. Husk at du har vært gjennom et stort traume, og både jordmødre og leger er MENNESKER - de har nok ikke noen problemer med å forstå at dette har vært en forferdelig opplevelse for deg!

 

Ang at du fikk avslag på terapi - husk at avslag kan påklages! Jeg fikk også henvisning til gynekolog i retur først, de hadde misforstått problemstillingen, men da både jeg og fastlegen klaget på det, kom jeg inn med en gang.

[AO3]

Huff, for en opplevelse! Stort verre kan det vel neppe bli?! Jeg har ikke opplevd noe lignende, jeg har "bare" opplevd et vanlig hastesnitt hvor det slett ikke var så kritisk.

 

Det var jo fint at legen kom og unnskyldte seg i ettertid - til hans forsvar var det neppe tid til å gjøre ting annerledes, i en så kritisk situasjon som et katastrofesnitt er, er det ofte ikke tid til å informere mor/far om noe som helst. Da er alt fokus på å få barnet ut av magen, uten å kaste bort så mye som ett eneste sekund. Du har nå et friskt barn - takket være at DU fulgte med og tok barnets signaler på alvor + legen, som fikk deg på operasjonsbordet umiddelbart. Du skulle imidlertid fått gode forklaringer og oppfølging etterpå! Det kan det ikke være noen tvil om.

 

Jeg fikk fødselsangst etter min opplevelse (som, som sagt, ikke var på langt nær så traumatisk som din), og jeg fikk pga kommunikasjonsproblemer dårlig oppfølging etterpå. Da jeg ble gravid igjen, tok jeg mot til meg og fortalte ALT til fastlegen. Jeg har møtt kun sympati og forståelse fra fastlege, jordmor, gynekolog... I første rekke vil jeg anbefale deg å be om henvising til gynekolog på sykehuset, slik at du kan gå gjennom alt som skjedde forrige gang. Få svar på de spørsmålene det er mulig å få svar på (ikke sikkert at de kan svare på alt, det må du være forberedt på). Kanskje kan de si noe om hvordan det vil bli neste gang, i forhold til fødsel vs ks og om du skal ha ekstra oppfølging når du nærmer deg termin. Hvem som skal ha ansvar for oppfølgingen, må du få et klart svar på fra sykehuset. Legg en plan for oppfølgingen, få så mye forutsigbarhet som mulig. Ikke gi deg, du skal ikke være nødt til å gå rundt slik! Dessverre er det jo slik at de sterkeste, som står på og krever, får mest hjelp. I en situasjon slik den du er i nå, kan man være så langt nede at man ikke har krefter til å be om hjelp - men forsøk! Få gjerne med deg mannen din eller noen andre som forstår som støtte, hvis du skulle sitte der og gråte og ikke klare å si noen ting. Husk at du har vært gjennom et stort traume, og både jordmødre og leger er MENNESKER - de har nok ikke noen problemer med å forstå at dette har vært en forferdelig opplevelse for deg!

 

Ang at du fikk avslag på terapi - husk at avslag kan påklages! Jeg fikk også henvisning til gynekolog i retur først, de hadde misforstått problemstillingen, men da både jeg og fastlegen klaget på det, kom jeg inn med en gang.

[En lykkelig mor...]

Takk for innlegget ditt!!! Har nå endelig klart å fortelle alt til fastlegen. Han lovte meg at han skulle sørge for at jeg skal bli følgt opp skikkelig denne gang, Håper han gjør det å!!! Også har han sent inn papirene en gang til(for terapi) Så nå venter jeg på svar igjen! Håper veldig at fastlegen holder seg til det han har lovt meg siden jeg tror at det kan hjelpe meg med å slappe av bedre. Vi får se! Ellers prøver jeg å tenke minst mulig på fødselen og mest på det lille vidunderet som vokser inni meg :-) Hjertelig takk en gang til! Hjelper veldig å bli forstått!!! Føler det er så mange som ikke skjønner i det hele tatt hvor redd jeg er! Og det gjør det vanskelig å fortelle det til noen!!!

[bokormamma]

Jeg har heller ikke noen erfaring som kan sammenlignes, mine fødsler har vært drømmeopplevelser, men jeg tror meg80 har et godt poeng når hun ber deg søke opp en skikkelig gynekolog for gjennomgang av opplevelsen din.

Da jeg skulle ha nummer 2 hadde jeg blitt diagnostisert med hjerteproblemer, som gjorde at enkelte på føden heller ville at jeg skulle ta keisersnitt enn føde normalt, noe som skremmmer meg veldig. Jeg har en dyp, irrasjonell angst for KS og ville så gjerne føde normal, ettersom det var så fint første gang.

Fikk time hos overlegen på gyn, og han gikk igjennom hele fødselen første gang, tok en UL bare med henblikk på fødsel og snakket godt med meg. Da jeg gikk derfra var jeg SÅ letta, både fordi jeg fikk lov til å føde normalt og fordi all informasjonen fra ham hadde roet ned det nervøse hodet mitt. Anbefales!

[AO3]

Godt å høre at innlegget mitt hjalp deg! Håper du finner ut av dette, og klarer å slappe av i svangerskapet ditt. Veldig godt å høre at du klarte å fortelle om hva som plager deg til fastlegen, det er første steg! Et lite innside-tips fra helsevesenet: Det hender at henvisninger forsvinner/blir forlagt i systemet. Hvis det tar mer enn 3-4 uker uten at du hører noe fra sykehuset (eller hvor nå enn henvisningen er sendt), ta en telefon og spør om noen har kikket på den.