Hvilke tanker gjør dere dere om tykke damer?

[Anonym bruker]

Hva tenker dere når dere ser en overvektig dame? tenker dere at hun ikke har viljestyrke, er ressurssvak og vet for lite om kosthold? Eller er det andre faktorer enn bare størrelsen hennes som teller?

 

Jeg har vært ganske god og rund etter at jeg fikk barn, kunne fint kvittet meg med 30 kg uten å bli noe beinrangel.

Jeg har tatt det hele veldig med ro, koser meg kanskje litt mer enn jeg burde men trener jevnlig og er i god form, eller hva Kari Jaquesson vil kalle "fat but fit".

Jeg kler meg pent og går ikke ut av huset uten å stelle meg først. Har ikke vært skrekkelig plaget av overvekten min og tenker at det gjør jeg noe med når jeg er motivert for klibrød og cottagecheese - noe jeg ikke har vært hittil.

 

Men altså - for ungene mine sin skyld ønsker jeg ikke å være en mamma som folk ser ned på utelukkende pga størrelsen min.

 

Så, en liten undersøkelse blant dere frittalende dibbere - hva tenker dere når dere ser "en sånn som meg"?

[Anonym bruker]

Synes synd på "sånne som deg". Sikkert teit og det er jo sånn sett ikke synd på en person som selv har påført seg overvekt gjennom dårlig kost og lite aktivitet, men jeg tenker at man kan ikke være spesielt komfortabel i sin egen kropp når man har så mye ekstra.

 

Jeg tenker ikke stygge ting om overvektige, tror ikke de er dumme, uhygieniske og ekle.

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne med over 40 i BMI, og stort mer viljesterk enn det hun er blir en ikke. Ressurssterk er hun også. Aktiv med barna sine og er utrolig nøye med kostholdet til dem, de er slanke og fine barn. Problemet hennes er at hun fikk galt kosthold hjemme fra starten av, blitt insulinresistent og i tillegg har hatt det veldig tøft den siste tiden og derfor ikke hatt overskudd til å ta tak i problemet. Hun har utrolig mye kunnskaper om mat, og har forsøk diverse kurer over lange perioder (opp til 2 år på det lengste), men ingenting av det fungerer.

 

Siden jeg har denne venninnen og vet at alle er så ulike, så tenker jeg minst mulig på det når jeg ser veldig overvektige personer. Noen er sikkert late og ressurssvake, men lang ti fra alle. Eneste jeg kan tenke er "uff stakker, det ser tungt ut!" rett og slett av sympati fordi jeg selv veide 100 kg på slutten av ene svangerskapet mitt og husker hvor vanvittig tungt det var. Er normalvektig og la mye på meg pga svk.forgiftning.

[Anonym bruker]

Når jeg leser innlegget ditt, så er jeg mer overbevisst at Kari-damen har rett i at de fleste feite er feite pga. en eller annen form for latskap.

 

Jeg setter pris på at du på en måte innser det selv, og at ikke du leter etter unnskyldninger for hvorfor du er feit.

 

[Anonym bruker]

Jeg er selv slank. Har flere venninner som er overvektige, og en ting er sikkert og visst, og det er at jeg aldri ser deres overvekt. Jeg ser de som den kvinnen de er, uavhengig av kilo.

 

Jeg tenker ingenting om de pga deres vekt eller utseende. Det er personen de ER som har noe å si for mitt inntrykk av de.

 

Jeg tror det er veldig få der ute som henger seg opp i vekten til folk, eller utseendet deres i det hele tatt. De fleste har nok med å henge seg opp i hvordan de selv ser ut ;D

 

For meg betyr andres utseende ingenting.

[Anonym bruker]

Jeg tenker stort sett "stakkars". Av og til tenker jeg "heregud så dum".

[Anonym bruker]

jeg tenker at det må være jævla tungt og hemmende å være så store,så da synes jeg synd på dem fordi de er så hemma av vekta si,selv om de godt kan det til selv.

 

noen ganger synes jeg (desverre) det er litt ekkelt når det tyter ut både her og der,og skjemmes litt på deres vegne om de tar for stor plass slik at det "går utover andre" eks om de må ha to seter i en full buss,to seter i et fly etc.da synes jeg også synd på de samtidig fordi det er sikkert ikke så moro å måtte ha to seter for å få plass til en kropp.

 

når jeg ser en stor jente i gymmen min tenker jeg:Så bra at hun er her!at hun tør å bli med akkurat slik som hun er,det står det respekt av synes jeg.

 

de fleste ganger tenker jeg ingenting,men noen ganger blir jeg bare veldig fasinert(herregud,så teit!)feks når jeg ser program om megafeite folk fra USA(hvor ellers..?)jeg lurer bare på hvordan i all verden går det an å bli så stor??!at en kropp kan bli så stor og ikke bukke under er for meg et mysterium.

 

 

[Anonym bruker]

Kunne aldri falt meg inn å tenke "stakkars" eller "dum" om noen som er tykke!

 

Jeg kan synes synd på ekstremt overvektige mennesker fordi jeg skjønner at det sikkert ligger noe vondt bak vekten.

Noen bruker mat som en flukt fra traumer eller vonde følelser.

 

Jeg tar personer for hvem de er, ikke hvordan de ser ut!

[Anonym bruker]

Jeg tenker innimellom, "at de gidder å være tykke?". Ikke stygt ment, men fordi alt blir tungt når man er stor. Bare det å støvsuge huset til helgen f.eks.

Samtidig tenker jeg at de har mye mere muskler enn oss tynne, det må de jo ha for å holde vekten oppe.

Men tenker også hvordan de klarer å vaske seg ordentlig, altså de virkelige tykke. Når hånden ikke når bak på ryggen.

Og hvordan de klarer ha sex? Men det er jo når man ser mannen og damen er tykke begge to..

Ser for meg at alt blir et slit, men det er nå mine tanker.

Da er det lettere å være tynn og lat!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar jenter!

Bare for å presisere det jeg opprinnelig skrev så er jeg i god form selv om jeg er en tjukkas og oppfatter det sånn sett ikke som spesielt tungt. (gikk f.eks over besseggen i sommer uten at det var noe problem, men joda det hadde jo vært enklere med noen kilo mindre å dra på).

Jeg er heller ikke så tykk at jeg ikke klarer å vaske meg eller hemmes på andre måter, jeg er bare jevnt en stor dame. (for de nysgjerrige, jeg er 171 cm og veier 97 kg)

 

Setter uansett kjempestor pris på ærlige meninger, det er liksom slik at spør man venninner så skal de alltid skåne og være "korrekte".

 

tror jeg er litt nærmere det klibrødet nå... hehe...

 

HI

[Anonym bruker]

Når jeg møter overvektige for første gang har jeg nok noen fordommer som ligger og lurer i bakhodet. Det samme gjelder overvektige jeg ikke kjenner, men bare "vet om" i hverdagen (typisk kassadama i butikken osv). Men må vel sies at de fleste av oss har små fordommer i bakhodet når vi møter nye mennesker uansett om de er overvektige eller ikke, vi er jo preget av våre tidligere erfaringer og er ofte litt forutinntatt.

 

Men når jeg blir kjent med menneskene rundt meg pleier fordommene å forsvinne. Da får jo "ansiktet og kroppen" en personlighet jeg kan knytte det til og jeg glemmer overvekten. Men det er jo heller ikke alle jeg blir kjent med hvis de er litt mer perifere i omgangskretsen min.

 

Så i lys av det du tenker på med hva bekjente av ungene dine vil mene om deg, så kan det sikkert hende noen av de mer perifere kan ha enkelte fordommer. Men da ville jeg tenkt at: Ærlig talt, hvis de ikke har noe annet å sladre om enn andre folks vekt, så har de jammen et kjedelig liv selv!

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke noe spesielt. Jeg biter meg ikke merke i om mennesker er overvektige eller ikke, og det er jo uansett umulig for meg å vite hva som ligger bak så det er ikke opp til meg å plassere deg i bås.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at om de hadde fått en dag som normalvektige, så ville de garantert startet et nytt liv med kostholdsendring og trening dagen deretter!

Nå som jeg er gravid merker jeg hvor mye tyngre alt blir med ekstra kilo på kroppen (har lagt på meg 14 kilo og har gått fra BMI 20 til 25 nå) - føler meg helt hemmet, og det er ikke bare pga magen... puster og peser ved anstrengelse, knær og ledd verker når jeg trener, jeg har valker på ryggen, BH-stroppen lager stygge groper under klærne, lårene gnisser mot hverandre når jeg går + den generelle følelsen av å ikke føle meg tiltrekkende.. føler meg bare stor og klumpete. Og jeg har jo ikke virkelig blitt feit, bare fått et lag polstring under huden som ikke var der før.

 

Følesen av å være normalvektig, slank og sprek er virkelig helt ubetalelig, og jeg gleder meg som en unge til å løpe meg i form igjen, kjenne kondisen komme tilbake og kunne løpe trappen opp til jobb i 6 etg uten å bli det minste anpusten.

[Anonym bruker]

Tenker på samme måte som Kari. Sier meg enig i hennes utsagn.

Jeg er selv overvektig med mine 170 cm og 67 kg. Når jeg "hemmes" i hverdagen med min overvekt tenker jeg med gru på de som veier det dobbelte.

Men noen kler faktisk å være feite, så jeg tror HI her er en flott dame. Selv har jeg det meste rundt magen, slapp, dvask og lat er en dårlig kombinasjon.