Psykisk oppfølging etter hastekeisersnitt?

[Colubris]

Hei

Jeg driver research til en artikkel jeg planlegger å skrive i høst ang. keisersnitt. Det jeg er interessert i å høre er:

 

1) Når du hadde en hastekeisersnitt; fikk du tilbud om psykisk oppfølging? Da mener jeg muligheten til å snakke med fagpersoner om hvordan du opplevde det?

 

2) Har dere fått flere barn etter det og i så fall, hva tenkte dere om fødsel kontra keisersnitt for nestemann?

 

Bakgrunn for artikkelen er at media til stadighet skriver om den økende bruken av keisersnitt, vi får høre fra leger, jordmødre, eksperter osv. Men, vi får aldri høre fra de fødende selv ....

[Anonym bruker]

1)Endte med hastesnitt pga seteleie, fødselen stoppet opp på 9,5 cm.. Fikk ikke noe tilbud om oppfølging, men ba om og fikk snakket med en jordmor om det som skjedde under fødselen mens jeg var på barsel. Selv syntes jeg ikke det hele var traumatisk, men mannen min slet fordi han hadde blitt dårlig informert av jordmor under fødsel og han trodde det sto mye dårligere til med meg og barnet enn det gjorde..

2) Ønsker å føde vaginalt neste gang (er ikke gravid enda men prøver) men har jo forhøyet risiko for seteleie neste gang. Har fått vite at om det blir seteleie blir det planlagt snitt. Er det ikke seteleie setter jeg alle kluter til og håper på en "normal" fødsel neste gang...

[Colubris]

Tusen takk for raskt svar :-)

Lykke til med å bli gravid! Dette med far var interessant og han har det vel fint nå som han ser hvor bra det gikk med deg ;-)

 

Hilsen Colubris

[magica fra tryll]

1. Jeg tok hastesnitt med barn nr 4 pga høy likestand,-dvs han hadde aldri klart å komme ut den "vanlige" veien fordi han stod fast skjevt i bekkenet. Fikk ingen samtale el etterpå. Kunne nok godt hatt det siden jeg var veldig lei meg for at det ble ks. Selve operasjonen gikk veldig greit, og jeg følte meg trygg hele veien.

 

2. Har født en vaginalt etterpå, og skal føde en til nå i januar. Forhåpentligvis vaginalt igjen, selvom forrige fødsel ble veldig vanskelig på slutten. Jeg skal til samtaler pga denne fødselen før nestemann...

[silla g07,j11 (fødeklar!!!)]

Jeg hadde ett akutt keisersnitt grad , feb.07 under vanlig fødsel forsvant hjertelyden til babyen 3 ganger helt mot slutten av forløpet og da dro de bare fødesengen av sted uten å fortelle meg noe. Mannen min som hadde gått i kiosken for å kjøpe cola til meg ble nesten påkjørt av leger og fødeseng med meg i de tok seg ikke engang tid til å la meg ta på meg noe men jeg hadde heldigvis ett laken ellers hadde de dratt meg naken gjennom fødeavd på dagtid. På opr avd kom folk løpende fra alle kanter og ca 7 min etter vi kjørte fra fødestuen var babyen ute (var heldigvis overdosert med epidural i utgangspunktet). Jeg fikk se babyen og mannen min som fikk komme inn rett før babyen var ut av magen fikk babyen utlevert og skulle vente på meg på barsel. Jeg ble liggende på intensiv 2 timer mutters alene, klar og våken med mangespørsmål.

 

Måtte grine meg til en forklaring på hva som egentlig hadde skjedd og fikk en kort forklaring ikke mer enn det.

 

Ingen oppfølgning.

[Snart mamma til to. ~FØDEKLAR~]

Hei.

 

Jeg hadde hasteKS med nummer 1. Traumatisk fødsel generelt, men der hvor KS'et opplevdes som en befrielse for meg var det en ekstra påkjenning på barnefar. Fikk desverre ingen oppfølging senere, men det hadde absolutt vært en bra ting om vi hadde fått det.

 

Skal ha et nytt planlagt KS når barn nr to melder sin ankomst i desember. Dette rett og slett fordi jeg "har fått skrekken", stoler overhodet ikke på oppfølgingen jeg ville fått ved en vaginal fødsel. Har hatt jevnlige samtaler for fødselsangsten, uten nevneverdig effekt. Ganske trist og en smule bitter over at jeg dermed ikke får muligheten til å føde barn på naturlig vis (etter 2 ks blir det automatisk ks senere), men vi som foreldre tør rett og slett ikke å ta sjansen på å overlate babyens (og mitt) liv i hendene på personell som er mer opptatt av egne personlige meninger om hvordan fødsel etter boken skal være, enn av hva som faktisk skjer på fødestuen i øyeblikket.

 

Mitt hovedpoeng er nok at sålenge man ikke har vært igjennom et hasteKS selv bør man heller ikke uttale seg så bastant som de fleste av helsepersonellet gjør. Og heller ikke dømme de som dermed igjen velger et nytt KS ved neste fødsel.

[Colubris]

Tusen takk for svar! Det er fin bredde på svarene her inne!

[Anonym bruker]

1. Haste keisersnitt okt. 08. Jeg fikk svangerskapsforgiftning og ble satt i gang 3 dager før termin. Etter mange smertefulle timer uten særlig fremgang og mye styr (personalet rota, så epidural fungerte ikke) ble det keisersnitt. En befrielse der og da. Kroppen var helt i kjelleren etter et vanskelig svangerskap med minimalt med søvn de siste 3 mnd. Husker jeg bare lå og rista på operasjonsbordet. Helt sinnsykt! Så det ble en meget traumatisk opplevelse som fortsatt henger litt ved meg. Lå på sykehuset i 12 dager pga. svangerskapsforgiftningen, men fikk ikke en eneste samtale med hverken jordmor eller lege om fødselen, til tross for at jeg ba om dette etter noen dager. Fikk et lite brev i posten etter 2 mnd om at jeg kunne møte på sykehuset for å snakke med jordmor på kvelden 19. desember... Jeg møtte ikke til denne samtalen. Jeg føler fortsatt en slags bitterhet over denne fødselen, og tror helt klart jeg kunne hatt godt utbytte av en samtale.

 

2. Venter barn nr. 2 i januar/februar. Har foreløpig hatt et problemfritt svangerskap (i motsetning til det forrige) og er instillt på å føde vaginalt. Håper alt skjer naturlig, ...at jeg ikke blir syk, at jeg slipper å settes igang, at fødselen ikke varer lenger enn 10 timer og "at alt går etter planen"

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg hadde hasteks med førstemann i 2001. Var ett langt og vanskelig fødselsforløp, og baby satt fast skjevt i bekkenet og kunne derfor ikke ha kommet ut vanlig vei uansett. Til tross for ul tidligere på dagen "så" ikke jordmor dette og det ble prøvd med både tang og vakuum, som ikke fungerte. Det resulterte bare i at baby fikk ett stor kutt under nesen etter tangen som ikke lukket seg ordentlig, og at med andre forsøk med vakuum rev de av huden på toppen av hodet til baby. For meg der og da var det ikke så traumatisk siden jeg var helt utslitt etter å ha vært i fødsel i nesten 2 døgn og var bare mentalt borte, men barnefar hadde det veldig kjipt på slutten. Ingen snakket til han, og ingen forklarte noen ting, han så blodet sprute oppover frakken til jordmor da vakuum koppen glapp og da kom det en gjeng mennesker inn som bare trillet meg raskt avgårde. Ute i gangen besvimte jeg, og ble lagt i full narkose, så resten husker jeg ikke noe av. Imens sto mannen min igjen på fødestuen helt alene uten noen som helst oppfølging og ingen tok kontakt med han. Først etter 20 min hadde noen kommet og spurt han hva han gjorde der inne.... Så for han var dette veldig traumatisk. Omsider ble han hentet og fikk se baby som så ut som hun hadde fått grundig juling stakkar, men alt sto bra til bortsett fra smerter fra sårene hun hadde fått. Han satt så i 4-5 timer med baby og fikk ingen informasjon om hvordan det hadde gått med meg, bare at jeg lå på intensiven.

Da jeg våknet etter narkosen lå jeg helt alene på ett rom i nesten 1 time før noen kom inn og fortalte meg hva som hadde skjedd og at baby var ok. Det var den lengste timen i mitt liv tror jeg. Fikk en forklaring om at det var veldig travelt denne dagen.

 

I tiden etterpå fikk jeg ingen tilbud om samtale eller spørsmål om hvordan jeg følte det. Ikke mannen min heller som virkelig kunne trengt å få litt oppfølging. Det gikk jo helt greit med oss etterpå, og ting gikk veldig fint. Vi var nok mest sinte fordi det gikk så langt før noe ble gjort, og at baby fikk såpass hard medfart. Føler beslutningen om ks kunne vært tatt mye tidligere i forløpet og at vi da hadde sluppet unna kaoset og påkjenningene på slutten. Føler også at far virkelig ble oversett og burde fått mye mer informasjon underveis.

 

Vi skal ha vårt andre barn nå, og for meg var det ikke aktuellt med vaginal fødsel. Har ingen respekt for jordmødrene på dette sykehuset og stoler ikke på at de nå "lover" en flott fødsel osv. Jeg skal ha planlagt ks, og føler at det er tryggest. Ingen kan overbevise meg om å prøve noe annet. Fikk innvilget ks nå ganske lett på grunnlag av hva som skjedde sist, og er glad for det. Hadde vi ikke fått dette innvilget hadde vi reist til privatklinikk i utlandet og betalt selv, enkelt og greit.

Hadde ikke fødselsangst eller noe problemer med å skulle føde sist, men etter hva som skjedde kan man vel si at jeg har fått veldig fødselsangst nå, og om det ikke fantes tilbud om keisersnitt hadde vi ikke fått flere barn.

 

[xyzaa]

Jeg ville gjerne nevne en viktig siden av denne økende bruk av keisersnitt. Nemlig at det for NOEN visse grupper gravide kvinner tvert imot ser ut til å ha blitt MER RESTRIKTIVT med keisersnitt. Og her kan jeg nevne:

 

1)

De med tidligere (haste)keisersnitt - gruppen som du henvender deg til her. En gang i tiden het det "en gang keisersnitt, alltid keisersnitt". Etter hvert var det noen som ivret for å skape en MULIGHET for VBAC (vaginal birth after caeserian) for de som ønsket det. Men tilslutt ble det slik at mange MÅTTE føde vaginalt selv med tidligere keisersnitt (haste- eller planlagt).

 

Riktignok blir det fortsatt automatisk keisersnitt etter 2 tidligere keisersnitt - i hvert fall de aller fleste fødestedene i Norge.

 

2)

Andre grupper som en gang i tiden (før 90-tallet tror jeg) fikk automatisk keisersnitt eller tilbud om keisersnitt, ser ut til å være:

- Eldre førstegangsfødende

- Personer med diabetes

Dette er grupper som beviselig har en høyere risiko for komplikasjoner ved vaginale fødsler, men som i dag må kjempe for en evt. planlagt keisersnitt i likhet med andre.

 

Jeg kan ikke dokumentere disse påstandene mine ovenfor, for jeg har ingen liste over de forskjellige stedene jeg har lest disse ing. Men dette er mitt samlet inntrykk av det jeg leste fra 90-tallet (før jeg skulle føde, og da var det i bøker, det var før Internett sin tid) - og helt til nå.

 

Jeg tilhører ikke nøyaktig målgruppen du henvendte deg til, men det kunne godt ha blitt hastekeisersnitt på meg. Det ble tangforløsning, og mannen min fortalte senere at operasjonspersonale var tilstede i tilfelle det skulle bli keisersnitt.

 

Oppfølging måtte jeg selv ta initiativ for, en god del senere. Tror ikke hjelpeapparatet var så godt utbygd da jeg fødte, på 90-tallet. Men de andre innleggene her gir også inntrykk av at man fortsatt må ta kontakt selv. For noen pasienter er det bare å ringe fødselspoliklinikken/ svangerskapspoliklinikken, hvis det ikke er gått for lang tid etter fødselen. Jeg måtte ha en henvisning fra fastlegen, og da ordnet det seg.

 

For å svare på spørsmål 2, (som en nesten-hastekeisersnittpasient, vet ikke om dette er av interesse) - familien vår fikk ikke flere barn. Brukte prevensjon og var passert 40. Ble gravid én gang, mindre enn ett år etter fødselen og tross prevensjon, men spontanaborterte kort tid etter. Jeg ville ha ønsket keisersnitt ved en evt. neste fødsel. Det var også sosiale forhold som egentlig ikke lå til rette for flere barn i vår familie.

[AO3]

1) Det var tilbud om psykisk etterfølging, men det var det ingen som fortalte meg! I epikrisen fra sykehuset sto det at jeg kunne komme til samtale etter tre mnd hvis jeg ønsket det. Det var det ingen som fortalte meg, dessverre... Jeg fant ikke ut av det før jeg, mange måneder senere, ba om kopi av journalen min.

 

En jordmor på barsel var den eneste som så at jeg hadde det vanskelig (både fysisk og psykisk, jeg hadde store smerter), og ba meg komme tilbake en kveld hun hadde vakt for å snakke (etter at jeg hadde dratt hjem fra sykehuset). Det reddet en hel del for meg der og da, men var ikke nok til å hindre at jeg etterhvert utviklet fødselsangst mm. Hun kunne f.eks. ikke besvare mange av spørsmålene mine rundt fødselsforløpet, siden det stort sett var gyn-spørsmål. Imidlertid var det mye bedre enn ingen ting.

 

På seksukerskontrollen var jeg hos en jordmor på fødestua som åpenbart ikke hadde lest noe journalen min i det hele tatt - hun trodde jeg hadde hatt en ukomplisert fødsel, jeg måtte fortelle henne at jeg hadde tatt haste-ks. Hun virket ikke interessert i å høre om min opplevelse, hun var mest interessert i barnevogna jeg hadde kjøpt og at arret mitt så fint ut.

 

Så tok jeg til slutt mot til meg, da problemene og tårene virkelig hadde begynt å tårne seg opp (det tok flere måneder) og ba jordmor på helsestasjonen sende henvisning til sykehuset om samtale. Sykehuset presterte å rote bort henvisningen min. Det tok fem måneder(!) før de "fant" den - den dukket ikke opp før jeg sendte brev og ba om å få tilsendt journalen. Da fikk jeg imidlertid time i en fei, og hadde en veldig fin og opprivende samtale med gynekolog (ikke han som tok ks, det var en vikar) og jordmor som var til stede under utdrivingsfasen. Dette skjedde ca 8-9 mnd etter fødsel. De (spesielt legen) tok seg god tid, besvarte alle mine spørsmål, og jeg følte absolutt at de tok meg og mine traumer på forhånd. Dette var nok en samtale jeg skulle hatt mye tidligere...

 

Som du kanskje skjønner, det VAR et apparat klart, men pga flere uheldige omstendigheter falt jeg utenfor systemet.

 

2) Jeg er gravid nå. Jeg har medisinske (fysiske) grunner til at jeg må ta ks igjen, men jeg hadde uansett fått beskjed (før den medisinske grunner ble klarlagt) om at jeg ville få ks neste gang hvis jeg ønsket det. Helt ærlig: Jeg hadde neppe fått flere barn hvis jeg hadde trodd at jeg ville blitt tvunget til å føde vaginalt neste gang. Det er veldig synd at det har blitt slik, for jeg var så positivt innstilt til å føde i utgangspunktet! Men med de erfaringene jeg har i bagasjen, er det utenkelig for meg å føde igjen. Det er nå uansett ikke aktuelt, siden det høyst sannsynlig vil ende i nok et hastesnitt.

 

Denne gangen har jeg klart å være ærlig rundt hvordan jeg hadde det forrige gang, og har hatt ekstra oppfølging i forhold til det. Jeg har blitt møtt med stor sympati og forståelse av både fastlege, jordmor og gynekolog.

 

Du tar opp et veldig viktig spørsmål - jeg vet ikke om du har lest forskning rundt fødselsangst og ks tatt på indikasjonen mors ønske, men det har jeg. Konklusjonen er at de fleste som får ks på mors ønske er flergangsfødende som har en eller flere traumatiske fødselsopplevelser bak seg. Flere skriver at det viktigste man kan gjøre for å forhindre at kvinner ber om ks uten medisinsk grunn, er å sørge for at de får en god fødselsoppevelse første gang. Riktignok ER det fødsler som vil ende i inngrep og mer eller mindre dramatikk uansett, men måten det blir håndtert og kommunisert på, både der og da og i ettertid, har mye å si for opplevelsen og hvordan den vil huskes i etterkant.

[AO3]

PS: Jeg vil forresten oppfordre deg til å legge ut innlegget ditt på skravle og anonymforumet også, det er slett ikke sikkert at svarene du får her inne er representative.

[Colubris]

Tusen takk for svaret ditt!

 

[Night 78 - keiser og prins]

Jeg hadde et haste- eller akutt keisersnitt da det 12 dager over tiden viste seg at babyen min var 31 % for liten og helt uten fostervann. De prøvde sette i gang fødselen, men var redd for helsa til babyen der inne. Da operasjonsteamet avsluttet et keisersnitt, turte de ikke vente lengre, og kjørte meg avgårde. De sa ikke noe om dette underveis i forløpet, men jeg skjønte fort hvor det bar. Jeg hadde venefloner og maskiner alle veier. Opplevelsen av selve keisersnittet var veldig fin. Gutten var frisk og rask og hadde nok tolt en fødsel, men det kunne de jo ikke vite på forhånd.

 

1) Jeg fikk ikke tilbud om noen oppfølging. Har heller ikke fått kopi av epikrisen/journalen noe jeg i ettertid har hørt man skal få med seg hjem? Fikk heller ikke samtale med jordmor etterpå. Ble bare fortalt av en barnelege at de hadde tatt en biopsi med mistanke om endometriose og at det ville gjøre det vanskelig å bli gravid. Dah? Hvem bryr seg når man er tåkelagt etter operasjon og i lykkerus over ny baby. Etterpå derimot dukket sprøsmålene opp. Måtte til slutt få fastlegen til å høre med sykehuset om resultatet på 6 ukers kontrollen. Det viste seg at jeg ikke hadde endometriose. Fikk også svært lite informasjon om såret og hvordan det skulle behandles, gro etc og hvor lenge man kan forvente å blø etter et keisersnitt etc. Følte meg forlatt rett og slett. Mannen var vel bare helt totalt forvirret og har ikke fått tilbud om noe som helst.

 

2) Jeg er nå 3 mnd på vei og håper på mine knær at jeg slipper ett til keisersnitt!! Blir det seteleie el komplikasjoner får jeg ikke føde, og det river i meg. Det har hengt over meg siden jeg hadde KS sist... Det irriterer meg også at praksisen er så ulik fra sykehus til sykehus. Jeg vil føde!!

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har også vært igjennom et haste snitt. Ble satt i gang 8 dager over termindato pga SF. Hadde da gått med mild SF i noen uker og hadde ellers et tøft svangerskap bak meg. Igansetting ble vellykket og fødselen kom i gang. Ble en svært smertefull opplevelse.

Ved 10 cm åpning stoppet fødselen opp (selv med drypp) og sønnen min lå som stjernetitter. Lå med full åpning i flere timer, hvor leger og annet personell var inn og ut og mange samtaler. Jeg var i ørska pgs smertene og ikke tilstede.

Ble k.s og der og da var det en befrielse og bli fult smertelindret og å få det barnet ut.

Selve snittingen var grei. Men var mange lange dager etterpå med mye smerter etter såret. Synes det var vanskelig å være mamma, samtidig som jeg trengte tid til å leges. Fikk ikke noe tilbud om oppfølig i ettertid. Hadde en fødselsamtale på gangen mens jeg stelte mitt barn.. Den tok vel 2 min, og jeg klarte ikke følge med, for var nok for meg å prøve å stå på mine to bein.

Men fikk meg at han sa at jeg hadde fått oppleve både pose og sekk..

Både fastlege, h.s lege og h.søs prøvde vel å ta opp temat i ettertid, men da har jeg ikke ønsket å snakke om det.

Det har vært for tøft.

 

Er gravid igjen nå, 4 mnd. Og ba på førstekontroll om en henvisning til sykehuset får samtale. (har flytta så nytt sykehus) skal på dette denne uka. Og jeg gruer meg! Jeg ønsker først og fremst ikke et nytt snitt, men om fødselen ikke starter innen termin så ønsker jeg det. Vil heller IKKE blir førsøkt satt i gang igjen. Da dette ble så uheldig for meg sist.

Håper at samtalen går bra, og sykehuset kan infri mine ønsker og at jeg da endelig kan kose meg resten av svangerskapet.

Om ikke så må jeg ta med meg fødselen til et sykehus som ønsker meg det beste og som ikke kun tenker økonomi!

 

 

[Live&Spire]

Hei "Snart mamma til to"!

 

Når jeg leser innlegget ditt så er det som om jeg skulle ha lest om meg selv. Hadde noe som kalles "katastrofesnitt" med førstemann og fikk null oppfølging etterpå.

 

Er nå gravid med nr 2 og har fått så stor fødselsangst at jeg ikke klarer å sove og er kvalm hele døgnet....

 

Har nå dato på planlgt keisersnitt i mars. Må til samtale på sykehuset for fødselsangsten. Tror neppe det kommer til å hjelpe mye. Tilliten er brutt og argumentene om at vaginal fødsel er best for barnet og at de alltid har full kontroll biter ikke lenger på meg. Jeg stoler heller ikke på at oppfølgingen kommer til å bli bra nok under vaginal fødsel. Følte vel aldri at jeg ble hørt forrige gang, ei heller hadde de tid til meg... fikk hele tiden følelsen at jeg "burde skjerpe meg"....

[Live&Spire]

Hei "snart mamma til to."!

Når jeg leser innlegget ditt så er det som om jeg skulle ha lest om meg selv. Hadde noe som kalles "katastrofesnitt" med førstemann og fikk null oppfølging etterpå.

 

Er nå gravid med nr 2 og har fått så stor fødselsangst at jeg ikke klarer å sove og er kvalm hele døgnet....

 

Har nå dato på planlgt keisersnitt i mars. Må til samtale på sykehuset for fødselsangsten. Tror neppe det kommer til å hjelpe mye. Tilliten er brutt og argumentene om at vaginal fødsel er best for barnet og at de alltid har full kontroll biter ikke lenger på meg. Jeg stoler heller ikke på at oppfølgingen kommer til å bli bra nok under vaginal fødsel. Følte vel aldri at jeg ble hørt forrige gang, ei heller hadde de tid til meg... fikk hele tiden følelsen at jeg "burde skjerpe meg"....