Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Skrevet

Hei!

Eg ber på ei lita jente som eg veit eg skal miste, kanskje under svangerskapet, under fødselen eller nokså rett etterpå. Det er ikkje slik me hadde sett det føre oss, men no er det ein gong slik og det er ikkje så mykje å gjera med det. Me gler oss over så lenge eg kjenner livsteikn frå litle tulla vår. :)

Trisomi 18 er altså ein dødeleg kromosomfeil.

Til alle dykk som ser fram til fødsel og eit lite under i hendene: gled dykk stort og elsk dei mykje. Eg har innsett at borna våre har me berre til låns, og dei fortener all vår kjærleik i dag! Me veit ikkje kor lenge me får ha dei hos oss.

Lukke, lukke til med fødslane dykkar!!! Håpar det går riktig godt med dykk alle!!!!! :)

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Dett var veldig trist å høre og føler med dere! Håper dere får god støtte fra familie og venner. Vi vet aldri hvor lenge vi får være med barna våre.... det kan skje oss noe og det kan skje barna noe. Vi må ta godt vare på stundene vi har sammen.

Skrevet

Så utrolig trist at dette forekommer (Trisomi 18 altså)... Livet er skjørt.

 

Ønsker dere lykke til :)

 

 

Gjest Lykkeliten dagmamma
Skrevet

Huff det var veldig trist å høre! Det minner meg på å ikke ta noe for gitt, og være takknemmlig for at den lille har det bra der inne....

Føler med dere og kan egentlig ikke forestille meg hvordan det er, men håper dere tar godt vare på hverandre, og greier å sette pris på den lille lånte tiden dere har/får!

 

Skrevet

Som du skriver, barna våre er bare til låns, det er så riktig! Livet er bare til låns.....Jeg beundrer dere for at dere er så sterke!

Skrevet

Ja, livet er skjørt ,og man må ta vare på de øyeblikkene man får. Utrolig trist og høre historien din og håper det tross alt går bra med deg og familien din, ta vare på hverandre.

Skrevet

Tusen takk for mange gode ord og lukkeønskingar! Det varmer! Me har det fint, tross alt! Mannen min og familien min ellers er til stor støtte og hjelp, og kanskje, ikkje minst den herlege son vår på snart 1,5 år! Han er lukkeleg uvitande om alt som skjer med mor, far og "bitteliten". Så han er solstråla, og kjem med empati når han ser mor er lei seg.

Me lever i dag, og nyt dagen i dag, og eg gler meg over alle livsteikn eg kjenner. Det er jo eit liv eg ber inni meg!

Så får den triste dagen koma når tida er inne. Eg veit at eg går ikkje gjennom den sorga aleine!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...