Barn som slår/biter. Hvordan gripe det an?

[Anonym bruker]

Vet det er vanlig altså, at barn begynne å knuffe på hverandre, lugge osv i denne alderen. Men hva gjør dere når 1åringen gjør noe slemt? Min lille på akkurat ett år gjør aldri noe slemt mot andre barn, men han slår storebroren sin, katten og meg!!! Kan også bite hvis han blir sur. Jeg var nok litt dum og lot han "gnage" på hånden min en periode da han hadde vondt i tennene (han bet aldri kjempehardt lissom) Men nå synes jeg det er vanskelig å skille mellom når han har lyst til å kosegnane og når han f eks vil gnage og når han faktisk biter meg fordi han ikke får viljen sin..

Tar dere tak i hånden til barnet og sier streng nei? Også får dere bare DET gliset tilbake? Det er slik jeg gjør det hvertfall.. sukk..

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ja, tar hånden og sier nei med litt streng stemme, evt viser hvordan hun skal strykeforsiktig og sier "være god". Det gjør jeg bare dersom hun ikke er sint når hun slår, når hun er sint bare stopper jeg henne. Blir litt feil å vise henne hvordan man er god når hun er sint, er jo lov å være sint, men ofte slår hun jo bare for å se hva som skjer. Er hun på armen da, så blir hun også satt ned på gulvet om hun forsøker mer, og jeg snur ryggen til henne og går en annen vei. Samme med biting. Hun får et strengt "nei, ikke bite, det er au!", og så blir hun fjernet fra den hun biter og vi flytter oppmerksomheten helt bort fra denne. Nå biter hun veldig sjeldent da, men hadde en som bet mer som liten, og om han bet andre barn, så sa vi nei og så trøstet vi det barnet som ble bitt og overså helt han som bet. Det var ganske effektiv.

[Anonym bruker]

hadde problemer med biting da tvillingene mine var små. Den ene ganga fikk den ene bitt av et lite stykke på ryggen til den andre.vi hadde da hatt xantall tilfeller med biting. ikke like alvorlige da.Men følte at grensa var nådd så da tok jeg litt pepper på fingen min å putta i munnen på biteren. gjorde dette hver gang de bet hverandre. etter 3 dager. så slutta bitinga. de fikk drikke etter 1 min eller så. var svigermor som tipsa meg hun hadde måttet gjøre det med det ene barnet sitt som var en biter.

[Anonym bruker]

Vet ikke om det er riktig men ved biting roper jeg au. Hadde et tulltak en periode der han bet. Aldri i sinne men det kom ofte i den perioden han var mest plaget med tenner. Sluttet med det ganske fort.

 

Ved slåing (heller aldri vært i sinne han har gjort det, mest når han skal være god slik jeg er med han) tar jeg hånden forsiktig og stryker den på kinnet mitt også sier "å så god du er". Fungerer kjempefint til han blir for ivrig å skal gjøre det fort. Men han blir flinkere.

 

Å det smile ved "nei" er en standar uansett. Det gjelder nok bare å være konsekvent tror jeg. Det er nok noe alle barn gjør.

[Anonym bruker]

Når datteren vår var ett år og lugget eller slo, tok jeg bare hånden hennes rolig vekk og ba henne ikke slå/lugge, men heller stryke eller klappe og viste henne hvordan. Da hermet hun alltid etter meg og problemet var løst.

Nå er hun to og vi har (bank i bordet) foreløpig ingen stor utfordring med lugging, biting, kloring eller liknende. Hun kan prøve seg for å sjekke reaksjonen vår, men så lenge vi uten å lage et nummer av det forklarer "ikke sånn, det gjør vondt. Gjør heller sånn" og viser henne et mer kjærlig alternativ, så velger hun alltid det sistnevnte.

 

Er hun sinna og slår meg, ignorerer jeg første slaget som stort sett er en halvhjertet bevegelse med hånda mot meg for å markere hvor sint hun er. Skulle det komme ett slag til, løfter jeg henne bort fra meg og sier bestemt "ikke slå" før jeg går tilbake til det jeg holdt på med. Kommer hun tilbake og er like sint, gjentar jeg prosessen med å flytte henne vekk fra meg men uten å si noe. Kommer hun tilbake og er lei seg eller usikker på "hva nå?", får hun trøst. Vi gir rett og slett minst mulig oppmerksomhet til negativ oppførsel og mest mulig respons på ønsket oppførsel. Hittil har det funket som en kule. Beste tipset vi har fått i alle fall når det gjelder barneoppdragelse.

[Mjølkekua]

Vi hadde dette problemet ved 14 mnd alder. Han bet en annen i barnehagen hardt på kinnet (åhh, så flaut!), og det ble et realt bitemerke der.

 

Vi ba barnehagen slå hardt ned på det og tok tak i det hver gang vi opplevde lignende hjemme. Dette gjorde vi ved å si strengt "nei" og eventuelt "fy", og fjerne han fra situasjonen. Vi er ikke hardhendte, men jeg er bestemt i bevegelsene.

 

Vi gjorde ikke forskjell fra "kosebiting" og biting, da det ofte virket som han prøvde seg først med et lite bitt, for å se reaksjonen vår og hvis vi ikke reagerte tok han hardere tak. I ettertid kunne vi se at han bet hyppigere i perioder når han fikk tenner, men det skjedde kun to ganger i barnehagen og bare den ene gangen ble det bitemerke. Nå er det han som har blitt bitt i barnehagen av en av de mindre barna:-p

 

Når han var ca 18 mnd begynte vi forsiktig med å ta han vekk fra situasjonen og snakke til han om hva han har gjort som er galt (nå er det ikke biting som gjelder). Nå er han 22 mnd og vi setter han på nederste trinn i trappen når han gjør noe han ikke får lov til (og som han vet godt han ikke får lov til). Så forteller vi han hvorfor han sitter der, og at han ikke får komme derfra før vi sier i fra. Da pleier han å sitte der i ca 1 minutt før vi gjentar hvorfor han må sitte der, og så ber vi han si unnskyld til oss eller lillesøster, eller vi ber han om å ikke gjøre sånt igjen (feks hvis han kaster maten gang på gang på gulvet). Det pleier faktisk å fungere, og jeg må legge til at det ikke er ofte vi trenger å bruke denne metoden - kanskje en gang hver uke/annen hver uke.

 

Er han virkelig tverr (har skjedd et par ganger) går jeg opp på rommet (hans) med han og gjentar samme prosedyre der (lukker døren og går ut). I begynnelsen virket det som om han synes det var en lek, men nå de siste to mnd virker det som han har skjønt poenget med både trappa og rommet.

 

Det har hendt han blir skikkelig tverr/sutrete og vi ikke skjønner hva det er (han har ikke gjort noe galt), og at det virker som ingenting hjelper. Da pleier vi å ta han med ut på trappa (uansett vær og vind) og snakke om noe annet. Da pleier han å slutte å gråte/surmule. Så tar vi han med inn igjen når vi er enige om at vi ikke skal gråte og tulle mer.