Fikk resultatene fra morkakeprøve i London

[Anonym bruker]

 

TENK så HELDIG man er når man får den beskjeden at man har et FRISKT barn i magen!!!!!

 

Du burde jo være OVERLYKKELIG!!!

 

Da betyr det vel IKKE hvilket KJØNN det er???

 

Og er du så opptatt på at det er JENTE som beyr mest for deg i verden, så tenk på den lille uskyldige gutten i magen din som IKKE har bedt om å komme til en verden til en mor som IKKE ønsker HAM!!!

[SFB]

Enig med Anonym 11:14 21.10.2010. Vi mener absolutt ikke at kromosomsyke barn er mindre verdt. Det er ikke derfor vi er lei oss over å ha fått en slik diagnose på barna våre. Men faktum er at har barnet en kromosomfeil, har det også følgetilstander. De har ofte hjertefeil, enten dødelige, eller som må opereres, de har ofte feil på andre organer, dødelige eller som må opereres. Noen har gode leveutsikter, andre kan man håpe vil leve i timer/dager/uker, maks fire til seks år. Er det rart vi da syns det er trist å få en slik diagnose på barnet vårt? Og at barnets kjønn blir en bagatell i forhold?

[Anonym bruker]

SFB

 

Har vært inne på minnesiden deres, og synes det er en nydelig side.

Beklager så mye det tapet dere har lidd, og ser samtidig hvor mye dere fikk ut av de timene dere hadde henne.

 

Sier meg ellers enig med deg, at barnets kjønn UANSETT er en bagatell i forhold til de sykdommer de små kan være født med, eller få senere i livet.

 

Samtidig har jeg en forståelse for at man kan bli "skuffet" når man tror man får det kjønnet man "ønsker" seg, for så å få beskjed om at det blir det motsatte kjønnet. Men tror faktisk ikke det er en skuffelse som sitter dypt, og en skuffelse men fort kommer over.

 

Synes SFB at du/dere må være utrolig tøffe som valgte å fortsette svangerskapet selv om dere hadde fått beskjed. Jeg hadde ikke greidd det nettopp pga av "redselen" for hvor vondt det måtte være å kun få ha barnet hos seg noen timer. Kall det gjerne feighet, men det hadde vært altfor tøft.

 

Ønsker dere lykke til videre.

[SFB]

Har ikke noe med å være tøff eller ikke å gjøre, men om en voldsom binding til barnet fra tidlig i svangerskapet. Klarte ikke se på henne som et upersonlig foster, hun var allerede barnet mitt da vi dro av gårde for å ta duotest rundt uke 12. Jeg ønsket ikke hun skulle dø, jeg ville hun skulle leve lengst mulig, i magen og kanskje til og med bli født i live. Sikkert vanskelig å tro når man ikke har opplevd noe tilsvarende selv, men det føles faktisk som en gave å ha fått oppleve denne spesielle jenta mi. Etter at sjokket over å ha et sterkt funksjonshemmet barn i magen hadde lagt seg, kom kjærligheten til dette barnet med voldsom kraft, mye voldsommere enn jeg opplevde i de tre forestående svangerskap med friske barn.

Selvsagt er jeg lei meg for at hun ikke er hos meg idag, jeg er lei meg for at hun ikke var frisk og fikk leve, men jeg er veldig glad for at jeg gikk hele veien med henne, og ikke selv tok avgjørelsen om når hun skulle dø. Tror det ville vært mye vanskeligere for meg å leve med senere.