Da var det over for denne gang...

[Tre små troll :)]

Var gravid med barn nummer tre i uke 10 og gledet meg sånn til lille nurket som skulle komme ca 7. mai. Leste at flere her inne hadde termin rundt samme tid og var så spent på tiden som skulle komme. Tenkte aldri tanken at det kunne gå galt - det har jo gått bra to ganger før. Jeg vet at det skjer med VELDIG mange, men jeg tenkte faktisk nesten ikke at det var en mulighet.

 

Men så for en uke siden hadde jeg en ørliten sporblødning i trusa. Tenkte at det sikkert var normalt og slo tanken ut av hodet - jeg har jo tross alt vært igjennom dette to ganger før og vet at det er normalt. Men så kom det litt mer blod, og jeg ble mer usikker. Ringte legen for time, men den rakk jeg aldri. I går kveld begynte jeg å blød kraftig. Spesielt når jeg løftet på barna mine, da kjentes det som jeg tisset på meg. I do kom det masse blod og store mørke klumper. Jeg tenkte at dette neppe kan gå bra. Men man håper jo til det siste.

 

Ringte til slutt legevakten fordi jeg blødde så mye. De sendte meg videre til sykehuset hvor jeg under GU fikk beskjed om at jeg dessverre hadde abortert. Gynekologen fant rester av noe som lignet et foster utenfor livmoren. Utifra bildene av livmoren på ultralyd mente hun at fosteret nok hadde død for en ukes tid siden. Altså omtrent da jeg fikk den første blødningen. Jeg vet at de sikkert ikke kunne gjort noe da, men nå er jeg så forbannet på meg selv for at jeg ikke sjekket det da. Og for at jeg fortsatte som normalt. Jeg vet jo at man ikke skal løfte etc etter en blødning og ta det helt med ro.

 

Så nå sitter jeg her da, uten min lille baby i magen. Babyen som var så godt planlagt og ønsket! Det føles litt uvirkelig - som om jeg snart skal våkne opp og skjønne at det bare var en vondt drøm.

 

De ville holde meg på sykehuset over natten til observasjon, men jeg orket ikke ligge der alene. Så dro hjem i går natt kl 2.30. Var litt legende å komme hjem til mine to deilig barn, og tenke at jeg er heldig tross alt. Men den lille som skulle komme i mai kommer jeg alltid til å savne!

 

Nå har jeg lyst til å bare hive meg utpå igjen. Jeg tenker at det som kan få tankene bort fra dette er om jeg fokuserer på fremtiden og det å bli gravid igjen. Med førstemann ble jeg gravid på 2. forsøk uten eggløsningstest. Med de to neste brukte jeg test og ble gravid på første forsøk begge gangene, så jeg vet at jeg blir fort gravid. Håpet er at jeg kanske er gravid igjen om 2-3 uker. De sier jo at du får eggløsning igjen 2-4 uker etter en SA, og hvis jeg er riktig heldig sitter det kanskje første gangen nå også. Har noen av dere erfaringer?

 

Noen mener man skal vente 1 mens, men har lest at det egentlig ikke finnes forskning for dette, og at man bare sier det fordi man mener at kroppen trenger litt tid. Gynekologen sa at man pleide å si 2 sykluser tidligere, men at det gjør man ikke lenger, så det var bare å prøve igjen.

 

Jeg gråter en skvett innimellom, men prøver å fokusere på at vi kanskje er så heldige å ha et lite frø i magen om en måneds tid. Så blir det kanskje sommerbarn istedenfor vårbarn...

[lille knerten]

Det er trist når slikt skjer, men det var nok ikke noe du kunne gjort uansett. Et løft til eller fra hadde nok sikkert ingenting å si. Det var (litt hardt og brutalt) nok ikke meningen denne gangen. Men det er likevel kjipt når du er kommet såpass langt på vei.

Det er nesten bedre at det skjer såpass tidlig i svangerskapet enn når man er kommet lenger på vei. Ei venninne av meg mistet i 6 mnd og da er det vanlig fødsel. En trist fødsel.

Hiv deg rundt med en gang:) Det gjorde vi. Vi mistet i beg av august og nå er jeg 8+2 på vei igjen. Eggløsningen kom som den alltid har gjort. 14 dager etter føste dag i siste mens. Og da regnet jeg min SA som siste mens, noe som viste seg å være korrekt.

Kos med dine herlig barn og litt ekstra mye med din mann om ca 2 uker, så går det nok din vei på nytt igjen.

Lykke til:)