Bare jeg her inne som ikke gleder meg til ul??

[har4barn]

Jeg er nå litt over 17 uker og skal på ordinær ul om litt over en uke - og jeg gruer meg så fælt at jeg i perioder ikke får sove på natta. " Alle" her inne snakker om at de gleder seg sånn til å se hvilket kjønn det er . Jeg er først og fremst opptatt av at h*n er i live. Historien min er også sånn at jeg har opplevd å komme på ord. ul at babyen var død. Det sitter igjen i kroppen som et sjokk, så denne gangen har jeg heller ikke tort å dra på tidlig ul. Vet det er dumt, men. Hadde jeg kjent masse liv, så hadde jeg kanskje vært roligere, men det lille jeg kjenner tør jeg ikke stole på. Den gangen det gikk galt trodde jeg at jeg hadde kjent liv, men det var bare tarmene. Det kjentes helt likt ut, og jeg ventet nr 4, så jeg hadde jo kjent spark før, og visste hvordan det skulle kjennes ut. Derfor er jeg hele tiden usikker.

 

Noen flere som bare gleder seg til det hele er overstått??

[Anine78]

Jeg også er veldig redd for at de skal finne noe galt med babyen. Sist glemte jeg helt å spørre om kjønn fordi jeg var så stresset fordi det skulle være noe galt.

 

Fortsatt en måned igjen til jeg skal nå, men kommer helt sikkert til å grue meg like mye som sist når det nærmer seg.

[J -76]

Jeg hadde det på samme måte, men trosset skrekken og tok et par tidlige UL. Jeg var likevel skrekkslagen før og under den ordinære UL, men det gikk bra til slutt for min del - det gjør det helt sikkert for dere også! Sjansen for å oppleve et dødt foster i uke 18 igjen er vell minimal, men forstår at dette sitter i følelsene og ikke fornuften. Ønsker dere alt godt og at dere får en god opplevelse under UL. Jeg vil anbefale dere å si noe om redselen før undersøkelsen slik at jordmor er klar over det. Stor klem og oppmuntringstanker fra J

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

Hei har4barn

 

Hadde ordinær UL for 3 uker siden i morgen, tiden før dette gikk med til lite søvn, kvalme og tårer. Dagen for UL måtte vi stoppe bilen 3 ganger på vei til sykehuset, da jeg måtte kaste opp av nervøsitet. På ultralyden klarte jeg ikke føle meg gla, enda vi så lillegutt sparke og kave rundt der inne, først etter all undersøkelse av han var overstått, og han var bekreftet frisk, så turte jeg å være glad for å se han!

Har hatt 2 ultralyder før den, uke 6 og 15, og var like reddnervøs for dem.

I morgen skal jeg på ny UL (får tett oppfølging fordi jeg hadde for tidelig fødsel sist, uke 21) Og jeg er like redd og nervøs nå, enda jeg kjenner dagelige spark (siden uke 13) og har kjent spark utenpå magen nå. Er fortsatt redd for at det ikke er som det skal, at noe skal være galt, at lillegutt bare skal dø fra oss, eller at fødselen skal starte opp.

 

Kan godt forstå deg, det beste å gjøre er nok å forberede seg mentalt på det værste.. Høres nok helt forferderlig ut, men er slik jeg har det, kan ikke føle 100% lykke, er 21+5 i dag, skal ha ultralyd en gang i månden, og håper følelsene blir anderledes etter denne uka! At jeg enderlig kan senke skuldrene og kose meg med voksende mage.

[2prinserOg1engel]

Jeg har det på samme måte...gruer meg som bare det. For meg er ultralyd en medisinsk undersøkelse og ikke noe som skal til for å tilfredsstille min nysjerrighet. Jeg er gravid for 3. gang, mistet en jente i april i år etter at ordinær ultralyd viste at hun var svært syk og ikke kom til å overleve. Selv første gangen jeg gikk gravid var jeg redd for ultralyd, har aldri gått rundt med kun en tanke i hodet, om hvilket kjønn det er. Det er for meg helt uvesentlig. Kjenner jeg blir skikkelig provosert når det er kun er det som mange tenker på når de skal på ultralyd. Men som regel går jo alt bra :-) Jeg for min del har hatt mange ultralyder denne gangen, men det er fordi vi får oppfølging på St. Olavs.. Er i uke 15 og gruer meg vannvittig mye til ordinær ultralyd selv om dem mener at babyen er frisk denne gangen. Det går nok bra denne gangen :) Lykke til!!!!

[AO3]

Jeg har ikke din tunge forhistorie, men likevel gruet jeg meg forferdelig til den ordinære ultralyden, selv om jeg kjente liv daglig, helt sikkert. Var så redd for at noe kunne være galt... Jeg tror det er mange som ikke tenker så nøye over at ultralyden faktisk først og fremst er en medisinsk undersøkelse, og at det faktisk er noen som får tunge beskjeder på UL. Fokus er veldig ofte på å få vite kjønn fordi man ønsker å vite om man skal handle rosa eller lyseblått, og at det skal bli så gøy å se på barnet...

 

Skulle nesten ønske at jeg også klarte å tenke slik, i og for seg, men det gjør jeg ikke! Heldigvis har jeg enda ikke tatt en UL som ikke har gått bra, da. Barn nummer to i magen nå!

[Purr+Purrfect]

Jeg ble også helt sprø når UL nærmet seg.. Alle var sååå spente, jeg var bare dritnervøs for at det skulle være "noe". Verste var at de ikke så kjønn, så mannen ville at vi skulle ta en UL til nå senere, og jeg var like "sprø" da. Nå vil jeg ikke ha flere UL! Hehe. Skjønner ikke hva det er, men du er ikke alene tydeligvis!

[har4barn]

Det er ok å se at det ikke bare er meg som kjenner det slik. I dag måtte jeg gå hjem fra jobb pga lite søvn igjen i natt(kvalme og hodepine). Ble liggende i to timer å tenke på ul, mangelen på spark og alle mulige katastrofetanker. Tror det blir mange, lange netter fram til neste fredag. Heldigvis skal vi ha høstferie etterpå, så kanskje jeg kan ta meg igjen da.

[Makko med to små gutter]

Kjære deg det er jo ikke rart du gruer deg!!!!! Har du noen å snakke med? Kanskje du kan få deg en ekstra jm time?

 

Sist gledet jeg meg. Men denne gangen var jeg bare nervøs. Har nå vært på 4UL (pga en alvorlig infeksjon hos meg), tatt fostervannsprøve og fått bekreftet at gutten er frisk, men likevel greier jeg ikke å glede meg. Jeg er rett og slett redd for at han skal være syk, eller påvirket av antibiotika'n jeg har gått på... -Heldigvis er gutten veldig responsiv! Ligger jeg på rygg og dytter i magen, sparker han nesten uten unntak tilbake :-)

 

Tror mange ikke skjønner hvor ufattelig vanskelig og trist det må være å miste et barn man "bare" har hatt i magen i 20uker (har vært forskånet for det selv, men det knyter seg i magen bare av tanken). -Det er nok mange som tenker at "det er jo bare et foster man ikke kjenner".

 

Når vi var inne på UL nr 2 og hadde tatt fostervannsprøve greide min søster å spørre om kjønn (på msn), FØR hun kom på å spørre om de kunne si noe om ungen var syk (om han hadde vært smittet, hadde han ikke overlevd)...

 

Lykke til! Du kjenner spark, og det forteller deg iallefall at h*n er i live!

[AlmaN]

Huffameg, du har det virkelig vanskelig. Det er forståelig at du er redd noe skal være galt etter det du har opplevd. Det eneste som hjelper er vel at tiden går og at fosteret utvikler seg normalt. Jeg har hatt et par tidlige aborter og har også vært veldig bekymret i starten. Ikke slik at jeg har kastet opp, men har i alle fall sovet veldig urolig natta før ultralyd og kanskje flere netter før. Jeg har heller ikke tatt tidlig ul blant annet fordi jeg da bare blir ekstra nervøs.

 

Jeg reagerer også på de som bare snakker om kjønn, de må ha det utrolig lett tenker jeg som ikke trenger å bekymre seg. Jeg tenker først og fremst på om fosteret er i live, og deretter om alt ser bra ut. Det er ikke "gøy" på se forsteret på ultralyd heller, men interessant.

Men nå har jeg fått et barn og er på god vei med nr. to, og da merker jeg at jeg slapper mer av. Nå kan jeg være opptatt av kjønnet og andre ting som ikke betyr noe, klær og utstyr osv. Men med førstemann var jeg hele tiden redd for å kjøpe ting til han, også etter han var født og i lang tid. Tenk om noe skulle skje med han. Man blir preget av å miste.

 

Glede seg 100 prosent, nei hvem greier det? Kanskje i korte øyeblikk, men det er mye alvor med å vente barn også. Du er likevel veldig heldig som er gravid og ikke minst har flere barn fra før.

Lykke til i alle fall!

[har4barn]

Tok mot til meg går og ringte legekontoret. Fikk komme inn nesten med en gang. Fastlegen min hadde høstferie, men han jeg kom inn til var veldig forståelsesfull. Han fant fram doppleren, og verdens vakreste lyd kom fram med en gang. Jeg felte noen lettelsestårer da.

Følte at mange tonn forsvant fra skuldrene mine - h*n lever!

Sov godt i natt, og satser på at tiden fram mot ul neste fredag ikke skal bli så slitsom som den kunne blitt.

 

Ha en fin dag, alle sammen!!!

[AlmaN]

Så godt at du fikk høre hjertelyden og endelig fikk slappe av! Kjenner meg godt igjen i den uroen, og den lettelsen det er å høre lyden. Jeg har også felt noen tårer av lettelse, det skal ikke så mye til.

 

Nå er du vel snart i uke 18(?) og da kommer du snart til å kjenne liv så mye oftere og mer tydelig. Jeg er i uke 21 nå og det har tatt seg opp veldig de siste par ukene. Det er såpass harde dunk at det ikke er noe tvil:) Men klart, småen sover jo av og til, og det passer dårlig når jeg trenger bekreftelse på at det står til liv.

 

Vi blir nok aldri helt rolige, det kan liksom alltid skje noe. Og da skal vi være parat til å gripe inn. Men det er også en bra ting, vi tar ikke noe for gitt. Og når barnet endelig kommer vil h*n føle seg veldig velkommen, tror jeg.

[Tøvsjura]

Jeg skjønner godt hvordan du har det! Jeg grudde meg helt forferdelig til ultralyd da jeg ventet nr.2, hadde ikke kjent så mye liv og hatt smerter i magen dagen i forveien. Var nesten på gråten da vi skulle inn, livredd for at de skulle finne noe galt, heldigvis gjorde de ikke det og vi har i dag en sunn og frisk jente på 1 år. Gruer meg også denne gangen til ultralyd i uke 18. Mistet i 11/12 uke tidlig i sommer og har derfor kviet meg til tidlig ultraltyd. Er 13 uker på vei nå og det virker som alt er som det skal være, men har ikke spurt legen om henvisning til tidlig ultralyd selv om jeg kanskje nå er nødt siden jeg har mistanke om tvillinger.

Håper uansett at ultralyd-undersøkelsen går smertefritt for seg når den tid kommer selv om jeg vet jeg kommer til å skjelve som et aspeløv pga nerver.

[Makko med to små gutter]

Godt legen din tok deg på alvor. Hjertelyden er bare herlig å høre når man er bekymret!

 

Lykke til alle sammen!

[Mamman til Stella og Håkon]

jeg grugleder meg!

er livredd for å ikke se liv jeg også, selv om jeg var på ul i uke 11 og alt var fint da...

 

fint at du hørte hjertelyden spurte jordmor om jeg fikk det, men hun ville ikke i tilfelle hun ikke fant hjertet osv...

 

lykke til

[Theaen]

Huff, jeg gruer meg selv jeg. Tidligere har jeg gledet meg. Men etter at fler rundt med har opplevd spontantabort, så har jeg begynt å bli nervøs for at det er noe galt. Synes det er alt for lenge å vente til ultralyd om 2 uker.