Andre single her?

[leonore.1]

Er ikke sammen med barnefaren. Vi har et godt forhold, men er ikke kjærester - blir derfor litt ensomt på ett vis. Er det andre i samme situasjon?

[Gjest]

Jeg er nok i samme sitasjon som deg ja,... Er ikke sammen med barnefaren, men har vert mye frem og tilbake med oss i to år!

Grunnen til at vi ikke er sammen er at han har problemer med å forplikte seg, så trenger ikke si at han ble STEIK forbanna når han fikk vite at eg var gravid! Han mente at eg hadde lurt han osv.... Det har eg jo selvfølgelig ikke gjort!!

Jeg gav han grei beskjed om å tenke seg grundig om, og gi en lyd når han får tenkt seg om på ka han vil gjøre... Det er nå halvannen uke siden han fikk vite det og eg lurer utrolig mye på ka han tenker på og om han heller til en eller annen side.....

 

Men eg skal ikke presse han til noenting har eg funnet ut...han må bare få tenke seg ferdig og gjøre som han vil, kan ikke tvinge han til noe bare fordi eg vil det...

 

Jeg er forresten (bare) 5+4... Du da?

[sarahmor]

Singel jeg og. Var sammen med barnefar i over 4 år, vi var forlovet men ble forlatt 2 uker før jeg oppdaget graviditeten. Var ganske trist i begynnelsen, synes de første 12 ukene var harde å komme gjennom alene+ at vi lå litt i krig. Han ville jeg skulle ta abort men det var uaktuelt.

Nå har han blitt mer involvert,vært med p 3 ul, vil være med på svangerskapskurs og fødsel sier han, men jeg stoler ikke helt på det.

Han sier at vi kanskje blir sammen igjen, men ikke akkurat nå, men nå begynner jeg å planlegge livet uten ham.

 

Jeg er 20+2 så hører ikke hjemme p 1 trimester, men alle virker så "tosomme"

[Vimemor]

Singel jeg også.

Så fort vi flyttet sammen vendte han totalt om, å ble skikkelig drittsekk.

Mange har spurt meg om jeg virkelig vil ha barnet nå som jeg ikke er sammen med Bf.

Helt IDIOTISK spm etter min mening, selvfølgelig skal jeg ha den lille engelen min.! <3

 

 

Er 12+1 idag.

 

[leonore.1]

Tydeligvis noen andre single, men dessverre noen triste historier. Tipper likevel at barnet blir en stor lykke.

Jeg er 5+6 og kjenner lite bortsett fra litt ømme pupper. Er litt rart å vurdere alt på egnehånd - valg av sykehus, valg av duotest eller ikke (er 38 år), navn.... Ja dere vet alle rare tanker som dukker opp, Barnet har en far, men i og med at vi ikke bor sammen er det lett for at jeg diskuterer med meg selv og kommer til en konklusjon

 

Hvordan er det med dere?

[sarahmor]

Ja, jeg gleder meg masse ivertfall ) Vi prøvde i mange år så han er svært etterlengtet, er litt opp i åra jeg og, 34. I begynnelsen følte jeg meg redd og ensom, nå er jeg lykkelig. Men synes synd på bf egentlig, jeg tenker liksom mer og mer på alt han vil gå glipp av. Jeg vil være sammen med gutten min hver dag, han vil etterhvert få annenhverhelg! Og jeg aner ikke hvordan han har tenkt å bli kjent med ham i babyperioden. Babyer knytter seg jo til de som er der daglig, ikke 1 gang i uka...Men er hans valg, overhodet ikke slik jeg ville ha det.

Synes det er vanskelig jeg og, har valgt å ta mellomnavnet til bf som navn,men han forventer at gutten skal ha hans etternavn....Det vil ikke jeg, blir meg som får foreldreansvaret....er det ikke da sånn at det er mitt etternavn han skal ha? Har du tenkt på etternavn enda?

 

 

[leonore.1]

Har faktisk tenkt på navn og for meg er det helt naturlig at barnet får mitt etternavn. Heldigvis har ikke bf noe i mot det, tror han bare er strålende fornøyd med å skulle bli far.

 

Er dere enige om annenhver helg - jeg ser med skrekk og gru fram til annenhver uke - prøver bare å fortrenge det.

[leonore.1]

Har faktisk tenkt på navn og for meg er det helt naturlig at barnet får mitt etternavn. Heldigvis har ikke bf noe i mot det, tror han bare er strålende fornøyd med å skulle bli far.

 

Er dere enige om annenhver helg - jeg ser med skrekk og gru fram til annenhver uke - prøver bare å fortrenge det.

[Januarjente <3]

Jeg har aldri vært sammen med barnefaren. En relativt komplisert historie, men jeg har hele tiden visst at jeg ville bli alene med barnet. Har hatt mange tunge tanker rundt hvorvidt det er forsvarlig å la henne vokse opp uten en far, men etterhvert har jeg blitt tryggere og tryggere på at "alt ordner seg". Nå gleder jeg meg mest til å møte babyen!

[Jente0411*Høygravid!*]

Dere som har vært sammen med faren..Hvordan takler dere det å være alene? ser ut som at jeg blir alene jeg og, etter 3 år, samboerforhold og til og med forlovet. Føler meg lurt..om det er lov:S helt jævelig å er redd jeg mister babyen pga bruddet. (psykisk sliten og sånt.) han har nemlig alltid vært den rette for meg, jeg er den første han har hatt noe særriøst med,og den første på mange måter,er så redd han bare finner seg en annen etter å ha sagt: det er såå spesielt, jeg venta på den rette,du er den rette osv.. han er en veldig ordentlig person da, han sier til og med at om det blir slutt, vil han ikke klare noen andre (ikke at det plager meg liksom,vil jo bare ha han jeg!) er redd for alt akkurat nå!

[sarahmor]

Vi bor i hver vår by et stykke unna så annenhver uke blir håpløst når gutten begynner i bhg og skole, så vi har vel mer eller mindre blitt enige om annenhver helg, og en dag i uka om han får anledning til det.

 

Håpet11 du høres akkurat ut som meg. Vi var sammen over 4 år, forlova de siste mndene. er fremdeles sikker på at vi er ment for hverandre, men begynner nå å planlegge og regne med at det blir meg og babyen egentlig. Det er trist og sårt men sånn er det. Var fullstendig knust de første ukene etter bruddet, hadde lyst til å ta livet av meg så smerten kunne forsvinne.

Han sa at jeg var det beste som noengang har skjedd ham for bare 1 år siden, dette var det første alvorlige forholdet for ham og,vi skulle begynne med prøverør, det gikk til slutt den naturlige metoden.

Han har fortalt meg at han trenger tid, og at vi kanskje blir en ordentlig familie. Men jeg tror det er en måte å holde meg på gress på.

 

Og du spontan aborterer ikke på grunn av sorg. Leste mye om det rundt bruddet, for var også livredd for det. Jeg fant nemlig ut, uken etter at jeg fant ut jeg var gravid at han hadde en internett kjæreste som skulle komme til norge nå i sommer, da var jeg vel rundt 6-7 uke,de aller farligste, kranglet og "kriget, hadde mange søvnløse netter, men gutten er frisk og aktiv i magen min, nå er jeg 20+3.

Leste også at de som var gravide da de mistet mennene sine 11/9 2001, fødte alle sammen, så det skal ikke ha noe innvirkning.

 

Det går over all smerten og følelsen av at du ikke orker eller kan klare deg alene, det gjør du. Jeg sier til alle nå at jeg aldri kommer til å elske noen andre og er ferdig med menn, men alle bare fnyser av meg. Og jeg vet de har rett for livet går videre også treffer vi noen som er mye snillere mot oss.

Selv om jeg er singel og har økonomiske vansker pga nav har jeg aldri vært lykkligere , det tok noen måneder men nå bare gleder jeg meg til gutten min kommer. Det blir nok tøft til tider ja, men livet er tøft men nå dreier livet seg om å beskytte og gi babyen min en god start i livet og det vet jeg han vil få selv om det blir med meg bare.