utroskap ! tilgir ?

[Anonym bruker]

min samb var utro mot meg i helga med ei bekjent/vennine, elsker min samb og han påstår han elsker meg. Har egentlig kasta han ut og gitt han forlovelses ringen. men lurer på om det er noen her som har opplevd dette ? kan jeg komme over det og fortsette livet sammen med min samb som jeg egentlig elsker ? lurer på om jeg har forhastet meg med å kaste han ut, men føler egentlig at jeg ikke kan leve med det som han har gjort selv om jeg skulle ønske at jeg kunne det.

 

skønner dere og noen som kan hjelpe meg ?

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon og det er ikke lett - så føler virkelig med deg. Jeg var typen som mente at slikt kunne ikke tilgis og om det skjedde, så var det rett ut! Men når det skjedde meg så var det ikke like enkelt... Jeg valgte å tilgi og samboeren gjorde alt "riktig" i forhold til oss og meg. Han slutta å gå ut, har egentlig mer eller mindre slutta å drikke...er ihvertfal veldig sjeldent og han gjorde alt for å vise meg at dette virkelig var ett feilsteg og en skikkelig fylleblemme. (Han var en av de som ikke tåler sprit og som blacka litt ut og gjorde ting han aldri kunne gjort edru.) Nå, mange år etter, har vi det supert og må innrømme at jeg tenker sjeldent på det, så jeg har absoludt kommet over det. Jeg føler at avgjørelsen min var riktig og at vi i dag har det veldig fint sammen, så angrer ikke. Lykke til med valget, God klem til deg!

[Strandloppa og lillebror]

Jeg har ikke vært i samme situasjon selv, men vil gjerne kommentere allikevel.

Jeg forstår at dette må være forferdelig vondt for deg. Kan ikke tenke meg et større svik. På en annen side visker ikke en slik episode ut alt man har skapt sammen i et forhold.

Dersom du velger å prøve å tilgi, vil dere måtte gå igjennom en prosess for å komme dere på beina igjen. Det vil ta tid, men kanskje dere kan komme styrket ut av det?

Jeg vil anbefale deg å bestille time til parterapi hos familievernkontoret i din kommune. Det er gratis.

Lykke til!

[Anonym bruker]

tusen takk for svar, ja det er mye av det som dere skriver nå jeg har tenkt, var også den som aldri skulle tilgi en slik ting viss jeg opplevde det, men så sitter jeg her da og tenker helt andre tanker nå når jeg er oppi det hele. kommer nok til å gi han en skjangse, men lurer på om jeg trenger å få ham ut av hus for en stund for å bearbeide dette med meg selv eller kommer jeg til å klare å komme over dette med å bo sammen med ham og ha ham rundt meg ? huff, å oppleve en slik ting unner jeg ingen, helt grusomt å elske en man slik, men i samme øyeblikk avsky han pga det han har gjort, sitter med så blannede følelser. det å tenke på at han har tatt på en annen kvinne kysset henne og eventuellt skal gjøre det samme med meg med tiden, det tror jeg kommer til å bli tøft og ta lang tid før føles greit

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg opplevde det samme like etter jeg fant ut at jeg var gravid med førstemann. Helt grusom følelse som ikke kan beskrives!! Hadde også bestemt meg for at jeg aldri kunne tilgi noe sånt. Det var ennå så tidlig så spørsmålet om abort kom opp. Men det var han jeg ville ha og barnet mitt som jeg også ville ha. Tror det at babyen var på vei hjalp endel med avgjørelsen. Syntes at vi hvertfall måtte prøve! Jeg kommer aldri til å tilgi det han gjorde, og å komme over det tok laaang tid! Mye tårer... Plutselig kom det, selv om ikke det var noe nytt... Men jeg fikk svar på alle spørsmål jeg hadde og ønsket svar på.

I vårt tilfelle fikk jeg vite det fra tredjeparten og det hadde pågått en stund. Samtidig fortalte jeg det til svigermor i frustrasjon. Noe som kompliserte ting voldsomt for min samboer, men som gjorde det lettere for meg! Det var ikke bare meg han måtte svare for! Hun støttet meg 100%! Nå i ettertid kjenner jeg at det hadde vært enklere om færre visste om det... Men, men. Vi har det hvertfall fint sammen nå! Over to år siden det skjedde og baby nr to er på vei!

Håper du tenker deg godt om, og finner den løsningen du synes er best! Det han har gjort kommer aldri til å bli "greit"! Men spørsmålet er om du klarer å "glemme det"!

 

Lykke til!

[Mia29]

Hadde du spurt for fem år siden ville jeg svart kategorisk at du måtte gjøre det slutt. Nå vet jeg virlkelig ikke hva jeg ville gjort lenger. Har ikke vært i samme situasjon selv, en merker at det ikke er et like enkelt spørsmål lenger. vi har for mye sammen. når man har barn og historie sammen så er det ikke like lett å bare kaste alt over natten lengre.

 

Tenk deg godt å nøye om før du gjør noe overillt. La også han vite at du trenger å tenke selv om du for tiden har kaset han ut. da får jo også han mulighet til å vise om han virkelig angrer. Du skal ikke bare klare å leve med han videre dersom du velger å la han bli, men du skal også kunne leve med deg selv og respektere deg selv og ditt valg.

 

Hvis du ikke alt har gjort det så begrens hvem du forteller det til. dersom du ender med å la han bli kan det være en belastning at alle vet, og det kan være ugreit hvis du har sagt alt for mye dritt om han du faktisk velger å fortsette å bo sammen med. Det kan også være vanskelig å bo sammen med en som de rundt deg fort kan si mye stygt om når noe slikt kommer ut og de i utgangspunktet bare vil trøste, støtte og hjelpe.

 

Lykke til, hva du enn velger og gjøre. Dette er ikke lett. Føler med deg.

[Anonym bruker]

han har flytta ut, pga jeg klarer ikke å leve med meg selv i en sånn situasjon, må komme meg over det og bygge opp selvfølelsen min igjenn blant annnet, er helt knust og ting hadde ikke fungert om vi hadde fortsatt å bo sammen. men håper jo at jeg en dag kan klare å komme over dette og muligens fortsette livet sammen med han jeg elsker og far til mine barn. men det vil tiden vise, nå skal jeg bruke tiden på å komme meg over dette og styrke meg selv. bare håpe at kjærligheten oss imellom ikke tar slutt på veien.

 

Takk for råd og goe ord....slett ikke en grei situasjon og unner ingen dette som jeg går igjennom. Ser jo at han angrer og har det veldig vondt, og det gjør jo faktisk vondt å se det, men også godt pga da ser jeg jo at han angrer og faktisk lider han også.

[Anonym bruker]

han har flytta ut, pga jeg klarer ikke å leve med meg selv i en sånn situasjon, må komme meg over det og bygge opp selvfølelsen min igjenn blant annnet, er helt knust og ting hadde ikke fungert om vi hadde fortsatt å bo sammen. men håper jo at jeg en dag kan klare å komme over dette og muligens fortsette livet sammen med han jeg elsker og far til mine barn. men det vil tiden vise, nå skal jeg bruke tiden på å komme meg over dette og styrke meg selv. bare håpe at kjærligheten oss imellom ikke tar slutt på veien.

 

Takk for råd og goe ord....slett ikke en grei situasjon og unner ingen dette som jeg går igjennom. Ser jo at han angrer og har det veldig vondt, og det gjør jo faktisk vondt å se det, men også godt pga da ser jeg jo at han angrer og faktisk lider han også.