Hvorfor får ikke en bonusmamma klage/være misfornøyd/sliten/irritert?

[Anonym bruker]

Virker som at mange tenker at bare fordi man har valgt en mann med barn, og man gjerne har barn selv, så må man bare finne seg i alt mulig.

Man burde også visst hva man gikk til, så man skal ikke klage.

 

Og er det nå noe man ikke er fornøyd med, så skal man se det fra barnets side. Og i BARNET så menes det bonusbarnet. For det er alltid den som er i den kjipeste situasjonen og det skal tas mye mere hensyn til!

 

Det er drittslitsomt å være bonusmamma.

Det tar tid å bli komfortabel med andres barn -uansett hvem sine barn de er. Det er også slitsomt å være i et relativt nytt forhold og skulle gjøre to forskjellige oppdragelser til en.

Alle sier at man må bare prate med mannen.

Men det er søren ikke så enkelt alltid. Vanskelig å si ifra når man synes at den andre gjør noe en ikke er enig i. Redd for at den andre skal oppfatte det som kritikk. Man vet jo som forelder hvor følsom man er for sånt. Og som i alle forhold er det ikke alltid let å vite hva man bare må finne seg i, hva som er normalt. To foreldre er sjeldent enig i alt.

 

Og hvis barna krangler og man blir fortvila og sint, får man høre at "alle mine helsøsken krangler og det er helt normalt".

Jada, det er det.

Det man ikke tenker på er at om man bare har ett barn fra før selv, så vet man ikke åssen dette kan arte seg. Og man kan føle at barnet sitt blir "plaget". En som har tre barn, har like sterke følelser for alle og ser derfor dette anderledes. Dessuten er det lettere å sette samme grenser for dem -fordi man er mamma til dem alle og derfor føler man har full rett til å bestemme. Dessuten føler man seg trygg på at barna elsker en selv om man er streng. Man har også fått lang tid å forberede seg og venne seg til en situasjon med flere barn. man har barna fra de er født og barna venner seg gradvis til sine søsken. I en "blandet" familie blir barna plutselig kastet sammen og skal finne ut av ting. Og samme med foreldrene. De har plutselig fått et barn til. Og man blir litt mer forsiktig ovenfor et bonusbarn ofte. Og særlig i begynnelsen. Man ønsker å få/beholde et godt forhold og man er redd for at bonusbarnet skal føle seg forskjellsbehandlet.

 

Det er også sånn at ikke alle synes mamma-rollen er så enkel.

Man har etterhvert lært seg å sette grenser for sitt/sine egne barn og de/den er gjerne nok til å gjøre en kjempesliten.

Så blir man plutselig bonusmamma. Man tenker det kommer bli greit.

Så etterhvert ser man at det var mye mer slitsomt enn man hadde trodd. Det å leve med mine/dine eller mine/dine/våre barn er ofte fryktelig slitsomt. End of discussion.

Så hvorfor får man ikke klage litt eller spy ut litt frustrasjon sånn som alle andre foreldre?

 

Så før dere angriper en bonusmamma som "klager", så prøv å tenk at hun høyst sansynlig vil det beste for både barn og bonusbarn, og at de situasjonene en som flerbarns-forelder er i daglig, er noe nytt for en bonusmamma kanskje. At de kan trenge råd og tips, fordi dette er noe nytt. Og at bare fordi man sier ditt eller datt om et bonusbarn, betyr det ikke at man ikke er gla i det eller bryr seg.

 

Hilsen nybakt bonusmamma.

[Anonym bruker]

De "klage-innleggene" du snakker om, er vel mest rettet mot stemødre som klager på mor, pga sjalusi o.l.

[Anonym bruker]

Det tar litt tid å venne seg til en ny situasjon for både barn og voksne, så det blir nok bedre skal du se

 

Jeg ble bonusmor til to for åtte år siden, og det tok en god stund før vi alle fant vår plass.

Nå vet jeg at barna er like glad i meg om jeg er streng, og de vet jeg er like glad i dem om de oppfører seg som noen troll innimellom

 

Jeg har vært utrolig heldig med mammaen til bonusbarna mine da, og vi to har også blitt veldig glad i hverandre...vi spøker med at vi skal dumpe mennene våre og flytte sammen med alle barna

 

Lykke til

 

Og JAAA man blir utrolig sliten før ting går seg til....det er selvfølgelig lov til å være det.

[Anonym bruker]

Helt enig!!! synes det er syke forventninger enkelte har til stemødre. Som stemor kan man aldri gjøre alle til lags det er ihvertfall sikkert. Alltid noen som mener man gjør noe galt og retter kritikk lett mot en.

 

En stemor må være tykkhudet og ikke bry seg om hva andre mener, så lenge man kan stå for sine holdninger og handlinger selv.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Synes dette var et veldig velskrevet og tankevekkende innlegg jeg. Tror stemødre har en av verdens mest vanskelige jobber der ja, er sjeldent samme press på en stefar.

 

Men, det er også viktig å vite at det finnes ulike stemødre, og at alle faktisk ikke gjør sitt beste, eller ønsker det beste for bonusbarna sine. Jeg har hatt en stemor som var helt fantastisk, og en som var et troll. Når jeg leser innlegg fra stemødre her inne som ber om hjelp eller klager, så synes i hvertfall jeg at det er lett å skille på dem som virker oppriktig interessert i bonusbarna sine, og de som helst hadde sett at bonusbarna bare ble tryllet vekk på magisk vis. I siste tilfelle synes jeg det er lov til å også gi kritiske svar.

 

 

[Anonym bruker]

Barneoppdragelse er ikke enkelt, og det når det er felles barn. Enda verre blir det når det kun gjelder hans barn, man skal jaggu meg trå forsiktig.

 

Mange mener jo at vanlige regler ikke skal gjelde for stebarn. Har vært noen innlegg her i det siste som viser dette tdelig. Har man normale leggetider for stebarn er det uakseptabelt og stebarna hr god grunn ti å nekte samvær med sin far. Leggetider bør de bestemme selv.

Det var til og med en som ville ha seg frabedt om hennes stønns stemor sa til gutten hennes, at han måtte huske å få med seg gymbagen hjem fra skolen. Men ødelegger visst barndommen til stebarna om man oppfører seg normalt. Ikke godt å vite alle disse reglene, og enda vanskeligere å akseptere at man skal bli umyndiggjort i sitt eget hjem.

 

Når det gjleder våre barn, har vi et system om at den strengeste forelderen vinner frem med sitt syn. Den som som vil begrense skjermtid vinner frem, den som sier nei til dyre ting, vinner frem, den som er strengest med bordet vinner frem, den som er strengest med skolearbeidet vinner, den som har tidligest legge tid, innetid etc vinner frem. Det funker veldig fint.

 

Dette fordi vi begge er av den oppfatning av at det er mye omsorg i grenser. Min mann derimot mener at samme omorg ikke skal gis til hans barn. Jeg mener at det er helt greit å vre streng så lenge man er like streng med alle. Jeg er nok den gjerrigknarken i stebarnas øyne, men jeg er jo også den gjerrigknarken i mine barns øyne, så den er grei, samme regler for alle barna som er under samme tak. Økonomi er det eneste jeg vinner frem på i forhold til hans barn, ettersom det er jeg som er økonomisjefen her i huset.

[Anonym bruker]

Ofte hvor det er problemer i slike familier er om bio mor er ei heks for og si det sånt, skal lage kvalm og krangle, eller der hvor far omtrent driter i oppdragelse for han vil at barna skal like han bedre enn mor og heller være der enn hos mor..

 

Men selvsagt er det en utfrodring, jeg tror aldri jeg hadde klart og være sammen med en mann dersom han hadde barn fra før av. synes det er flott de som vil og takler den oppgave, vertfall om bio mor er ute etter og lage kvalm og oppstyr osv.. Har selv et barn fra et tidligere forhold, har samboer som har vert der en god stund før barnet ble født og bio far har ingen kontakt og flyttet langt vekke for ca 3 år siden.. Så her er det sambo som er pappa og han har like mye som meg og si om barneoppdragelse osv, det er jo såklart slik løsning vi har og vi ser på henne som vårt barn.

[Anonym bruker]

Gode bidrag dere har kommet med! Takk!

 

Vet ihvertfall at jeg føler meg veldig usikker i rollen som bonusmamma/stemor ennå. Noen dager går det greiere og jeg er jo som sagt gla i samboers datter. Men så kommer dager/stunder der man blir oppgitt og tenker at "faen, kunne ikke begge bare vært felles barn...".

Da kunne man tatt mer tak i ting og endel problemer ville vært unngått.

Men jeg er jo egentlig veldig heldig, for samboeren min og jeg har et ganske likt syn på oppdragelse og er relativt strenge begge to. Og jeg vet at han stoler på meg og lar meg ta avgjørelser som gjelder hans datter (sånne hverdagsting altså). Og det vi har pratet om er at hvis den ene sier noe den andre kanskje ikke er enig i, syns er for strengt, så kjører man likevel på det og tar det først opp etterpå. Da kan man heller si at neste gang syns jeg heller vi burde si så og så...

 

Hadde heller aldri sett for meg å bli bonusmamma.

Men så ble det nå en gang sånn at den mannen jeg forelsket meg i, hadde ett barn fra før. Og jeg er jo på mange måter gla han har barn. Tror det gjør endel andre ting enklere. Man forstår hverandre bedre og lever et mer likt liv.

 

HI

[Anonym bruker]

Likte den irriterte setningen der: "faen, kunne ikke begge bare vært felles barn". Mange/noen bonusmødre ville heller ønsket "det andre barnet" ditt peppern gror dersom det oppstår problemer:)

 

Veldig bra:)

Hilsen et bonusbarn:)

 

 

[Anonym bruker]

Nei det ønsker jeg ikke.

Eller jo... et par ganger i løpet av dagen ønsker jeg dem begge langt vekk men...hehe

Det er jo datteren til mannen jeg elsker, og jeg vet at mannen min hadde blitt helt knust om han mistet henne. Det er hans go'jente.

Prøver å tenke at hun er for han som min datter er for meg. Og at hun også har vært like liten og forsvarsløs som min datter er.

Greier ikke helt å slappe av med henne ennå, men det kommer seg vel.

[Anonym bruker]

Og er det nå noe man ikke er fornøyd med, så skal man se det fra barnets side. Og i BARNET så menes det bonusbarnet. For det er alltid den som er i den kjipeste situasjonen og det skal tas mye mere hensyn til!

 

Ja, akkurat dette er ikke noe å diskutere engang da.

[Anonym bruker]

Tror nok du misforsto meg 08:40!

Finnes det kun et barn i familien er det klart.

Nå tenkte jeg mer på om en selv også har et barn. Altså du har et eget barn og et bonusbarn. Får inntrykk av at har man bonusbarn, er det h*n man alltid skal tenke på først. At det er feil om du synes ditt eget barn blir forskjellsbehandlet.

 

HI