Min fødselshistorie! (langt)

[Wopi]

3 dager før termin var jeg hos jordmor for sjekk. Her fikk jeg akupunktur for å sette i gang fødsel, og hun strippet meg. Jeg hadde da 2 cm åpning. Reiste hjem og hadde 1 døgn med vonde kynnere, som gjorde meg totalt utslitt. Dagen etter gikk slimproppen, og jeg tenkte at "Nå er det ting på gang". Men på termindatoen var kroppen helt rolig og ingen flere tegn til fødsel."

 

1 uke etter termin dro samboeren og jeg til diverse butikker for å gjøre noen ærend. Jeg fikk ganske snart en murrende, slitsom, men svak smerte i ryggen. Jeg ble litt mistenksom, mente å huske den samme smerten fra da jeg fødte min første. Alikevel valgte jeg ikke å si noe, bare avventet det hele. En liten halvtime senere begynte jeg å få svake "tak" i ryggen. Disse var hverken vonde eller regelmessige, så jeg hang med på shopping i den ene butikken etter den andre, fortsatt uten å si noe annet enn at jeg var "sliten i ryggen". Noe som i og for seg er ganske normalt når man er høygravid.

 

Etter matbutikken sa jeg til min kjære at vi måtte reise hjem, hvis vi skulle rekke å spise før vi måtte på sykehuset... Da skal jeg si det var en som gjorde store øyne! Vi reiste hjem, spiste lunsj og etter det kom riene med full styrke. De begynte med 5 min mellomrom, helt regelmessig. Etter 2 timer ringte samboer til sykehuset, og vi fikk beskjed om at vi kunne komme når jeg ønsket. Det var da 3 minutter mellom riene, og de var blitt rimelig vonde. Det som var annerledes nå enn første gang jeg fødte, var at ikke alle riene var like vonde. De var regelmessige, men noen av de var helt ok, mens andre gjorde at jeg ynket av smerte. Jeg ville fortsatt ikke dra (1 time reisevei), men min samboer gjorde seg bestemt og streng og pakket meg mer eller mindre i bilen. Å kjøre bil med rier er ikke godt! Da vi var halvveis, hadde vi 1 1/2 minutt mellom riene, og resten av turen gikk i ganske høyt tempo... Fra inngangen på sykehuset og opp til føden hadde jeg 4 kraftige rier, og det var en utfordring å komme seg til avdelingen. Men der ble vi tatt i mot, av en rolig jordmor. Seng og undersøkelsesrom stod klart, og jeg hadde 7 cm åpning og jordmor uttalte at "du er klar, her er det tøyelig som en strikk". Så da bar det rett over på fødestua. For første gang fikk jeg prøve lystgass, noe jeg syntes var en stor hjelp. Smertene er så sterke, at det er vanskelig å tro at det lindret så veldig. Men det ga meg noe å gjøre og noe å fokusere på. Samboer holdt masken sammen med meg. Helt på slutten trodde jeg ikke det gikk mer, da var smertene sterke. Jordmor forklarte meg etterpå at det var når babyen stod helt nederst i bekkenet og var på vei ut. 1 time og 10 minutter etter at vi ble skrevet inn, hørtes barnegråt på fødestua og vår lille prinsesse var født! Totalt tok fødselen 5 timer fra første rie.

 

Pappaen gråt fordi han var så rørt, mens jeg gråt kanskje mest av glede over å være i mål... Det er en sinnssyk opplevelse, det er stort og det er virkelig noe å være stolt over at vi klarer! Jeg følte at jeg hang med hele veien, jordmor var fantastisk. Hun hørte på meg og lot kroppen min gjøre jobben. Å ja, en fødsel er en tøff opplevelse, men dette ble en god fødselsopplevelse for både meg og pappaen.

 

Vi flyttet inn på et familierom og ble på sykehuset i 3 døgn. Formen min var grei, men jeg mistet mye blod og var slapp og svimmel første halve uka. Men sakte, men sikkert nærmer kroppen seg det normale.

 

Nå har vi vært hjemme et par uker, og vi har lagt alt husarbeide til side for å nyte de 2 ukene med pappaen hjemme. Vi koser oss, slapper av og blir kjent med vår lille jente! Vi har heller ikke hatt mye besøk enda, kun av familie og nærmeste venner. Vi har heller prioritert ro og tid med hverandre, og ikke minst å la storesøster få venne seg til den nye familiesituasjonen.