Gå til innhold

Til alle dere som deler denne fordømte angsten...


Anbefalte innlegg

19 uker på vei nå å skal ha samtale med jordmor på neste møte nå i starten av oktober for ikke sjangs at jeg føder vaginalt denna gangen!!!

Er mildt sagt vettaskremt etter sterk husk i hvordan mine to tidligere fødsler var å håpe virkelig at jeg får innvilget planlagt ks denne gangen, for jeg gir meg ikke!!!

Ikke var de fødslene noe de klassifiserer som kompliserte fødsler, så jeg er klar over at jeg må ha gode argumenter vedrørende hvordan jeg har det for å bli hørt samtidig som det ikke blir lett, men en får bite tenna sammen!!

Vil samtidi gi ros til alle dere inne på denne debatten som står ærlig frem omkring deres egne tanker sånn at vi sammen kan utveksle tips og gode råd å sist men ikke minst støtte hverandre mentalt :)

 

Hvordan går det med deres planlagte ks?

Å til dere som har det som jeg at dere skal snakke med jordmor/ lege etc, hvilke tanker sitter dere med nå før møtet?

 

 

Har sett en del på denne debatten at det er enkelte som kommer med klar beskjed til oss med denne angstn at vi skal ikke være reddei, vi må slutte å tenke på oss selv etc.....

Gå inn på kranglesiden istede!!

 

Fortsetter under...

Jeg er bare 11 uker på vei og har heldigvis ikke kjent angsten ennå, ikke en tåre ennå. Har bestemt meg for å utsett tanken på fødsel så lenge der går, sist gang var ikke det mulig. Men takked være veldig proffe jordmødre på sykhuset så klarer jeg å holde det på avstand nå. De gjorde som vi var blitt enig om og snakket med meg om fødselen etter på. Jeg orket ikke med det samme så jeg fikk tilbud om å bestille en time når jeg hadde fått bearbeidet. Skal prate med dem igjen noen uker før fødsel har jeg bestemt meg for.

 

Krysserfingrene for at den lammende angsten ikke tar meg, at jeg bare er "normalt redd".

 

Sjekker innom her får å få og gi støtte, særlig er det godt å kunne gi tilbake litt posetive tanker. Var mange som støtt meg her inne sist, det føles greit å kunne gi litt tilbake.

 

Var på flere samtaler om angste sist, holdt på å spy hver gang fordi jeg var så redd. Ikke akkurat lett å bare skjerpe seg da. Det er litt som å si at man blir mindre kvalm de første ukene hvis man bare skjerper seg;)

 

Siden jeg egentlig er redd for sykehus, også oprasjoner så er liksom ikke ks en "enkel" løsning på angsten. Valgte til slutt å føde vaginalt sist, syntes alle former for fødsler skumle greier. Det enete som var greit med å være så redd på forhånd var et jeg ikke ble mer traumatisert i form av at det ikke ble verre enn jeg trodde... De fleste andre gangen jeg har vært på sykehus i mitt liv har jeg blitt mer og mer traumatisert i forhold til hvitefrakker. Stoler rett og slett ikke på dem.

 

Lykke til med jordmorsamtalen, håper den gir deg det du trenger.

Flott at du har fått all den støtte som du trengte forrige gang å håper du får en flott opplevelse denne gangen enn hvordan utfallet blir med vaginalt eller ks :)

Ks er selvsagt ikke en enkel løsning å velge (Ser en del såkalte bedrevitere som rakker ned på oss som ønsker dette formener at vi velger en såkalt lettere utvei, men slik er det altså ikke)

Jeg er skremt på tanken på et inngrep også å det er jo grunnet at jeg aldri har vært igjennom et ks men ikke i nærheten like skremt som tanken på å føde vaginalt denne gangen.

Har aldri hadd denne angsten med mine forrige svangerskap(Har to nydelige jenter fra før som jeg fødte vaginalt) men denne gangen kaldsvetter jeg ved tanken!!!

 

Er det ikke rart at det plutselig skal skje en slik reaksjon med oss??

 

 

Det er rart, men slik jeg ser det så er fødsel uansett en ekstem opplevelse, så da er det kanskje ikke så rart. Et er jo ikke rart å bli stresset av ekstreme opplevelser, også i etter tid.

 

Må bare forsikre om at jeg ikke tror at det enkelt å gå for ks altså:)

 

Jeg tror også at eksteme opplevelser er letter å takle når man får så proff oppføling som jeg fikk sist. Særlig tror jeg samtalen etter på faktisk er avgjørende for at jeg føler meg så pass bra nå.

 

Ønsker bare alle like god oppføling som jeg har fått, for jeg tror det ut gjør en stor forskjell. Sist følte jeg at angsten var borte når babyen var kommet, det er godt å vite denne gangen kjenner jeg. Så etter beste evne prøver jeg å holde reddsel/angst på avstand...

  • 5 uker senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...