Ville du gått inn i et forhold med en mann som har barn han ikke har kontakt med?!

[Verbena]

Har ikke fedre noen ting å si?!

Det var værtfall helt nytt for meg.

 

Far (/samværsforelder) er faktisk den som sitter på rettigheter på vegne av barnet. Man har faktisk ganske så god sikkerhet om man er villig til å kjøre løpet fult ut om hovedomsorgsgiver er vanskelig og tver.

 

Samværsforelder kan kreve samvær og få det uten problem (stortsett), om hovedomsorgsgiver nekter samvær kan denne bli anmeldt og få bøter fra politiet. Selvom om samvær nektes fordi at man ærlig og oppriktig mener at det er det beste for barnet.

Mens samværsforelder kan velge å ikke møte opp til avtalt samvær eller endre samvær masse uten at det får noen store konsekvenser. Man får et par ekstra spørsmål om man senere vil ha mere samvær, men ikke noe mer enn det. Om hovedomsorgsgiver endrer samvær i sammegrad hindrer man samvær.

 

Samværsforelder eller forelder som ikke har hatt del av barnets liv kan også komme etter flere år og kreve å få samvær med barnet, pga at barnet har rett til å kjenne begge foreldre.Men hovedomsorgsgiver kan ikke kreve at den andre forelderen skal ha samvær. Med andre ord kan samværsforelder i praksis komme å gå som den vil, mens hovedomsorgsgiver sitter låst å kan i praksis ikke lage seg avtaler/planer selv under avtalt samvær da man aldri har noen garanti for at det bli gjennomført.

 

Så hvor du får det fra at fedre ikke har noe de skulle sagt etter samlivsbrudd er for meg uforståelig. Selvfølgelig har du noen ekstremt vanskelige mødre der ute og noen fedre uten ryggrad og baller som ikke er villige til å ta den kampen som trengs, men det blir en annen sak!

[2barns mor]

Jeg kjenner en mann som faktisk strever med en slik situasjon idag. Dette har pågått i 4 år ca. Mora er "gal" vil jeg påstå, men han sier aldri et vondt ord om henne. Han er utenlandsk, hun er norsk. Hun bestemte seg for at far ikke skulle få ha kontakt med jenta som da var 5 år og han hadde jevnlig kontakt med når far fant seg annen samboer. Han tok kontakt med rettsystemet, barnevernet og de instanser som kunne hjelpe. Har advokat som flår han i dyredommer til ingen nytte. Mor har på disse fire årene flyttet til to forskjellige land i Norden, far drar etter på "ubetalt ferie" for å prøve å ha samvær med datter. Mor nekter datter å komme til Norge. Rettsystemet er annerledes i f.eks. Sverige enn i Norge. Så far har lite kontakt med sin datter. Gaver blir sendt i retur, telefoner og mail blir aldri besvart. Mor lyger til advokat og i rettslokalet. Ja.... you name it..... Han prøver i det uendelige, men hva kan han gjøre når en mor har så stor makt i rettsystemet? Nå får far opplysninger om datteren gjennom skole og helsevesen, det kan hun ikke nekte når han har delt foreldreansvar. Han drar fra land til land, for å forsøke å holde kontakten med barnet.

 

Det hele ender med at far må ta mye ubetalt fri fra jobb, noe som gjør at han får dårligere økonomi, å bruker nesten alt han har på flyreiser, hotell, taxi, mat.

 

Når skal far få litt mer rettigheter? Kan virkelig mor nekte han at datteren kommer til Norge, bare fordi hun ikke vil? Mor er norsk, datteren er norsk å far er norsk statsborger etter over 30 år i landet som lovlydig borger. Mor nekter kun fordi han fant kjærligheten med en annen......

[Verbena]

Om det eksisterer enn samværsavtale i dette tilfeldet så kan faktisk far anmelde mor for bortføring. Man må faktisk ha samtykke fra den andre foreldren for å flytte og tar man barnet ut av landet mot den andre foreldrens vilje regnes det som bortføring.

 

I dette tilfeldet har jo også far gjort masse for å få se datteren sin. Og da havner han jo strengtatt ikke under de jeg beskriver i mitt hovedinnlegg.

 

 

I bunn å grunn fortjenner barna enda flere rettigheter og foreldre bør lære seg å oppføre seg som voksne ansvarlige mennesker. Og det gjelder jo i aller høyeste grad i det tilfeldet du beskriver her 2barns mor.

 

Men hva med de fedrene som selv velger å ikke ha samvær med sine barn, eller som flytter og endrer samvær konstant, eller bare vil ha samvær for å ikke betale bidrag (men gjerne samtidig krever at mor skal betalte alt)?!

[solstråle69]

Jeg har da vel ikke sagt at du føler deg bedre enn andre? Hvis du leser så stiller jeg spørsmålet...

 

 

[Tante Blås Squaw]

Det er et utrolig frekt "spørsmål" å stille, Solstråle.

[solstråle69]

Verbena - i praksis så har fedre ingen rettigheter.

 

En mannlig kollega av meg sliter i samlivet med samboeren sin. De har en datter på 8 mnd.

 

Hun kan uten videre ta med deres felles barn hjem til sine foreldre hver gang de er uenige om noe, og "true" med at hun blir der "for alltid". Dette er på en annen kant av landet (10 timer med bil).

 

Hva hadde skjedd hvis far gjorde det samme?...

[solstråle69]

Javel?...

[solstråle69]

Verbena - det mener jeg må være opp til hver enkelt å bestemme selv. Jeg har aldri vært i en sånn situasjon, og har derfor ikke noe grunnlag for å svare.

[Verbena]

Om du snur det andre veien da?!

Aksepterer du helt fult ut og tenker ikke dit om en mor velger bort sitt eget barn og ikke orker å kjempe for det?

Bare for at mor har lyst til å være med venner, jobbe mye, reise og stikke på fylla?!

[Verbena]

Så lenge barnet ikke ammes så kan vel han like fult ta barnet med seg på "ferie" å si at han ikke kommer tilbake. Om forholdet deres er så dårlig at hun gjør dette jevnlig, så bør de jo gjøre noe før barnet blir eldre.

 

Jeg har aldri nektet på at det er mødre som er grusomme med fedrene til barna sine og nekter de samvær og saboterer samvær. Men ser du at det finnes fedre som er av akkurat samme sorten?!

 

Barna mine har en far som ser de utrolig lite, selvom han bor i samme by som oss. Han velger selv å ikke se de noe mer enn kanskje noen timer i mnd max. Jeg har jobbet hardt for å prøve å få han til å være mere sammen med de. Jeg har tatt buss byen rundt for at han skulle få se de et par timer hver lørdag i 6mnd, for han kunne ikke komme til oss det ble nemlig for slittsomt. Han orket ikke å komme på første skoledag til eldstemann for det var så tidlig på morgenen. Er det noe jeg føler at jeg må gi han beskjed om, f.eks sykdom e.l så er han umulig å få tak i på telefon, ringer gjerne igjen et par døgn etterpå eller sender meg ei melding bare. Men om det er andre veien at han skal ha tak i meg for noe så er det krise at jeg ringer tilbake 30minutter etterpå. Og vi skal stå på pinne når han plutselig finner ut at han vil se de.

 

Venninna mi har ei jente som på papiret skal ha samvær med far onsdag-søndag annenhver uke. Iløpet av den tiden avtalen har vært gyldig har det ikke vært en eneste gang der far ikke har endret samværet. Han skal hente i barnehagen på onsdag å levere jenta hos mor senest kl 18.00 på søndag, og gi beskjed om når han leverer henne senest på onsdag sånn at mor kan planlegge. Men tidspunktene flyttes mye iløpet av de dagene jenta er hos han. I tillegg bruker han samværet for å ha kontroll på mor, selvom han har ny samboer og venter barn med henne.

 

Kunne skrevet mye lengre om begge situasjonene, men det orker jeg ikke. Og jeg kunne beskrevet mange andres situasjon også. Blandt annet til stedatteren til kusinen min, der mor er super vanskelig.

 

Jeg lurer egentlig på hvordan du kan si at fedre ikke har rettigheter? Min erfaring er at fedre (eller samværsforeldre) har mange rettigheter, men velger kun å bruke de når det passer dem!

[solstråle69]

Jeg kjenner ingen hvor dette er en problemstilling, og det er så fjernt for meg at det egentlig blir litt vanskelig å sette seg inn i.

 

Poenget mitt er at det er vanskelig å sette seg inn i en situasjon man ikke selv har vært inne i.

[Gjest amandine]

Men hva tenker du, da egentlig, solstråle?

At en mann som ikke tar ansvar for sine barn er en mann med gode og attraktive egenskaper?

At en mann som ikke er villig til å krype på hender og føtter til Nordpolen for sine barn om så trengs er en mann du vil ha, så gjerne for meg. Jeg vil nemlig ikke ha ham!

Og det er ikke fordi jeg føler meg bedre enn andre at jeg tenker sånn. Jeg er vel bare så forbanna kjedelig at jeg synes livet i A4familien er fint og tror at det i bunn og grunn er det beste for mine barn å vokse opp med en relativt fornuftig mamma, en ditto pappa og i et hjem hvor vi bor sammen. Ikke til forkleinelse av andre eller folk som velger annerledes av forskjellige grunner.

Jeg mener virkelig at man har valg her i livet. Jeg ser ikke bort fra at man av og til havner i situasjoner som ikke er lure eller gode, men da gjør man det beste ut av det og går videre, og sørger samtidig for ikke å gå i samme fella igjen.

Jeg har selv en stedatter og fuglene skal vite at vi har gått noen runder i løpet av årene hva samvær og annet angår. Min mann bestemte seg tidlig for at å unngå konflikter bare duger opp til et visst tidspunkt, så var det hanskene av og full krig en stund. Det var ikke moro for noen av partene, men han har en datter som vet at pappaen gjør hva som helst for henne og er villig til å sloss for hennes rettigheter(som faktisk er det sentrale her!)

Og jeg må ærlig talt si (mulig jeg gjentar meg selv) at det mange ganger hadde vært mye enklere å snu ryggen til å gå, å si at dette blir for mye, det er nok "best" vi lar det fare. Men det gjør man bare ikke! Man sloss for sine barn. Jeg hadde sloss som en villkatt for mine, også for mitt stebarn, og hadde mannen min gjort noe annet hadde jeg ikke vært gift med ham i dag.

Det er mitt valg at jeg har valgt min supre mann, en flott mann som både jeg synes jeg er bra nok til å fortjene(og selvfølgelig vice versa), og situasjonen har vært sånn at vi har valgt å få flere barn. Sammen. Hadde han vært en dott hadde jeg funnet meg en annen før vi fikk barn... Verre er det ikke! Man har valg. Velger du bort barnet ditt velger jeg bort deg.

 

[solstråle69]

Amandine - mulig jeg har opplevd litt annet enn deg her i livet.

 

Jeg hadde en stemor, som gjorde verden til et helvete for sine barns far.

 

Jeg har en mann hvis ekskone har gjort verden til et helvete for min mann.

 

Jeg har en mor som gjorde verden til et helvete for min far.

 

Med andre ord, jeg har gjort meg erfaringer som viser at en sak stort sett alltid har minst 2 sider.

 

Ikke minst har jeg lært at i foreldresituasjonen har mor ALT å si.

 

Hva ville DU gjort, hvis du og din mann ble skilt? Ville du latt mannen ha hovedomsorgen for barna hvis han ønsket det?

 

For du skjønner det, at vi kvinner vil ha likestilling - helt til det kommer til foreldrerollen. Bare se hvor mange innlegg det er her inne om at ingen domstol gir 50/50 - og takk gud for det, liksom?

 

Nei, min erfaring er at mange fedre ikke orker kampen om barna sine - ikke minst for barnas skyld. Jeg er faktisk enig i at man bør tenke seg om før man drar barna gjennom rettssystemet.

 

Og til syvende og sist er det mor som "vinner" uansett....