Ville du gått inn i et forhold med en mann som har barn han ikke har kontakt med?!

[Verbena]

Altså se for deg at du faller totalt for en mann som har et eller flere barn fra før av. Du er hodestups forelsket og han er en fantastisk fyr. Dere flytter sammen og ting er bra. Det er selvfølgelig noen gnisninger og krangler, men genereltsett er alt bra. Du var klarover at han hadde barn når du ble kjent med han, men finner ut på veien at han har null kontakt med barnet(/barna).

 

Hvordan ville du tenkt?

Hadde du fortsatt forholdet?

Ville du forsøkt å få barn med denne mannen?

 

 

Jeg lurer fordi at jeg ser rundt meg at det er et par stykker som har møt herlige menn med barn fra før som de så å si ikke har kontakt med, selvom de bor under 1,5times kjøring unna. De får barn med mennene også går han lei, forsvinner ut av livene deres og de sitter igjen å er frustrerte og alene. Jeg tenker desverre at de kan for det selv, for de var jo klarover at han hadde barn fra før som han ikke har mye kontakt med.

[Gjest amandine]

Aldri! Da jeg traff min mann hadde han alt en datter på knapt halvannet år. Jeg var student og ikke akkurat i barnemodus, ikke engang i mannemodus, om jeg skal være helt ærlig! Men traff som sagt mannen i mitt liv, vi flyttet sammen etter en ukes tid, bare, og jeg ble stemor på godt og vondt. Ikke hva man drømmer om, kanskje, å finne en mann med barn, men når det nå engang er sånn må det være en mann som tar ansvar. En mann som snur ryggen til egne barn er ingen mann i mine øyne. Hadde ikke tatt i ham med ildtang!

[Twintipp og himmelblå]

Signerer amandine.

Ikke for alt i denne verden. Det er det første jeg hadde luket ut.

[Nagilimia]

Ja, jeg gjorde det, men det gjorde at jeg tenkte meg om 2 ganger, og nå er alt i skjønneste orden Det kan nemlig ende bra

 

Jeg falt for min kjære i dag for 6 år siden. Han var ærlig å sa at han ikke kunne ha noe forhold på den tiden for: Han hadde ikke jobb, han var anmeldt av eksen for å ha slått henne og han hadde besøksforbud imens han ventet på at saken skulle opp i retten. Det sier seg selv at dette ikke er den beste situasjonen å starte et forhold på. For å gjøre historien kort, så "vant" han saken i retten. 2 venninner av henne vitnet mot henne, da det var hun som hadde slått han (min samboer) med ei stekepanne. Hun forandret også forklaring 3 ganger, noe som gjorde hennes forklaring svak. Det tok 1 år før saken kom opp i retten og på denne tiden mistet han all kontakt med ungen fra han var 1,5-2,5år. Det er jo ikke bare å hoppe inn i et samvær da. Mor ble pålagt av retten og legge til rette for at far skulle ha regelmessig kontakt med gutten. Dette fungerte et halvtår. Helt til hun i fylla sa hun ikke var sikker på om han var pappaen!?!

 

Det tok 1,5 år å få tatt farskapstesten, for hun trenerte saken, enda hun var pålagt av retten å møte opp. Det var på denne tiden jeg og min samboer fikk kontakt igjen og ble kjærester. Tilslutt bestilte min samboer en test på nett, og resultat kom 1-2 mnd etter. På dette tidspunktet har gutten rukket å bli 5 år. Han har ikke hatt så mye kontakt med min samboer, men nok til at han vet hvem er. Han ble heller aldri gjort oppmerksom på at det kunne være noe tvil.

 

Mamma til gutten synes jeg er så alright og innrømmer at alle kjepper hun har puttet i hjula til min sambo er pga hevnlyst (kjærlighetssorg fordi min samboer tilslutt ble lei av at hun slo og flyttet ut), men innser at hun må gi seg for guttungen, har jo plutselig ingen pappa. (En hun var samboer med samtidig som akt dette på gikk ble også kalt pappa, men også han flyttet). Guttungen har altså hatt 2 pappaer hele tiden, men han som ikke var den riktige pappaen gav tilslutt opp.

 

Jeg er så glad for at jeg gav min sambo en sjangse. Han er verdens snilleste mann, og med et ønske om å skape en familie rundt seg som er så sterkt at det var noen av venninne mine til å bli missunnerlige. Han er så takknemlig for at jeg ville gi han den sjangsen. Vi har en sønn på 1,5 år og en baby i magen ventet i april. Guttungen han har fra før som bor bare 20 min unna er på besøk ca. annenhverhelg og i ferier. Han er blitt 8 år.

 

Mor til gutten er fortsatt litt vanskelig å forholde seg til, men samtidig så fungerer ordningen de har kommet frem bra.

 

Det var foresten ikke få ganger min samboer hadde lyst til å gi opp, alikevel fikk et barn sammen fordi jeg var SIKKER på at han ville bli en super pappa. Han viste at man ikke kan ta ting for gitt. At det hele skulle ende så bra ante jeg jo ikke på den tiden. MEN jeg har også ligget våken og tenkt og tenkt og tenkt, for det var jo stunder jeg lurte på om jeg var klin kokkos når jeg ville starte familie med denne mannen

 

[Verbena]

Din situasjon blir jo på mange måter annerledes siden det var så mye annet i tillegg. Har egentlig ingen problemmer med å forstå at du valgte å prøve å er der fremdeles. Det jeg ikke forstår er de som går inn i forhold der pappaen selv har valgt å ikke ha kontakt med barnet(/barna) eller ikke orker å kjempe for å få samvær om det er konflikter.

[*MariDuBedårer*]

Ja, det hadde jeg:) Jeg har nemlig gjort det. Og når det gjelder min manns sak, så har jeg full forståelse for hvorfor han har så lite kontakt med barnet. Det er en lang historie, men kort sagt er det ikke bare hans feil at kontakten er laber)

 

 

Han er en kjempeflott far for våre barn, og mye av årsaken til det er at jeg lar ham ta like mye del i barna våre som jeg har. Han er dermed mye mye mer knyttet til våre barn. Vi har vært gift i mange år, og han har vært i våre barns liv hver dag siden de ble født. Barnet han har fra før, bodde han aldri sammen med, og han ble aldri informert av moren hvordan det sto til rundt det barnet. Han fungerte mer eller mindre kun som barnevakt for det barnet.

 

Det er alltid en grunn til at en far har lite kontakt med sine barn, dersom han ikke bor sammen med de. Og en sak har alltid to sider

[Gjest amandine]

Skal selvfølgelig ikke si noe bastant, sikkerisinsak, men jeg synes det blir feil å unnskylde med at mor ikke har informert og brukt han som barnevakt.

Dette handler om hva en pappa må gjøre for at hans barn skal få det hans barn har krav på; en pappa som snur enhver stein for å holde kontakt med sitt barn og bli kjent med sitt barn.

Det handler ikke om fars behov men om fars ansvar og barnets rettigheter. Har ikke far kontakt med barnet er det i min bok fars plikt å gjøre alt han kan, det være seg feks rettsak til topps om det trengs, om ikke annet så for å kunne si til barnet den dagen barnet blir voksent og spør: JA, jeg gjorde ALT som sto i min makt for at vi skulle være sammen da du var liten.

En mann som hadde gjort mindre enn ALT han kunne for sitt barn er ikke en mann jeg ville hatt som far til mine barn. Det finnes etter mitt syn virkelig ikke mange grunner til at en far ikke skal ha kontakt med sitt barn, det eneste må være der hvor far skader barnet på noe vis, og en sånn mann vil vel ingen ha likevel.

[Verbena]

Som om jeg skulle skrevet det selv amandine! Tror nok vi er veldig enige om dette her =)

[*MariDuBedårer*]

Amandine Han har ikke bodd sammen med barnet, og har vært i rettsak, men det nyttet ikke. Mor lot sin vrede gå utover barnet. Han gav dermed etterhvert opp, i frykt for at det ville skade barnet. Resultatet var at barnets mor fikk styre på som hun ville. Hun løy om far til barnet osv. Nå er barnet tenåring, og min mann har alltid latt barnet vite at han er her for ham. Men saken er sånn at gutten er veldig påvirket av sin mor.

 

Hadde det vært i dag, at gutten var liten, ville han ha krevd delt omsorg fra moren sluttet å amme. Men den gang var ikke dette vanlig.

 

Hadde vi gått i fra hverandre nå, ville vi hatt barna våre 50/50. Da ville han hatt mer påvirkningskraft overfor våre barn. I tillegg er våre barn veldig knyttet til sin far, så de ville ikke bare trodd på meg. De har sin egen oppfatning av faren. Denne tenåringsgutten har vokst opp hos sin mor, og hennes mann som kom inn i bildet da gutten var baby. Stefaren ønsket å være guttens far, og ville at min mann skulle gi ham tillatelse til å adoptere gutten. Det gjorde han selvfølgelig ikke, i håp om at gutten en dag ville se ham med egne øyne. Gutten ser på stefaren som sin far, og på sin ekte far, som en slags "onkel" han var hos av og til.

 

Det er enkelt å dømme andre for ting en hører, men husk at en sak har ofte flere sider.

[Ugl@]

Nei, aldri i verden, det hadde sagt alt for mye om han som person, finnes uansett ingen unnskyldning så lenge far vet at han har et barn og velger da å ikke ha kontakt, eller kansje ikke får ha kontakt av en eller annen grunn, begge deler sier sitt og hadde fått meg til å løpt andre veien.

[Gjest amandine]

Har overhodet ikke dømt deg, startet mitt innlegg med å si at jeg ikke skulle si noe bastant. Vet at holdninger har endret seg de siste årene og at ting var annerledes før. Har referanse fra min egen opplevelse med mitt stebarn (snart 20 år siden) og fra tilfeller i nær omgang enda lenger tilbake i tid, og ser jo at ting heldigvis forandrer seg.

Du må ikke ta det personlig, og jeg tror heller ikke det er de tilfellene som du og en annen over her nevner Verbena(HI) først og fremst tenker på. Derimot alle de tilfellene man ser hvor idiotmenn har barn med tre-fire-enda fler jenter, og hvor de ikke bryr seg. Spørsmålet som jeg ikke vet svaret på er jo hva i alle dager som er attraktivt med en sånn mann? Og de som får barn med en sånn mann og så siden klager på at han ikke stiller opp? Jeg holder nemlig fast på at en mann som ikke bryr seg med ungene sine, han er ikke mye verdt.

[ana baroma]

Det kommer jo helt an på... Jeg er selv stemor, og min mann har god kontakt med både barn og ex, så hos oss er alt det fryd og gammen:)

Men jeg har en venn som er nektet omgang med den ene datteren. Brev, pakker osv kommer i retur, telefonen besvares ikke, og mor ga allerede under graviditeten beskjed om at hun ville gjøre alt for at far og barn ikke skulle ha kontakt. Han har en annen datter han har mye kontakt med, så han er ikke slem, gal eller slikt. Han har forsøkt å flytte etter mora, men hun flytter bare videre, bv kan ikke og vil ikke hjelpe, retten dømmer i mors favør osv - hva gjør man da?

 

Jeg dømmer ikke, men jeg ville nok forhørt meg grundig om hvorfor, og hva han har gjort for å opprette kontakten.

[Gjest]

Nei, det ville jeg ikke. Å ikke ha kontakt med egne brn må være den mest frastøtende egenskapen som finnes.

[Plutselig_gravid]

Enig med overlord! Jeg hadde heller aldri selv gitt opp mine egne barn. Jeg hadde kjempet i det uendelige.

[winneboo]

Jeg hadde ikke gått inn i forhold med en mann som ikke hadde kontakt med barna sine. Det nytter ikke å skylde på mor, for far har faktisk mer rettigheter enn mor(eller barna har rettigheter, men de faller i fars favør) så den klassiske unnskyldningen om at mor nekter samvær, faller ikke jeg for hvertfall. Bare et tegn på latskap.

 

Jeg hadde heller aldri i verden fått barn med en slik mann, forstår heller ikke de damene som gjør det. Hva tenker de med liksom?

Men kanskje like greit at noen damer kaprer de, så slipper de å florere i singelmarkedet og prøve å fucke opp livet til oppegående damer.

 

Ps: nei jeg er ingen bitter alenemor..hehe.. men har en venninne som har opplevd dette og jeg irriterer meg grønt over den mannen som blåser i eldstebarnet(som han faktisk bodde sammen med i nesten 3 år) for så å flytte ut sammen med en annen dame og gjorde henne gravid før vi rakk å si "poff". Jeg forstår det ikke!

[Tante Blås Squaw]

Nei.

[Gjest Gul stjerne]

Jeg var sammen med en mann som ikke hadde kontakt med sin datter, han så henne kanskje en gang i året. Dette var ikke hans eneste dårlige egenskap, for å si det pent.

[Januargull-09 + augustspire-11]

Nei, det ville vært vanskelig for meg å godta. og jeg er enig med deg, hvis man velges å få barne med en fyr som har en slik "historie", bør man ikke være overrasket om han ikke endrer adferd. Utrolig kjipt for barna som blir uskyldig oppi det hele. Man bør ikke vurdere å få barn med en slik fyr hvis det er bevist at han frivillig har kuttet kontakten med sine andre barn.

[Let's hear it for the boys!]

Nei.

[solstråle69]

Det kommer jo helt an på situasjonen, og grunnen som lå bak.

 

Er jo helt umulig å si et bastant nei eller ja på dette.

[Tante Blås Squaw]

Jo, solstråle - for meg er det mulig å si bastant NEI her.

[solstråle69]

Gjør det deg til et bedre eller dårligere menneske?

 

Jeg har en følelse av at de som sier bastant nei på dette mener de er "bedre" mennesker, med et bedre hjerte enn de som mener noe annet.

 

Er det ikke motsatt? Selv mener jeg at å si bastant nei betyr at man har lite evne til å sette seg inn i andres situasjon, og ikke engang er villig til å undersøke HVORFOR.

 

Det finnes som regel to sider av en sak, og det er ingen hemmelighet at det ikke finnes likestilling i foreldrerollen ved samværsbrudd. Fedre har rett og slett ingenting å si.

[*MariDuBedårer*]

Fornuftig sagt solstråle69

[solstråle69]

:-) Dytter litt, jeg.. :-)

[Tante Blås Squaw]

Eh...takk for den psykoanalysen, Solstråle. Wow. Tenk at du kan sitte her og bare SE at jeg føler meg bedre enn andre. Djeez.

 

Er jeg et dårligere menneske fordi jeg ikke ville valgt en mann uten kontakt med sine barn? Artig måte å tenke på.

 

Forøvrig; jeg har ei datter hvis biologiske far har gitt en god jamn F siden hun var tre måneder. Jeg har prøvd alt og litt til for å få ham til å gidde å være far. Men nei.

 

Jeg forbeholder meg retten til å velge hva slags menn jeg føler er bra for meg, uten å gjespe meg gjennom et foredrag om alle stakkars fedre som nektes samværsrett. Ja, det er totalt mangel på likestilling. Ja, det er steike urettferdig at fedre er nærmest rettsløse.

 

Men hva gir deg rett til å påstå at jeg føler meg bedre enn andre?