Noen andre der ute som har det som meg?

[Gjest Aprilbaby <3]

Jeg har ei jente på 5,5 mnd.

Har aldri vært borte fra henne bortsett fra et par tilfeller jeg har vært borte maks 1 time.

Den tiden jeg da har vært borte er jeg virkelig dårlig, jeg blir uggen og kvalm rett og slett. Jeg orker ikke tanken på å være lenge borte fra henne. Og når noen sier noe at jeg må komme meg ut og "vekk" fra henne kommer kvalmen sigende. Og har lyst å gråte.

 

Jeg har ikke behov for å være borte fra henne enda, så hvorfor skal jeg?

 

Noen andre som har det som meg?

Når vil denne følelsen gå over?

Når var du borte fra ditt barn første gang?

 

 

[Gjest JuniGull2010]

Jeg har det sånn delvis slik som deg, men gutten vår er ikke mer enn 3 mnd da... Jeg er ikke slik at jeg blir kvalm og får dårlig samvittighet og slik, men jeg klarer liksom ikke å la andre enn mannen min slippe helt til og ta ansvaret. For min del så syns jeg det er litt vanskelig å gi slipp fordi jeg har lett for å tenke at det er jo mamman og pappan som kjenner han best, så derfor vil jeg ikke sende han til noen som ikke kjenner han like godt liksom...

 

Men når begynner jenta di i barnehage da? Jeg skal gå hjemme til min er 14 mnd så jeg kommer ikke til å stresse med å vende meg til å være borte fra han, men det er nok greit å sakte men sikkert vende seg til dette når ungen er over 6 mnd, tenker jeg. Det er jo lettere for andre å passe på når de får fast føde også. Dessutten går det vel stort sett bra, ikke sant? :-) Selv så tror jeg følelsen kanskje aldri vil gå over, men at den kan bli svakere, at det blir lettere etterhvert liksom. For hun vil jo være jenta di resten av livet og plutselig en dag skal hun på leirskole med klassen sin og være borte i en hel uke! Huff...

[MaRiAnNe_85]

 

Jeg hadde det slik med eldstejenta mi,men jeg var nok litt mer ekstrem enn deg... Ville ikke at andre enn meg og pappaen skulle holde henne heller.. Og derfor var jeg nesten ikke borte fra henne i det hele tatt de første 9 mnd.

 

Jenta mi begynte i barnehagen når hun var 9 mnd pga at jeg måtte ut i jobb. Selv om jeg hadde en intens trang til å være sammen med henne og sleit med mange dårlige følelser de første 2 dagene så gikk det seg fort til. Nå er jeg hundre prosent avslappet til folk rundt meg som jeg kjenner.

 

Jeg og jenta mi var nok ekstra knyttet til hverandre av en eller annen grunn (kanskje var det fordi jeg var førstegangs, den dramatiske fødselen eller bare hormonene.. ), men jeg ville ikke har gjort ting anderledes om jeg skulle ha gjort ting om igjen

 

Jeg tror at man føler behovet for å være sammen av en grunn. Om det ikke er en spesielt grunn til å være borte fra hverandre så synes jeg man kan nyte tiden sammen om man ønsker det. Det blir mange, mange dager i årene framover man ønsker man kunne fått mer tid sammen;)

 

Ps: Har fått en ny datter nå og er mye mer avslappet i forhold til henne, men vil jeg ikke være for lenge borte fra henne;)

[Gjest Aprilbaby <3]

Tusen takk for svar =)

 

Godt å høre det ikke bare er meg som er sånn. Jeg tenker jo også at hun er jo ikke 6 mnd en gang. Så hvorfor haste. Nå er det slik at vi bor langt unna all familie så vi ser de kun et par ganger i året. Så at familien skal passe henne skjer liksom ikke. Blir evt venner etterhvert det kommer til å bli.

Jeg er trygg med at pappan passer henne. Men er jeg borte fra henne ( de få gangene jeg har vært) har jeg måtte ringt å høre at alt er bra. Selvfølgelig vet jeg at alt er bra, men må liksom høre fordet. Var en dag jeg var en tur i butikken, måtte selvfølgelig ringe da også. Og når jeg kom hjem kjente jeg tårene trenge på når jeg så henne.

 

Hun skal ikke i bhg før hun er litt over året. Så er enda en stund til. Så jobber jeg i bhg hun skal være så akkurat der er ikke det noe problem. For der vil jeg alltid være i nærheten.

 

Og Marianne_85 jeg har det akkurat sånn som du hadde det. Jeg orker ikke at noen andre skal holde henne heller. Pappan går det bra med selvfølgelig, men ingen andre. Får lov litt så vil jeg ha henne tilbake, hehe. GODT det ikke bare er meg, for det har jeg ikke turt sagt til noen for jeg tenker folk tror jeg er gal hvis jeg hadde sagt det, hehe.

 

Jeg tenker også at det kanskje er spesielt med det første barnet, hun er mitt første barn.

 

Tror jeg kanskje skal prøve å ikke tenke noe på det at den dagen vil komme at jeg skal bort. Så går det seg kanskje til av seg selv =))

[MaRiAnNe_85]

Hehe, tenkte lenge selv at jeg var gal når jeg ikke ville at andre skulle holde henne... Har selv jobbet i barnehage og virkelig trodd at jeg visste hvordan jeg ville ha det. Men ting blir ikke bestandig slik man hadde sett for seg.

 

Tror at når behovet for å være sammen med barnet er så stort så kan man bare kose seg sammen, og ikke prøve å presse situasjonen om man ikke må. Jeg synes man skal gjøre ting etter eget tempo så lenge det innenfor rimlighetens grenser Og alt vil gå seg til etterhvert. Ungen begynner som oftest i barnehagen med tiden, man må ut i jobb osv , og da går ting seg til automatisk

 

Det første året er jo mest beregnet på mor og far Er ikke rart man blir knyttet til den lille bylten når man har hatt den inni magen i 9 mnd

[happy og to små]

Jeg måtte bare svare på dette innlegget, for dette er noe jeg tenker mye på fortiden. Min datter er 5,5 mnd, men min eldste er nå 2,5 år. Jeg hadde det sånn med min eldste datter da hun var mindre, men nå føler jeg det ikke sånn i det hele tatt. Jeg tenker mye på årsaken til at jeg følte det sånn, og jeg tror det var usikkerheten, at jeg ikke visste hvordan hun hadde det, hvilke konsekvenser det fikk om hun ikke fikk trøst av meg om hun var lei seg osv. Hun var veldig mamma-jente. Men det gikk seg heldigivs til etterhvert. Jeg så hvor glad hun var i besteforeldrene sine og onkler/tanter, og da var det mye lettere å gi slipp på henne. Hun valgte på en måte å være hos dem selv. Når hun blir gammel nok til å si "hadet mamma" og vinke og smile, da går alt så mye bedre! :-)

Med nummer to har jeg ikke hatt noen slike følelser, hun er alltid glad, og jeg er trygg på de som passer henne. Så lykke til, det ordner seg etterhvert! Ikke noe vits i å gi henne fra deg før du føler du er klar for det!