Vanskelig familiestituasjon.

[Anonym bruker]

Har mye tanker rundt en litt vanskelig livssituasjon vi er inne i. Jeg er gift, og har en herlig gutt på 3 år, men nettverket vårt har "skrumpet" inn, siden jeg gikk gravid med han. Både min mann og jeg har noe spesielle familier, og vi har helt kuttet kontakt med hans far (av ulike grunner), og hans mor er desverre død. På min side har jeg en psykisk syk mor, som det ikke er mye støtte i og som stadig "kutter kontakten", og en far som egentlig bryr seg null om meg og mitt liv, da han har fått seg en "ny" familie, -selv ikke barnebarnet er han spesielt engasjert i... Dette blir mer og mer sårt, ettersom vi har fått vår egen familie, og vi føler at vi står veldig alene om alt - det er ikke hjelp å få til barnepass eller andre praktiske ting... så vi har så og si aldri barnefri- en sjelden gang er det venner av oss som sitter barnevakt, men jeg skulle så inderlig gitt sønnen min en trygg og god oppvekst med besteforeldre som brydde seg om han. Dette er veldig sårt... Jeg har ikke hatt besteforeldre selv, og har alltid savnet det. og nå som vi tenker på å kanskje ville ha et barn til, føles dette litt som en stopper- fordi jeg har et så stort savn om å ha en god familie rundt oss... Jeg er så inne i tankene på at jeg/vi er sviktet av familien, og ikke minst at de svikter sønnen vår- og det føles som dette bare blir verre og verre, og jeg ikke kan bryte ut av det...

I tillegg er det andre bekymringer rundt å få et barn til, da vi bor i en 3-roms leilighet, og har en hund- og jeg egentlig føler at vi har nok med alt i dag, men jeg ønsker så inderlig at sønnen min skal få søsken og en trygg og god familie... Siden han er 3 år, begynner jeg å føle presset på å få nr 2 snart, før det blir for stort alderssprik mellom dem... Noen som føler det samme eller har noen gode råd? Vet ikke hvem jeg skal prate med om dette

[Babykilo]

Det er ikke greit å føle seg alene om alt. Ikke bare er det slitsomt, men det er et tyngende ansvar. Vi har ganske normale og hyggelige familier, men svigerfamilien bor i utlandet, og mine foreldre bor et stykke unna. I tillegg er de gamle og vi har ingen hjelp på den måten. Vi er der på besøk av og til, og da er de sammen med barnebarna, men sjelden og ikke alene, hvis du skjønner. Vi har nå to barn og bor i treroms. Det er tøft fordi det er mer rydding, ungene blir mer herjete på trang plass, soveproblemer når de deler soverom etc. Med hund skjønner jeg godt at du tenker deg om. Kanskje kan dere få dere noe større hvis dere flytter litt på dere? Det er fint med søsken, særlig når det ikke er så mye annen familie å ta av... Lykke til.