Plutselig var det slutt .. :'(

[Anonym bruker]

Var i mitt første svangerskap(uke 18), og trodde alt var bra. Hadde begynt og glede ossn å få ting på plass ettersom det ikke var planlagt. Var ung og redd, men etter masse støtte fra kjersten(som er i millitæret), hadde vi begyndt å planlegge og glede oss til Februar. Skulle på ultralyd å få vite kjønn og se barnet for første gang. Kjeresten hadde akkurat reist i millitæret igjenn, og var spendt på telefon med nyhetene om en gutt, eller jente. Dessverre varte ultralyden svært lenge, og jeg begyndte å bli bekymret siden de ikke sa noe. Fikk da den triste beskjeden om at her var det noe som ikke stemte. Ble sendt direkte til St.Olavs for nermere undersøkelse. De hadde den samme triste beskjeden om at fosteret ikke hadde utviklet seg rett, og at det var store skader på fosterets mage og ben. Jordmor og lege anbefalte meg og avbryte, siden skadene var så store at fosteret ikke kom til å overleve fødselen selv om jeg gikk svangerskapet ut. Måtte ta det forferdelige valget med og avbryte svangerskapet.

 

Har ALDRI følt meg så hjelpesløs og misslykket. Tok det store valget med og se fosteret etter fødselen. Å det var tungt. De små fine armene, nesen og ørene. Var så sliten etter 13 timer at jeg følte meg som stein.. Menst kjersten satt og falt sine modige tårer, klarte jeg ikke få fram noe. Satt bare i sengen og holdt i den lille hånden.

 

Dette er nå 1 uke siden, har store problem med søvn.

Føler meg utrolig tom ... Alt gikk kjempe fort, og følte barnet ble tatt uten der var noe jeg kunne gjøre.

 

Har veldig lyst til å bli gravid igjenn, og savner følelsen av og gi noe trygghet og omsorg. Savner og ligge i sengen om kvelden og kjenne liv.

Hvor lenge trenger man egentlig og vente før det er trygt og bli gravid igjenn ?

[mamma til twins]

Hei kjære deg.

 

Vet ikke så mye om når du kan prøve på nytt, men ville bare si at jeg ble rørt av historien din og at jeg ønsker deg alt godt fremover. Håper en liten spire kommer til deg fort.

 

Stor trøsteklem..