For meg føles det som vi har blitt mer et vennepar som bor sammen i stedet for kjærester, så usikker!! Noen som har opplevd det samme? Vært sammen ti år..

[Anonym bruker]

Vi bor sammen (som vi har gjort fra vi møttes før ti år siden), har tre nydelige barn, gjør mye fint sammen som å se tv, snakke, film, turer.

 

Men siden yngste ble født for 3 år siden har vi såvidt hatt sex, hver kveld og dag er det "åh, vi må ha sex snart", men så blir det bare til at vi legger oss... Jeg har ikke sexlyst i det hele tatt selv om jeg er kjæresten han og elsker han...

 

Tror iallefall jeg elsker han, så usikker når vi har vært sammen så lenge! Når jeg tenker meg om er jeg jo like mye veeeldig glad i han enn forelska - vet ikke! Kunne levd slik jeg gjør med han med en veldig god guttevenn så lenge jeg tar bort den lille sexen vi har kanskje en gang annenhver måned...

 

Nei, jeg vet ikke... Har hatt tøffe tider opp igjennom åra både med hendelser og uenigheter, men går veldig bra nå...

 

Har ikke samvittighet til å prate med han om det...

 

Noen som har følt det samme? Hva gjorde du? Hva vil du råde meg å gjøre?

[Anonym bruker]

Etter forelskelsen til mannen din for ti år siden, har du hatt tre sterke forelskelser i barna dine. Og mange daglige rutiner. Ganske naturlig at slikt skjer;)

[Anonym bruker]

Få orden på tankene dine og følelsene dine. Ikke sår han, ikke ødlegg slik at han stikker for godt om du er redd for det. Men han er sikkert ikke så veldig fornøyd med forholdet uten sex, uten spenning og uten romatnikk han heller.

Ikke gå fra mannen din, ikke ødelgg ekteskapet ditt, ikke ødlegg familien til de tre barna deres, bare for dette. Forhold går jo i faser, det går seg til igjen. Gode og one, om dere er gift eller ikke går jeg utifra.

[Anonym bruker]

Lidenskapen faller nok bort med tiden, men den kan nok også komme tilbake.

 

Føler også et jeg er mer venn med mannen min enn vi er kjærester. nesten ingen sex og sjeldent kyssing og kosing. Han som dabbet av med sexlivet. enten opptatt med noe eller trøtt så sjeldent vi har sex og nå som det går 2-3 mnd mellom hver gang så orker jeg ikke ha sex med han. har prøvd og få han til seng mange ganger før, men det og bli avist en gang for mye har gjort at jeg heller ikke gidder og ha sex med han, når han endelig vil ha sex gidder jeg ikke. Det skal for F ikke gå etter hans premisser og når det passer han.

 

Kansjer han koser seg med høyra i ny og ne. så da får han kose seg med den. om han heller vil ha den i steden for meg så fint for han:P

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Men syes det er litt feil å skrive "ikke ødelegg familien". Av og til kan slike avgjørelser være det beste for familien over lengre tid. De er enda så små og jeg kjenner de såpass at de ville tatt det fint. Og vi ville fortsatt vært venner.

Men tøffe tider har vi hatt, ting som henger litt igjen selv om det er lenge siden...

 

Nei, jeg er bare så usikker på om jeg er forelska eller bare glad i han. Og det har jo vært slik over lengre tid.. Merker også at det skal mye til før jeg blir sjalu slik jeg var mye før. Men er kanskje fordi jeg stoler på han..

 

Tenker av og til at jeg skulle ønske han tok initiativet til å ta opp det problemet, men han føler kanskje ikke det samme..

 

Jeg finner vel ut etterhvert selv om det kan bli lenge til..

[Anonym bruker]

Hi her.

Kjenner meg igjen med det trøttgreia og premisser, hehe

[Anonym bruker]

Tror det er normalt )

 

Et klokt hode sa,- det er ikke alltid man greier og tenke at han/han skal jeg leve resten av livet med,- om sin partner..Det kan virke urimelig lenge noen gang......Men prøv og tenke;"- Kan jeg se for meg resten av livet UTEN ham/hene?".....Og det tenker jeg på i slike perioder...Nei, jeg ser ikke for meg et liv UTEN min nåværende samboer og vet at vi kommer inn i god periode igjen snart )

 

Man vet hva man har, men ikke hva man får...Og forelskelse og lidenskap vil alltid vike for hverdagen når forholdet er blitt modent og sikkert og trygt..:Når usikkerheten på den andre forsvinner forsvinner ofte også litt av spenningen og "gnisten" blir ofte ikke helt det samme..Somerfuglene i magen, spenning på OM han ringer osv osv er en herlgi følelse, nåe man er nyforelsket, men bunner i bunn og grunn ut i usikkerhet på den andres følesel ovenfor en,- og det vil man vel ikke leve med resten av livet?

[Anonym bruker]

Har ikke vært i dine sko, men har opplevd dette fra din manns ståsted.

 

Gubben trodde han var ferdig med meg etter 11 år, og vi gikk nesten fra hverandre, men mange gode timer med terapeut på familievernkontoret fikk oss til å se hverandre med nye øyne og legge inn en ekstra innsats begge to. Vi innså tidlig at det var ting vi begge var misfornøyde med og kunne ta tak i, og gjorde et helhjertet forsøk sammen. Og er lykkelige sammen ennå, 3 år etter

 

Så om du ikke vil dra med mannen din på fvk sånn uten videre, så anbefaler jeg deg å gå selv og se hva du synes! Du har ikke så mye å tape på det. Lykke til!

[Anonym bruker]

Som å lese et utdrag fra mitt eget liv...

 

Har ikke kommet så veldig langt i prosessen selv men mye tanker for tiden. Har forsåvidt prøvd å forklare mitt problem til mannen. Det ble en spesiell samtale, men glad jeg fikk lettet på trykket. Han ble imidlertidig svært fortvilet og ble redd for at jeg ville gå..

Vi har to små barn på 3 og 1 og det er jo deres fremtid og hverdag man alt i alt tenker mest på.

Vår hverdag pr dags dato er relativt harmonisk sånn praktisk sett. Vi krangler lite og er enige om det meste. Flink til å gi hverandre frihet til å gjøre andre lystbetonte ting. Kan virkelig ikke klage på noe rundt mannens innsats i familie og hjem.

Føler meg som en bortskjemt unge når jeg likevel klager min nød.

Men det er romatikken da. Sex? 2 ganger i året? Og det føles da mer som sympatisex for den stakkars mannen.. Når det er over kjenner jeg at jeg nærmest vil gråte for det føles ikke rett..

Skal man tillate seg slikt i en alder av 28. Syns det er så trist....

 

Lurer på å foreslå å flytte ut for en stund for å sette livet i perspektiv. Se hvordan det er å leve uten mannen..

Parterapi må vi også vurdere. Men ser ikke helt hvordan samtaler skal klare å snu tilværelsen så drastisk.. Men verdt et forsøk for all del.

 

Vil gjerne høre flere erfaringer...

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i tvil om at det er mye bedre for barna å bo sammen med mamma og pappa som i perioder bare er venner, i stedet for at de ikke bor sammen. Tror mange nå til dags har altfor store forventninger til at man skal føle seg like forelsket hver dag, ellers er det bedre "for alle", inkludert barna om man går fra hverandre. Sannheten er nok at dette går i faser i de fleste langvarige forhold, og at mange kan ha de veldig bra sammen selv om de i lange perioder er mer venner enn kjærester.