Manglende tilknytning - depresjon?

[Anonym bruker]

Trenger å høre om andre har erfaring med dette...

 

Jeg klarer ikke å elske barnet mitt. Jeg kjenner ikke tilknytningen og forelskelsesrusen alle snakker om. H*n er 5 uker nå. Alt går tilsynelatende bra med amming og soveing og alt det der, men mine følelser uteblir. Jeg bryr meg jo om babyen og gir stell og omsorg, men innerst inne kjenner jeg ikke annet enn apati. Kjenner jeg er sjalu på de som ikke klarer å være vekke fra barna sine for å gå på jobb. Jeg kunne godt ha gjort det. Jeg er mer redd for åv ære vekke fra BF enn barnet - han elsker jeg så mye at jeg dør av engstelse hvis jeg ikke får tak i ham på telefonen.

 

Har ikke hatt barselstårer en gang. Ingenting. Jeg har så lyst til å elske barnet mitt med den samme intensiteten jeg ser hos mine venninner men jeg klarer det ikke! Nå har jeg begynt å få tanker om at barnet mitt ikke elsker meg heller... Herregud, jeg høres jo helt gal ut!

 

Kan noen hjelpe meg?

[Anonym bruker]

Hei, vil bare si at du ikke er alene om disse tankene! Jeg hadde det på samme måte med barnet mitt. I tillegg gikk jeg og uroet meg veldig, og jeg var redd for at jeg skulle "ødelegge" noe i utviklingen, og at alle andre fikk bedre kontakt med barnet enn det jeg gjorde. Jeg kunne føle meg at barnet avviste meg om jeg ikke fikk det til å le eller smile nok, og om det snudde seg vekk.

Jeg hadde forresten heller ingen barseltårer, og følte meg ikke deprimert. Det var kun i forhold til barnet mitt jeg hadde vanskeligheter. Men jeg snakket med fastlegen min, og fikk henvisning til psykolog. Det har hjulpet å få snakke om tankene mine, og ikke minst få bekreftet at det er mange som tenker på samme måte uten å si noe om det. Men det er vanskelig å se det når alle går rundt å triller og smiler hele tiden, og virker mer lykkelige enn det du føler deg. Hos meg tok det lang tid før morsfølelsen kom for fullt, og jeg syns det var skummelt å ha ansvaret for barnet mitt alene, og ventet mest på at pappaen skulle komme hjem fra jobb.

Men det er viktig å dele disse tankene med noen, slik at det ikke blir verre. Og det er viktig å få bekreftet fra andre at du gjør en god jobb, for det er jeg sikker på at du gjør selv om du kanskje ikke ser det selv! Og ikke minst, det her går over!

Vet ikke om dette hjelper, men skal følge med på tråden hvis du vil skrive noe mer Lykke til!

 

[kokosyklus]

Jeg skrev engang ett innlegg på dinBaby da jeg gikk hjemme i permisjon. Det handlet i grove trekk omo hvordan jeg bare knakk HELT sammen og HATET alt og alle fordi kafeen jeg hadde planlagt å sitte på var full da snupps endelig hadde sovnet i vogna.

 

Jeg hadde store solbriller på og gråt mmine bitre tårer, bannet og svertet inne i meg da jeg sølte litt kaffe på vogna forjeg jeg jo måtte GÅ medkoppen min ute i den kalde vårluften istedet for å sitte inne god og varm.

Jeg skrev også noe omo hvordan folk som var lykkelige småbarnsmødre drev verdens største løgn.

 

Så fikk jeg et svar på innlegget hvor den fine jenta skrev at om jeg hadde møtt henne langs akerselva samme dag hadde v mest sannsynlig grått bak hver våre store solbriller den gråværsdagen:)

Siden da har jeg frostått at det er mange som opplever aakkurat det samme og som hatet like mye somo jeg gjorde.

 

Snakk med helsestasjonen, HI. jeg gjrode ikke det og det angrer jeg på. Jeg er gravid igjen nå og tenker på det mer enn noensinne.

Jeg skal helt klart nevne dette til jordmor slik at de er obs på meg underveis og etter fødselen.

 

Lykke til!

 

Send meg en pm om du vil:)