Abort eller ikke - totalforvirring

[Anonym bruker]

For tiden oppholder jeg meg i Nepal for et årsprosjekt. Jeg avslutter i utgangspunktet prosjektet mitt i desember, men hadde noen tanker om å bli her lenger. Nå fant jeg altså ut igår at jeg er gravid. Har vært i et "forhold" i over tre måneder. Han er herfra, og er ikke i stabil jobb. Han er en utrulig flott mann, og er veldig omsorgsfull i forhold til det jeg går gjennom nå. Vi er veldig glad i hverandre, men fremtiden er så usikker.

 

Men han opplever det som en umulig situasjon at jeg skal bære frem barnet. Han kommer fra en helt ulik sosial situasjon. Hvis familien hans får vite om dette, kommer det til å føre til mange problemer for han. Og vi har vært sammen så kort at det er umulig å si om forholdet vårt har noen fremtid. Jeg må dra hjem til Norge om tre måneder, og det er ikke bare bare for ham å komme dit (hvis han hadde ønsket det). For meg å være gravid her er også vanskelig; samfunnet her er dømmende og kan være ganske hardt. Det kommer til å bli et vanskelig svangerskap. Så: mest av alt, hvis jeg skulle velge å gjennomføre det, vil jeg gjerne ha familie og venner rundt meg. Og hvis det hadde vært mulig, ville det vært fantastisk å ha han rundt også. Men det virker som en utopi her og nå.

 

Og så er spørsmålet om jeg i det hele tatt er i stand til å møte dette alene. Om jeg ønsker å være alenemamma? Klarer jeg det? Er redd for å møte fordømmelse.Men så er jeg jo 30 år også, jeg er ferdig utdannet, og det "eneste" som mangler er en stabil familieramme. Skjønt, det veier tungt, og tanken på at mitt eventuelle barn kanskje aldri, eller ihvertfall bare sjelden, får møte faren sin, ja det er utrolig trist og tungt å tenke på.

 

Jeg er også redd for å måtte "stå opp" mot de vennene mine som allerede har fått barn men som er i trygge forhold. Jeg er redd for følelsene mine i forhold til det. Vil jeg bli bitter, sjalu, føle meg ensom? Eller skulle jeg bare sørge for å finne meg et nytt nettverk med mennesker i samme situasjon som meg? Jeg aner ikke. Det ene sekundet ønsker jeg å ta vare på barnet, i det neste virker det umulig, med abort som eneste utvei.

 

Hadde vært godt med noen erfaringer, eller bare generell oppmuntring. Vet at valget til syvende og sist er mitt, men det er godt å dele det med noen. :-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

jeg er selv gravid, og snart 6 mnd på vei. etter å ha vært i et langt forhold hvor vi aktivt prøvde å få barn ble det etter mange skuffelser slutt mellom oss, og jeg flyttet ut av vårt rekkehus. fant tonen med en sjarmerende afrikansk mann, og det ble kortvarig - kun noen mnd. så fant jeg tilbake med min ex igjen og fant da ut at jeg var gravid og at barnet ikke var hans. likevell har han godtatt situasjonen og vi venter sammen på min datter som kommer i januar. jeg hadde bestillt time til abort, men heldigvis klarte jeg ikke å gjennomføre det. jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å beholde barnet, og vet at det kommer menge fordommer og rykter om at jeg får en mørk datter når kjæresten min er etnisk norsk.

 

Familien reagerte ikke positivt når jeg fortalte at min samboer ikke er faren, men nå - når magen vises og de har fått litt tid på seg, så gleder alle seg til å møte barnet og til å få et nytt familiemedlem, bilolgisk eller ikke. samboer har ei jente på 9 år fra før, og hun gleder seg veldig til å bli "storesøster" selv om de ikke er i slekt.

 

Jeg tror at d kan gå bra om du er innstillt på å gjøre det beste for deg og ditt barn, evt bare det beste for deg, det er ditt valg.

 

jeg var veldig redd for hvilken respons folk ville gi, og babyen er som sagt ikke kommet enda, så regner med det kan bli tøfft og en del kameler å svelge, men jeg har i allefall bestemt meg for at det skal går bra, og har god støtte fra min samboer. du er alene hvis du blir i norge, ja men kanskje kan kjæresten din komme med deg etterhvert om dere bli gift, eller du klarer deg alene og finner en ny mann etterhvert. alene går helt sikkert også bra. finn ut hva du innerst inne vil, for meg var mitt barn det viktigste, det er tross alt like mye mitt som et barn med samboer vil bli, dette må du bare føle på, men hvis du ikke vil beholde så tror jeg det er lurt å ikke vente for lenge med avgjørelsen. jeg tenkte i allefall at men angrer aldrig på et marn man har fått, men vet flere venninner som angrer på et de aldrig fikk. uansett lykke til- valget er ditt, så lenge du bestemmer deg for å være sterk så ordner det seg uansett.