Måtte avbryte forsøket, hvordan mobiliserer dere nytt mot?? fortvilet...

[solsim]

Vi er inne til Tesa behandling. Måtte nettopp avbryte forsøk nr 2, kort regime denne gangen. Gått på Menupur i 10 dager. Var inne til UL 3 ganger på en uke og allikevel glemte de å sette meg på Orgalutran. Derfor ble eggposene for store og de valgte å avbryte hele forsøket. Jeg forstår jo etterhvert hvorfor, men jeg føler jeg mobiliserer ganske mye krefter til dette og nå raste hele verden for meg. Hvor mye tåler man psykisk lurer jeg på. Hvordan klarer dere å mobilisere og holde motet oppe til nytt forsøk gang på gang? Det er selvfølgelig et sterkt ønske om barn, men jeg føler det går ut over alt annet i livet mitt! Og dette var bare forsøk nr 2......

[CosmoGirl]

Nei og nei, jeg føler så inderlig med deg! Utrolig kjipt når man ikke får sjansen til å prøve engang.

 

Jeg har selv opplevd at det første forsøk gikk rett vest da lab'en "ødela" alle eggene våre etter uttak. Jeg ble gravid på det sjette icsiforsøket og er velsignet med en nydelig gutt. Han er verdt hvert eneste sniff med nesespray og hver eneste sprøyte og ikke minst den lange ventetiden.... Men det var ganske vanskelig holde motet opp til neste forsøk - gang etter gang.

 

Det har vært ihvertfall vært til hjelp for meg å tenke positive tanker om at vi kommer til å lykkes en vakker dag. Jeg leste i boken " Hemmeligheten" før det siste forsøket vårt og synes faktisk at de selvfølgelighetene som er skrevet i den hjalp meg til å fokusere på målet.

 

Uansett, det er tøffe tak dette her og det krever sin kvinne. Jeg krysser fingrene for at ventetiden frem til neste forsøk ikke føles for lang og at du holder motet oppe!!! La oss håpe det holder med 3 forsøk for deg :-) Jeg skal selv i gang med første søskenforsøk snart og er veldig spent på det vi har i vente.

[LykkeligSomMamma]

Det er beinhardt og ensomt. Først depper jeg en stund men etterhvert spør jeg meg selv om jeg er klar for å gi opp og det er jeg ikke. Og da kommer tankene om neste forsøk og med den kommer motivasjonen. Og sånn går det. Prøver også å gjøre ting jeg liker, og ta vare på meg selv og kjæresten, så ikke 110% av livet består av prøving. Og jeg blir staere og staere og staere

[solsim]

jammen er det mye tøffe damer der ute. Man kan føle at det er urettferdig at man må gjennom dette, men jeg ser virkelig at jeg ikke er alene om det. Men uansett, så riktig som du skriver det Cathy..., så føler man seg veldig ensom. Mannen min er kjempe god og stiller opp så mye han bare klarer, men samtidig blir man sittende med så mye av jobben selv. Skal prøve å tenke positivt. Det er vel all grunn til at vi også skal klare det til slutt, når man leser alle historiene her inne. Takk for fine, oppmuntrende ord jenter!

[Millamolly]

Uff, ja det er tungt å måtte avbryte forsøket. Da føler man seg så snytt på målstreken. Jeg har måttet avbryte 3 av mine 4 første forsøk, og det synes jeg var veldig vanskelig. Men det gjelder å se fremover og håpe at lykken snur Min drivkraft er også at dersom jeg aldri blir gravid vil jeg kunne si at jeg virkelig prøvde ALT for å få det til når jeg blir gammel. Jeg vil ikke sitte da og tenke at hadde jeg bare tatt noen forsøk til.... Og i beste fall lykkes man!!!