jeg klarer ikke glede meg over det nye livet i magen

[Gjest]

Siden jeg er så tidlig i svangerskapet (6 + 2), har vi ikke fortalt noen om graviditeten ennå. (bortsett fra noen koleger på jobb, som skjønte det da jeg stadig måtte ut å brekke meg, og trekke frisk luft...)

Derfor håper jeg det er greit at jeg lufter tankene mine her.

 

Vi har ei nydelig datter på 1 år og 9 mnd, og da jeg gikk med henne var jeg mye dårlig. Kvalme og enorm trøtthet fra uke 6, og da det endelig slapp, tok bekkenløsningen over. Jeg hoppet på krykker fra august til desember...

 

Nå i august ble jeg gravid igjen. Ikke at vi prøvde på det. Nå klarer jeg ikke å glede meg over det nye livet der inne. Jeg blir bare motløs og lei meg når jeg tenker på at dette svangerskapet også vil inkludere denne elendige formen...

 

Jeg vet at jeg skal være glad for at vi er fruktbare og kan få barn! Og jeg vet at jeg skal være glad så lenge lille knerten er frisk der inne. Men tanken på iallefall 6 uker til med en uutholdelig kvalme, og den trettheten... Nei, jeg blir bare deppa. Jeg klarer ikke lage mat til familien min, jeg klarer ikke leke med dattra mi... Jeg sitter som en zombie i sofaen...

 

Både psyken og det fysiske tærer denne gangen. Sist visste jeg ikke hva jeg gikk til. Alt var spennende og nytt. Jeg visste ikke hvor lenge jeg kom til å være kvalm. Jeg var lykkelig uvitende om at bekkenløsningen holdt meg hjemme den de 2 siste trimesterne.

 

Jeg beklager denne negative holdningen. Jeg vil så gjerne glede meg over det nye livet der inne! Selvfølgelig håper jeg av hele mitt hjerte at alt vil gå bra, og at baby holder seg der inne i 9 mnd! Og den nye babyen skal få all den kjærlighet og omsorg jeg makter å gi den når den er ute!

 

Er det noen andre som har de samme tankene? Noen som er i elendig form, og vil klage litt med meg? Eller noen som kan komme med noen oppmuntrende ord?

 

...jeg vil være glad!

 

[Gjest]

Hei.

 

Jeg har det litt på samme måte. Jeg er i min 10. uke og føler at det ikke helt har sunket inn enda. Dette er et planlagt og ønsket barn, men alikevel greier jeg ikke glede meg over det fantastiske som skjer. Mulig jeg er lite motivert fordi det blir bare 17 mnd'er mellom nr 2 og 3, at sist svangerskap og fødsel er litt for friskt i minne. Samtidig så spiller nok hormonene litt inn også.

 

Kanskje dette svangerskapet blir annerledes for deg, det vet en jo aldri.

Tipper ultralyden vil være en liten milepæl for min del, da vil jeg kanskje kunne slappe av og kose meg med siste del av svangerskapet.

 

Vet jo hvordan jeg slet den siste tiden i forrige svangerskap, blir litt matt av tanken, men som jeg skrev lenger opp, så trenger ikke dette svangerskapet bli slik ditt forrige var : )

 

[Mini84]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener.

 

Jeg er 10 uker og har vært skikkelig dårlig de siste ukene. Dette er min første (ikke planlagt, men ønsket), så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg tenkte at jeg nok kom til å være dårlig, men denne trettheten alle snakket om var jo ikke så farlig, og ble jeg kvalm kunne jeg jo bare ta en liten pause i jobbingen.

Jeg skulle i alle fall gå rundt med et stort smil og med denne berømte gløden. Også skulle jeg gå masse turer og bare spise sunt og være verdens flinkeste gravide. For som alle sier; graviditet er ingen sykdom!

 

Vel...

Det er lenge siden jeg gadd å sminke meg. Kvisene kan ikke skjules uansett, og mascaraen renner når jeg kaster opp. Det hender jeg orker å karre meg en runde rundt kvartalet, med en pose klar i lommen. Ellers orker jeg ikke være med på noe. Alt lukter vondt og får meg til å brekke meg. Mat har jeg ikke lyst på, men klarer å presse i meg noe frukt eller syrlige drops.

 

Jeg føler meg fæl når jeg klager. Tenk på alle som prøver og ikke får det til! Og på dem som mister. Det er dessuten ikke noe poeng å syte heller,

for det eneste svaret jeg får er: det går over snart.

 

Jeg har lyst til å være glad, og smile hver dag! Men det eneste jeg tenker på er hvor lenge dette skal vare. Kanskje jeg rett og slett er mer pystene enn andre kvinner, og slettes ikke er "lagd" for dette.

[prøverigjen:)]

Skjønner deg godt!!!

Jeg syns å gå gravid er å fyttikatta ille

Er ikke kvalm enda jeg da,

Men, er så trett at jeg kunne sovet døgnet rundt,

Fått noen ekstra kilo etter sist graviditet som endte i MA, og nå med ny graviditet igjen rett etterpå, tungt altså, har masse negative tanker, orker jo ingen ting omtrent, alt er et slit,

håper det bedrer seg etter 3mnd,

håper jeg får beholde denne gangen:)

skjønner godt det med apatien er sånn her og.

 

[camill]

uff, føler med dere.Dette er harde greier gitt. Jeg har vært kvalm rundt tre uker og begynnte å kaste opp for to dager siden. Fått meg ny jobb i en klesbutikk i nærheten og hadde første dag ¨på jobb i dag. Men etter to timer fikk jeg beskjed om å dra hjem. Bare kastet opp og var dårlig form, hjelp dette her blir ikke lett.

Ligger mye og får ikke gjort så mye som jeg vil hjemme, middag blir det endel lettvint fordi jeg er så kvalm å prøver å slippe å stå med det.

Men mannen min har måttet tatt over endel oppgaver i huset her.

Kan ikke huske at jeg har vært så dårlig når jeg har gått med nr 1 og nr 2.

 

[Gjest]

Å Det er fint å vite at det er flere som føler det samme som meg. Ikke at jeg unner noen av dere det! Men det er greit å være flere som kan dele slike tanker og bekymringer:)

 

Stå på jenter:) Vi er heldige som får oppleve et voksende liv i oss, og etterpå kommer vi helt sikkert til å si at alt dette slitet var verdt det! Merkelig nok...

[Cocco*med 2 små spirer*]

Ja, knerten, snuppa og jeg, du har helt rett i at etterpå kan vi si at det er verdt det.

Jeg sliter selv med plagsom kvalme (vil ikke kalle den ekstrem) og trøtthet. Det opplevde jeg også sist, og i hele 5 mnd. Men jeg har nok fått det litt mer på avstand enn deg. Gutten vår er 2 og et halv nå snart, i tillegg ble han født for tidlig, så jeg har ikke gått høygravid, da hadde jeg sikkert fått bekkenløsning også.

 

Men når jeg ligger i senga mi, før lille prinsen har begynt å se på barne TV, prøver jeg å tenke at han er så liten, at han ville huske dette likevel. Han har en pappa som må trå til mer nå enn normalt, men det synes jeg godt han kan gjøre, mens jeg må takle plagene ved en graviditet.

 

Jeg gruer meg også til resten, da jeg denne gangen er gravid med tvillinger. Jeg har blitt forberedt på tidlig 100 %sykmelding, og er kjempe redd for å bli sengeliggende i flere månder for å komme i mål.

 

Derfor prøver jeg å ha fokus på de små stundene jeg får sammen med lille prinsen, da jeg er i grei form. Kvalitet får være viktigere enn kvalitet akkuratt nå. Det samme gjelder mannen min.

Vi får alle ta det igjen når tvillingen har kommet, og fått noen mnd. på baken, da skal vi kose oss sammen. Det er guleroten min

 

Så hold ut, du blir heldigvis ferdig med å være gravid, og etter en stund kan du nok nyte det å være 2 barns mamma

[Gjest]

Ja, vi er virkelig heldige vi som har pappaene som kan trå til! Så spennende meg tvillinger! Ønsker deg all mulig lykke til! Håper du får et så 'normalt' svangerskap som mulig, og at de små spirene holder seg der inne lenger enn broren sin!

 

natti:)

[Cocco*med 2 små spirer*]

Håper du sov godt knerten, snuppa og jeg, og at formen er levelig i dag.

Ønsker deg en god helg, men noen gode stunder

[Gjest]

Å, takk:) Jo, den er sånn passe på bunn... Formen altså. Øver meg på å tenke positivt og ikke fokusere på kvalme og tretthet. Var hos legen i dag og fikk ei sykemelding i dag, så det blir noen uker i ro på sofaen.

 

Jeg skal klare å kose meg i helgen:) Og det må dere og! La deg bli dullet og dallet litt med:)

 

God helg:)