Mistet motet:(

[Raggy]

Det er 4 uker siden sist utskrapning og tredje MA på under to år. Fikk brev fra fertilitetsklinikken for en liten uke siden som min samboer åpnet. Der var det masse spørsmål som han begynte å lese opp...det endte med at jeg tok brevet og la det i ett skap....og der har det ligget siden. Ble rett og slett sint og forbannet på brevet. Grunnen er (har jeg funnet ut) at jeg er ikke moden for å utredes ennå etter det som har skjedd. Jeg er livredd for å begynne å tenke på å bli gravid igjen og gå igjennom tiden med å vente på å bli gravid, være engstelig når vi er gravid for så å miste igjen.

Rett og slett livredd!

Synes det er så godt å IKKE være gravid, dårlig og engstelig for at det skal gå galt.

Tankene mine skremmer meg..

Er jeg alene om disse tankene mon tro?

 

[Tobarnsmamma!!!]

Hei.

Jeg skriver nesten aldri her inne lenger, men fikk lyst til å kommentere innlegget ditt. Og har bare lyst til å si: Ta tiden til hjelp! La brevet ligge til du kjenner at du er klar.

 

Det er ikke rart at du er redd etter det du har opplevd, og at du ikke orker å gå på flere omganger nå. Ikke rart at du er engstelig for å bli gravid igjen. Nyt følelsen av å ikke være gravid og ikke være bekymra. Ha heller fokus på andre ting som er bra for kroppen og sjelen din.

Etter en stund vil du sannsynligvis få lyst til å prøve å bli gravid igjen, og gå gjennom utredningen for å få hjelp. Vent til da!

 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Hadde selv en senabort og en MA de siste årene i løpet av 8 mnd. Etter senaborten gjorde jeg alt jeg kunne for å bli gravid igjen raskt, og var sikker på at det vill gå bra neste gang - det sa jo alle. Men da den nye, lille spiren døde etter 10 uker tenkte jeg som deg. Jeg orket ikke gå inn i det i detalj, det var jo bare fælt. Jeg måtte bare la kroppen min få fri og sørge over det som hadde skjedd.

 

Det var fint. Etter noen måneder tenkte jeg annerledes og hadde også klart å vri fokus over på en del andre viktige ting i livet. Jeg prøver å bli gravid igjen nå og får også oppfølging av gynekolog.

 

Håper det skjer snart, og håper selvfølgelig at det går bra. Kan ikke glede deg med en happy ending og historie om en nesten fullført graviditet, men jeg vet i hvert fall at det er viktig og riktig å lytte til kropp og sinn når det sier stopp.

 

God klem og ønsker om god helg.

 

[LHHR]

Det er vel ikke noe rart at du er redd for at det skal gå galt igjen etter dine erfaringer, helt naturlig.

 

Jeg har hatt 2 SA på 1 år og sliter veldig mellom det å skulle bli gravid igjen (noe som ser ut til å bli veldig vanskelig etter 24pp) redslen for at det igjen skal gå galt, og selvsagt et inderlig ønske om å bli gravid.

 

Ønsker deg lykke til . La brevet ligge og "modne".

[Litenspire *150711*høygravid]

Kjære deg, det er jo ikke så rart at du blir litt motløs. MA er en forferdelig ting å måtte gå gjennom. Ikke bare mister man en liten spire, kroppen sier heller ikke fra, den svikter også på en måte, du forsetter å føle deg gravid selv om den vesle spiren ikke lever lenge. Sånn sett er SA greiere å forholde seg til, noe går galt, kroppen ordner opp..

 

Vi er litt i samme situasjon vi to, dessverre.. Fulgte med deg inne på Gravid moden alder, jeg var ikke modig nok til å rope ut om min graviditet, men tror vi var gravide sånn omtrent samtidig.

Vi er ca like gamle (unge) tror jeg, jeg har også mistet 3 ganger i løpet av siste året, og vi har begge barn fra før.

Jeg har også vært nær ved å gi opp, jeg føler at tiden går fra oss, og at sjangsene for å lykkes er så uendelig små... orker ikke å gå gjennom flere utskrapninger, ULskjermer uten tegn til liv, nervøsitet i ukesvis, den evindelige leitinga etter tegn, gode og dårlige.. og jeg skyr dopapir med røde hjerter..

 

Men kan jeg la være da? Det er spørsmålet jeg har stilt meg igjen og igjen.

 

Kjæresten min er så utrolig positiv og klar for flere barn, gynekologen min sier det er ingen grunn til å gi opp, på sykehuset sa gynekologen det samme, det hadde vært utrolig koselig med et lite søsken til lillemann(3), de 2 store barna hadde kanskje klart seg uten..hehe

 

Så nå er jeg igang igjen, man vinner ikke uten å satse, jeg vet at jeg kanskje ikke vinner i det hele tatt. Men jeg har ingen tid å miste, alle muligheter må nyttes, så får det gå som det går, jeg har uansett 3 flotte barn. Verden går ikke under hvis denne drømmen ikke går i oppfyllelse, men jeg skal iallefall ha prøvd. Jeg må se fremover og ikke dvele ved det som var, kan ikke sitte her om et år eller to og vite med meg selv at innsatsen ikke var på topp.

 

Kjære Raggy, det er klart du må lytte kroppen din og dine behov, det er lov å gi seg etter det du har opplevd, men det er dessverre slik i vår alder, denne prøvinga er ren risikosport..

Sender gode tanker og en dash pågangsmot.

Hadde vært koselig å høre fra deg.

Stor god klem til deg!

[Tobarnsmamma!!!]

Det ser ut som vi trenger en liten klubb her - vi, som er godt voksne og har mistet flere ganger. Jeg har jo også fått beskjed om at det er grunn til optimisme, så jeg må jo bare fortsette. Det ER jo gode sjanser for å lykkes hvis man ikke gir seg - en finner mange eksempler på det inne på Gravide slitere - men sprøsmålet er jo hvor lenge en orker å utsette seg for dette.

 

Har noen av dere prøvd ivf, eller bruker dere gamlemetoden, alle sammen?

[misspetronella]

Jeg melder meg inn i klubben, :-) godt moden, en jente fra før og mistet to ganger siste 2 1/2 år. Rimelig desperat og motløs nå, går helt i dørken hver gang jeg får menstruasjon. Lurer egentlig litt på hva slags oppfølging din klinikk foreslår for deg, Raggy. både jeg og samboer har normale tester, selv om jeg ikke har så veldig mange egg.

Noen av dere som har lest om sånn progesteronkrem? Eller prøvd det? Står litt om det på www.futhark.no, vet ikke om dette er noe som er godt dokumentert ...

 

veldig hyggelig med litt mer kontakt med dere andre i samme situasjon :-)