Mistet motet:(

[Raggy]

Det er 4 uker siden sist utskrapning og tredje MA på under to år. Fikk brev fra fertilitetsklinikken for en liten uke siden som min samboer åpnet. Der var det masse spørsmål som han begynte å lese opp...det endte med at jeg tok brevet og la det i ett skap....og der har det ligget siden. Ble rett og slett sint og forbannet på brevet. Grunnen er (har jeg funnet ut) at jeg er ikke moden for å utredes ennå etter det som har skjedd. Jeg er livredd for å begynne å tenke på å bli gravid igjen og gå igjennom tiden med å vente på å bli gravid, være engstelig når vi er gravid for så å miste igjen.

Rett og slett livredd!

Synes det er så godt å IKKE være gravid, dårlig og engstelig for at det skal gå galt.

Tankene mine skremmer meg..

Er jeg alene om disse tankene mon tro?

 

[vilja80]

Hei!

nei, du er slett ikke alene om de tankene! Jeg mistet forrige gang i juni, og hadde prøvepause i sommer. I august følte jeg plutselig at det hastet med å prøve på nytt, kanskje særlig fordi moren min er alvorlig syk, og jeg vet ikke hvor lenge hun lever. Så vi begynte å prøve igjen denne mnd, men merker noen dager at jeg er livredd for at jeg skal være gravid igjen, er redd for alt det bringer med seg av tanker, bekymringer, følelser osv. Noen dager tenker jeg at kanskje får vi aldri barn, og jeg har bare lyst til å gi opp...

 

Jeg tenker at det er helt naturlig at vi har blandede følelser i forhold til dette, og for oss så blir det jo aldri å være "lykkelig gravid", det er jo kjempetøft å gå gravid med de erfaringene vi har. Det er grusom å få håpet knust gang på gang. Men samtidig er det jo stadig historier her på forumet om de som til slutt har klart det, så det er jo håp for oss også.

 

Jeg synes du skal ta deg den tiden du trenger, kanskje du ikke er klar nå, men vil prøve igjen om en stund, når du føler at du er klar. Jeg syntes det var veldig godt å ha en pause i sommer og tenke på andre ting.

 

Lykke til :-)

[Håpet ble virkelighet!]

Som Vilja sier er du ikke alene om disse vanskelige tankene, er jo utrolig tøft det vi alle må igjennom her. Etter min 4dje MA i april måtte jeg ha en pause fra prøving for å fokusere på hyggelige ting, gikk fint til i juli da jeg hadde en ny nedtur.... Nå nesten 6 måneder senere er jeg klar til graviditet igjen (er 6 uker idag), men nokså likegyldig foreløpig, ingen jubelscener eller frentidsscenarioner er laget, tar en uke av gangen.

 

Men tenker at uten graviditet, ingen baby og jeg vil så gjerne få tittelen "Mamma" en dag, det er lyset i den mørke tunnellen som forhåpentligvis en dag tar slutt...

 

Bruk noen uker til å ta vare på deg selv og unn deg noe ekstra, det er vel fortjent. Ønsker deg masse lykke til og krysser fingre for oss alle!

 

Klem

[helixxx]

Ikkje aleine om det, nei.......eg mista siste gang i MA i juli i år......tar meg sjølv i fortsatt sjekke dopapiret etter blod etter kvart dobesøk. Kjenner fortsatt på puppane om dei er ømme, stryk meg over magen av og til. Er livredd for å få mensen og for å ikkje få mensen. Er dessutan redd for alt mulig. Nesten hypokonder.

 

Eg er, i motsetnad til deg, veldig klar for utredning. Kjempeklar! Vil at noke skal skje. Er redd dei finn noko rart, men er og redd for at dei ikkje finn noke. Har time i oktober....sjølv om neg er klar for utredning er eg nok ikkje klar for å bli gravid. Er livredd. Har synst det å abortere har vore drit-tøft både psykisk og fysisk og ser IKJE fram imot ein ny graviditet. Samtidig er det graviditet som eg er fokusert på dag og natt. Eg tenker heile tida på NÅR vi skal prøve, og kortid eg har eggløysning og NÅR eg evt får termin osv.

 

Men eg har lært meg til i jobben min at man berre må hoppe inn i ting sjølv om man kvir seg for det. Så eg seier alltid ja, og så klarar eg å la være å tenke på det eg kvir meg til heilt til rett før det skal skje. Det same trur eg eg gjer her. g tenker på "målet", alltså det å bli gravid. Viss eg blir gravid igjen kjem eg sikkert til å vere kjempekjemperedd.....og det vil vere eit under om noko foster i det heile tatt vil bu i meg.

 

Huff, det var ikkje meininga å vere negativ. Ville egentleg berre ha fram at eg trur dine tankar er heilt normale!!!!!!!

 

Lykke til, kjære deg!

 

 

[Luddes mamma]

Hei Raggy

Sitter her og venter på at kroppen skal forstå at det ikke er et foster i magen og begynne og blø ut restene. Har piller som jeg skal ta, men venter litt til...

Jeg føler meg som verdens mest ubestemmelige person. Jeg vet ikke opp eller ned på meg selv og følelsene mine. Jeg vil bli gravid, og få et barn til og jeg vil aboslutt ikke bli gravid igjen. Er så lei av å se på UL-skjermen og høre legens forsøk på trøstende forklaring på hva de ikke ser. Er dritt lei av å sende ut en "det ble ikke noen baby denne gangen heller" sms til de nærmeste vennene som vet, og på jobben, der vi er så få att alle vet alt... Er drittlei av at hjernen ikke vil innse og falle til ro med at jeg ikke skal få fler barn, og at kroppen tross alt har forsøkt å fortelle meg det nå 7 ganger.

Er lei av å kjenne på puppene om de begynner å bli "slappere" i angsten for MA, og gå og kjenne på kroppen 24 timer i døgnet etter tegn på graviditet eller ikke.

Det som kanskje plager meg mest er at jeg vet jeg vil bli misunnelig på venner og bekjente som lykkelige ringer og forteller om sine kommende graviditeter. Graviditeter som jeg naturligvis unner dem og ønsker dem lykke til med, og som jeg virkelig ikke kjenne vil kjenne sjalusi for. Men jeg vet at jeg kommer til, for det er det jeg også virkelig vil ha...

 

Klem fra