Er det normalt?

[Tingeling.]

Hei!

Lurer bare på om noen flere av dere har lignende reaksjon på dette. Har hatt 3 aborter (MA+SA) rundt uke 11-13 (sekundær habituell abort) og har selvfølgelig vært veldig lei meg hver gang, men det har jo gått over. Er ikke så flink til å dele følelser med andre, så tar på meg et ansikt blandt venner og også litt kjæresten for at de ikke skal synes jeg er sytette..har mange nære venner, men ingen har opplevd dette og føler derfor ikke de kan forstå.. Begynner å bli en del måneder siden siste aborten nå, og begynner å få mange symptomer på stress. Føler det er en stor klump i brystet hele tiden som bare sprenger på og gråter bare jeg ser en baby på tv og føler meg skikkelig nedfor (i det skjulte..). Vi har ikke hatt problemer med å bli gravid, men er nå redd at dette "stresset" skal gjøre også dette vanskelig. Noen flere som opplever en slik reaksjon? Vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette, har mange rundt meg, men føler meg likevell litt alene om dette..

[Erle79]

Du må snakke med noen om det! Jeg skjønner ikke hvorfor det er så tabu å være lei seg, og å sørge over å ha prøblemer med å få barn. Du kjenner kanskje ikke noen som har habituell abort, men hvis du snakker med folk om det, vil du bli overrasket over hvor mange som har hatt en eller to spontanaborter, eller har hatt problemer med å bli gravid. Og alle har opplevd sorg, så jeg tror nok at vennene dine kan hjelpe deg mer enn du tror, selv om de ikke har habituell abort...

 

Etter min tredje abort gikk jeg på en kjempesmell. Jeg gikk til psykologen på helsestasjonen og var helt nede for telling. Begynte å gråte på kjøpesenter når jeg så en baby, gråt ved middagsbordet stort sett hver dag, klarte rett og slett ikke å holde masken, og jeg var skikkelig deprimert. Men samtalen med psykologen hjalp kjempemasse. Hun fikk meg til å fokusere på alle de andre områdene som fungerte i livet mitt, og da ble det liksom ikke så gale at jeg slet litt på dette ene området. Og like etterpå var jeg gravid på ny, og det svangerskapet gikk overraskende nok bra, og nå er den vonde tiden bare et fjernt minne, enda det bare er et år siden jeg satt her oppløst i tårer og var helt fortvilet...

 

Det er klart at man til slutt får litt vansker med å bli gravid når man har hatt mange tidligere spontanaborter. På en måte vil man jo ikke bli gravid, for man gruer seg til alt stresset som følger med. Og så er det jo ikke like lett å bli gravid til alle livets tider heller. Jeg ble litt provosert over innlegget på BIMs forside nå nylig "jeg blir gravid bare av å vaske underbuksene hans" var det en som skrøt av. Ja, fint det, tenkte jeg da. Det klaffet for meg og mannen min også på første forsøk. Det ble litt værre når det måtte klaffe fire-fem ganger før vi fikk barn...

[Håpet ble virkelighet!]

Hei Tingeling!

 

Kjenner meg igjen i innlegget ditt. Jeg hadde min 4 MA i april, kom helt til uke 15 - første gang over 1. trimester og var (nesten) litt optimistisk. Var knalltøft i 2-3 uker etter sykehusoppholdet før jeg fokuserte på bryllupsforberedelser mm og det gikk fint. Da oppstusset rundt vår flotte dag hadde lagt seg og takkekortene var sendt ut gikk jeg på en smell. Masse vonde tanker og tårer kom, hadde fysisk vondt i brystet og resten av kroppen, ingenting ga mening. Anser meg selv å være en nokså balansert og rolig person til vanlig, men denne prosessen gjør noe med oss, det er helt sikkert. Jeg er fortsatt mindre sosial enn jeg pleide å være, håper det går seg til... Nå er jeg gravid igjen, 6 uker idag, klarer ikke helt å forholde meg til det ennå, trodde jeg skulle ønske om 100% sykemelding, men jobber som vanlig og har det travelt, min måte å takle det på nå, får se etter ultralyd i uke 7 om 1 uke hva jeg føler da - om det er hjerteaktivitet da!

 

Som Erle sier hadde jeg fått henvisning til noen å snakke med om jeg var deg og den vonde følelsen ikke slipper taket. Jeg har det bedre nå, men var nær å bestille en time hos legen i sommer. Absolutt ingen tabu å snakke om dette temaet, vi mister jo barnet vi aldri fikk, gang på gang, en meget tøff påkjenning! Synes vi fortjener kred for å stå oppreist og gå videre jeg da! Lykke til, ta deg selv på alvor!! Klem

[Tobarnsmor i desember]

Etter min 4. MA/SA på under eit år gjekk eg skikkeleg i kjellaren. Eg blei også gravid kvar gong vi prøvde, men det blei jo aldri baby av det!!! Dei første to gongane sa eg det til folk, men så begynte eg å holde kjeft for dei fleste - det blei liksom for masse. Etter 3 abortar er du utanfor normalstatisitikken. Du er liksom blitt eit "kasus" både diagnosemessig og innvendig. Det hjelper ikkje at folk seier ting som "du blir jo så lett gravid, det går nok bra snart" eller liknande.

 

Men det finst folk som forstår. Du kjenner det umiddelbart kven du kan stole på. Det er kjempeviktig å få snakka ut, og oppleve at du ikkje er åleine i verda med å slite. Det blir meir stressande for kvart tap du har.

 

Eg var heldig, og no på 5. forsøk ser det ut til å gå flott. Eg er no i 3. trimester. Babyen er over 1 kg, og sjansen for at veslegut overlever er over 90%. Men DU VERDEN så stressa, redd og utfrika eg var dei første vekene! Hadde eg ikkje hatt folk å snakke med, og hadde ikkje kjærasten min forstått kva eg gjekk igjennom, veit eg ikkje om eg hadde takla det med vettet i behald. Eg fekk og time hos psykolog fram til eg kjende meg trygg nok.