Min første (og forhåpentligvis siste) SA i uke 9

[Lillefisk]

Ville bare skrive litt om denne opplevelsen. Som en slags avslutning for meg selv og kanskje litt trøst og info til de som går gjennom det nå.

 

Jeg har en sønn fra før, han er 14 mnd og betyr ALT for meg :-) Så ville vi gjerne lage et lillesøsken til han og vips- spira satt på 1.forsøk. Vi var kjempeglade men jeg syns nesten det hadde gått for lett denne gangen. Sist gang brukte vi 3-4 forsøk før den satt.

 

Tida gikk og jeg fikk kun svært svake symptomer...begynte å lure på om noe var galt. Så ble jeg syk- fikk luftveisinfeksjon som varte i 3 uker. En dag midt i denne perioden fikk jeg plutselig feber, frysninger og veldig vondt i hele kroppen og spesielt ryggen. Dagen etter var alle symptomer borte.

 

Mandag 13.sept var jeg 8+4 på vei. Jeg satt på kontoret og kjente at jeg begynte å få litt mensmurringer...først tenkte jeg at det var bra for endelig kom kanskje symptomene?

Men så kjente jeg noe som rant og visste igrunn på forhånd at det var blod. Det kom litt blod den første dagen og jeg hadde kraftige mensmurringer hele dagen. Fikk tidlig ul neste morgen.

 

Drog på ul og var 95% innstilt på at dette hadde gått galt. Sykdommen, de manglende symptomene, blødningene, mensmurringene og bare en generell følelse av at noe var galt.

 

Jeg låg på benken og såg på ultralydskjermen og dama sa at jovisst: her var det liv. Jeg begynte å grine litt fordi jeg fikk litt sjokk: skulle det bli aprilbaby på meg alikavel??

 

Hun målte plommesekken og embroet og jeg kledde på meg igjen og satte meg på stolen. Embroet viste at jeg var ca 6 1/2 uke på vei men jeg visste at jeg var 8+5 på vei. Noe var mest sannsynlig galt siden jeg visste nøyaktig når eggløsningen min hadde vært når jeg ble gravid.

 

På kvelden kom embroet ut...en liten geleklump med 4 antydninger til bein og armer...var ikke noe vondt...bare plutselig låg det der i bindet mitt sammen med litt blod. Da visste jeg at det var over (dahh..).

 

Jeg fortsatte å blø men ikke mer enn en vanlig mens (kanksje litt mer). På fredag fikk jeg plutselig rielignende smerter...som begynnende rier- varte noen sekunder før det kom ei pause osv. Begynte å blø mer og mer og det kom ut store blodklumper.

 

Hele fredag og hele lørdag hadde jeg sånne til og fra rier og mer og mer kom ut. På søndag formiddag kom riene igjen og det kommer en gul-hvit klump ut på størrelse med et lite egg.

 

Etter "egget" ble smertene borte og jeg blødde etterhvert mindre.

 

Idag er det tirsdag og jeg har vært på ny ultralyd. Alt er ute ser det ut som og kroppen leger seg selv og jeg slipper utskraping- takk for det!

 

Vi er begge klare for å bli gravide med en gang så kjører på uten pause, ul-dama sa det ikke var noe problem og at de hadde gått bort fra 1-mnd regelen som de anbefalte før.

 

Følelsesmessig har jeg det bra nå. Men på begynnelsen var jeg veldig lei meg. Jeg har nemlig skrevet dagbok til den lille allerede med det samme graviditetstesten var positiv og dermed var den lille en ordentlig baby for meg. Merker enda at akkurat det er litt sårt å tenke på- prøver å ikke tenke sånn for når jeg ser for meg den lille geleklumpen så var det faktisk ikke noen baby. Den kom aldri så langt.

 

Ellers var et selvfølgelig planen som var sårt å gi slipp på. April var for det første "den perfekte mnd" å få barn i. Vi skulle opp til familien min (som bor en flytur unna) å fortelle det samme uka som jeg begynte å blø. Vi hadde allerede funnet navn- både om det ble gutt eller jente. Vi hadde snakket om aldersforskjellen det kom til å bli og diskutert hvorvidt vi trengte søskenvogn- vi gledet oss men det var fremdeles langt frem i tid....

 

Etter noen dager med triste tanker har jeg kommet over det værste. Nå ser jeg fremover og satser på å bli gravide igjen så fort som mulig..mest sannsynlig går det bra neste gang og jeg blir tross alt raskt gravid.

 

Jeg føler ikke at jeg har mistet en baby for det har jeg ikke..kroppen ordnet opp og det er jeg glad for-

 

Hadde ikke jeg mistet aprilbaby hadde jeg aldri truffet lille sommerbaby..sånn må jeg tenke.

 

Men tomrommet kommer til å være der til den dagen testen lyser positiv mot meg igjen..håper det går fort :-)

 

Klem til alle dere som har mistet- sørg så lenge du vil og så er det på tide å tenke fremover igjen. Lykke til :-)

[Hera83]

Først vil jeg bare si, det siste du skriver var utrolig vakkert skrevet. Jeg fikk beskjed om MA i dag, 6+5 uker. Har det vondt nå, men det du skrev hjalp faktisk litt.

 

Veldig trist at du mistet. Jeg føler som deg, at det verste er egentlig alle planene, tankene og drømmene som går i tusen knas. MEN, dette var ikke siste sjanse!

 

Stor klem til deg. Håper du blir gravid igjen snart.

[Lillefisk]

Takk for det :-) Trist å høre om MA, håper kroppen din ordner opp selv og du slipper utskraping..men ved MA er kanskje det nødvendig med utskraping? Ikke vet jeg men det var i det minste bra det skjedde så tidlig. Ønsker deg lykke til med å bli gravid igjen- kanskje vi ses på en av sommer/høst-terminklubbene :-)

[UNA79]

Hei,

 

veldig vakkert skrevet tross den triste historien. Jeg føler med deg for jeg er i liknende situasjon. Jeg føler meg alene og forlatt, føler at livet har stoppet opp og at det ikke er mulig å komme seg videre før gt viser positivt. Jeg våkner trist og gråter litt, tankene vandrer og teller dager som egentlig er borte. Jeg føler at jeg har mistet et barn, selv om jeg vet at det egentlig ikke er slik. Den største belastningen er at jeg ser på utsiden hvordan livet til alle rundt meg går videre, mens jeg stopper opp hvert sekund og tenker på hvordan det ville vært....Jeg ser på barnevogner og små babysokker, og tenker at tiden leger alle sår, men herlighet hvor dype arr man får....

 

Men det kommer vel til å gå bra til slutt, tør ikke håpe for mye lenger...håpet mye så gikk det galt...

[Lillefisk]

Off jeg vet hvordan det er :-( Var sånn med meg også de første dagene...våknet og håpet at det bare var en vond drøm.

 

Når gikk det galt med spiren din? Hvor langt var du på vei?

Jeg trøster meg med to ting, den ene er ikke forunt alle...men det er selvfølgelig sønnen min. Jeg har i det minste han. Det andre er at sjansen for å bli gravid igjen raskt og føde et friskt barn etter en SA er veldig stor! Mange har prøvd lenge før de ble gravide, deretter fikk de SA og deretter ble de gravide kjapt på neste forsøk og fikk en frisk unge.

 

Håper virkelig du blir gravid igjen raskt. Skjønner at det er vanskelig å gå videre og syns det er viktig å få lov til å sørge ferdig. Selvom det ikke akkurat var en baby vi mistet så var det noe som skulle blitt til en baby.

Men det jeg tenker da er at jeg heller vil ha en frisk baby enn en skadet en...og hadde ikke spiren dødd hadde det mest sannsynlig blitt en unge med mange handicap...det er nok en grunn til at det gikk som det gikk...det er naturens gang.

 

Du blir gravid igjen og om noen mnd så ligger du hos gynekologen og stirrer på en liten bylt på skjermen med hjertet som banker ivei :-) Det er derfor du mistet denne...fordi du skal få en annen baby isteden..og den babyen er helt perfekt!!!!

 

Lykke til og prøv å se positive ting rundt deg så du ikke går inn i en kjip depresjon pga dette. Kroppen ordnet opp..det er faktisk en bra ting.

[Gjest Lenchen J98, J08]

Uff, så trist å lese historien din. Jeg mistet selv i uke 13 og merker at sorgen kommer og går. Jeg skulle ha vært 21 uker på vei i dag, men istedet er jeg i 1 pp igjen og venter spent på IKM lørdag for å finne ut om vi har lykkes igjen.

 

Forhåpningene er store, og skuffelsen kommer til å bli stor om vi ikke lykkes. Er ikke så veldig tålmodig nå :-(

 

Det blir i tilfelle vårt 3. barn.

 

Lykke til videre til deg